Kjappe reaksjoner, fargerike laserstråler og unik sjangerhybridisering er det du får når du kjører i gang en runde med Velocity 2X på PlayStation 4 eller PlayStation Vita. Som bortkommen rompilot skal du skyte deg gjennom utallige mengder fiender i det ytre rom, for så å forsere plattformspillutfordringer på romstasjoner, planetoverflater og i bortgjemte huler.
Til å begynne med var jeg skeptisk til om kombinasjonen mellom sideskrollende romskipskyting og todimensjonalt plattformspill ville fungere. Heldigvis klarte spillet å overbevise etter bare kort tid. Sluttproduktet bærer preg av å være et lite spill på en stor konsoll, men bøter på dette med god underholdningsfaktor og gjenspillingsverdi.
Hva skjedde? Hvor er jeg?
Velocity 2X er oppfølgeren til PlayStation Portable- spillet Velocity fra 2012 (et spill jeg aldri har spilt) og plukker opp handlingen derfra. Etter å ha styrt sitt nye eksperimentelle romfartøy inn i et sort hull våkner stjernepiloten Kai Atana opp fra et koma i en ukjent del av universet. Jorden er tusenvis av lysår unna og en rase av intergalaktiske erobrere truer tilværelsen. Dermed må Kai nok en gang innta sin «Quarp Jet» for å stoppe erobrerne og forhåpentligvis komme seg hjem.
Kampen mot ondskapen skjer i to forskjellige ledd. Som beskrevet ovenfor blandet spillet sjangerelementer fra sideskrollende skytespill og plattformspill, som skaper en opplevelse som både føles unik og oppstykket. Et gjennomsnittlig nivå i Velocity 2X deles i omtrent 60% romskipskyting og 40% plattformgåter, der de to holdes strengt separert.
Du begynner som regel i romskipet ditt og må plaffe deg gjennom både motstandere og fysiske hindringer som står i din vei mens du samler. Fartøyet ditt kan også teleportere seg, noe som fører til interessante manøvreringer og spennende lek med konvensjoner. Etter hvert som du gjør fremgang åpner du også opp muligheten til å kaste bomber, øker lengden du kan teleportere, og erverver nye våpen du kan bruke i kampen mot ondskapen.
Skipets egenskaper fungerer heldigvis til mer enn bare å plaffe ned fiendtlige romvesen. Innimellom må du også aktivere brytere for å deaktivere energiskjold som hindrer fremgangen din. Det er her plattformersekvensene som regel kommer inn. Bryterne må nemlig aktiveres i en spesifikk rekkefølge, og noen av dem finner du kun innendørs, gjemt vekk i dype huler eller trange romstasjonskorridorer. Også her kan du bruke teleportøren din, samt forskjellige typer skytevåpen for å aktivere brytere eller forsere hindringer.
At spillet blir litt oppstykket er egentlig ikke så slitsomt, da skytesekvensene og plattformersekvensene føles sydd sammen på en forseggjort måte. Overgangen fra å styre Kais skip til å styre Kai selv krever likevel litt omstilling da kontrollene ikke er de samme over hele fjøla. Som spillfigur er Kai også utrolig rask, nesten så rask at det ofte virker som det kreves reaksjonsevne på grensen til det forutseende.
Et lite spill i store sko
Strukturen i spillet deles opp i 50 separate nivåer med stadig eskalerende vanskelighetsgrad, men målet for hvert nivå er strengt tatt det samme: kom deg til slutten med helsa i behold, plukk opp krystaller og strande skip, skyt alt som beveger seg og ikke bruk for lang tid. Moroa er absolutt til stede, spesielt når nivåene blir større og mer intrikate og du må bruke bomber og teleportering raskt etter hverandre for å oppnå det du vil.
Likevel føles det veldig godt på strukturen at Velocity 2X er et lite spill bygget for en liten plattform som også får muligheten til å gå i store sko. Nivåene du skal skyte deg gjennom tar sjeldent mer enn fem minutter å gjennomføre, noe som virker skreddersydd for de som liker å spille i små, korte mengder. Spillet kommer både til PlayStation 4 og PlayStation Vita, og virker mer skreddersydd for en håndholdt plattform enn Sonys stuekonsoll. Dette betyr ikke at det er slitsomt å spille PlayStation 4-utgaven, bare at det ikke flyter så godt som det kunne ha gjort.
Det er altså ikke et spill som virker bygget for timeslange økter foran TV-en, men heller en runde i ny og ne om man venter på at potetene skal koke.
Godt skrevet
Før hvert oppdrag blir du servert en liten dialogsnutt mellom Kai og romvesenet Ralan, som hun redder tidlig i spillet. Dialogen forklarer på kort og greit vis konteksten for oppdraget du tar på deg. Dialogen mellom de to er både kvikk og velskrevet, og til tider ganske morsom også. Kai minner om en ung Samus Aran, gitt at Samus våknet en dag og innså at hun var veldig glad i å sprenge ting. Ralan på sin side gir meg assosiasjoner til skuespiller Keith David, selv om jeg ikke helt forstår hvorfor.
Rent grafisk minner Velocity 2X både om europeiske tegneserier, japansk anime og gamle arkadespill. Den visuelle stilen er umåtelig lekker, med en herlig renhet ved det som stilles til skue. Fint lite av det som dukker opp på skjermen virker overflødig. Spesielt godt liker fargebruken og kontrastene mellom dem. Det kalde og ugjestmilde ytre rom blir lyst opp av gule, rød og oransje eksplosjoner mens partikkeleffektene danser over skjermen.
Selv om det til tider blir ganske kaotisk rundt deg blir aldri opplevelsen ødelagt av dårlig bildeflyt eller grafiske feil. Dette blir spesielt viktig når spillet plutselig trekker inspirasjon fra japanske «bullet hell»-skytere og oversvømmer skjermen med fiendtlige droner og romskip som sender fargerike laserstråler i alle tenkelige retninger.
Konklusjon
Velocity 2X er strengt tatt et veldig enkelt spill, men enkelt betyr ikke nødvendigvis negativt i denne sammenhengen. Sånn over det hele har jeg kost meg med å skyte ned fiendtlige romskip og forsere hindringer i form av korte plattformspillseksjoner. Opplevelsen blir litt oppstykket fordi nivåene er så korte, men som «ventespill» fungerer det ganske bra.
Selve spillmekanikken i både romskipet og til fots sitter som et skudd, og man lærer seg stadig nye triks og teknikker for å gjøre ting bedre og raskere. Skipets stadig voksende arsenal forsikrer deg om at alltid har noe nytt å leke med.
Har du savnet god og givende arkade-action på PlayStation 4 eller PlayStation Vita er Velocity 2X å anbefale, såfremt du klarer å se bort fra den litt frakturerte spillflyten.
Er du gira på flere sideskrollende skytespill kan vi anbefale det steampunk-inspirerte Jamestown og det fargesprakende Retro/Grade.
