Da evig optimistiske Mikael i går avsluttet reisebrevet sitt med «nå skal vi gjøre oss klare til dag én», hadde han nok en annen handlingsplan i tankene enn den vi fulgte. Det ble nemlig slik at vi etter en en lang flytur, som for min del for det meste bestod av soving og pirking i plastikksmakende flymat, falt i cryosøvn så snart vi merket de å så myke sengene som ventet på oss.
Klokken fem i morges California-tid var det to godt uthvilte bønder i storbyen som spratt opp, noe som gav oss massevis av tid til å drøfte dagen som ankom med stormfart. Vi orket selvsagt ikke å tenke på arbeidet som ventet oss, og valgte heller å dra tungen langsomt rundt munnen og planlegge en frokosttur til den forholdsvis lokale diner-kjeden Lori's Diner.
Smidig start på dagen
Det gikk som det måtte gå, og etter å ha slikket tomlene og forsikret oss om at det var nærmere 14 grader og steikende sol ute i den bratte byen, trasket vi standfast mot en feit frokost og noko attåt.
Som to røslige karer med en sans for god mat ble den lange tiden servitøren brukte på å gi oss maten vår som en klam skrustikke, men vi hadde heldigvis nok å more oss med mens vi ventet. Utenfor lå det nemlig en gjeng uteliggere (som preger bybildet i San Francisco generelt noe veldig) under en bunke pledd. Først opptrådte disse bare som en sorgtung kuriositet, men da en parkeringsvakt begynte å pirke på de og jage dem bort så ble det spenning.
Etter å ha stått og kjeklet i fem minutter bestemte likevel uteliggerkarene å bevege på seg, og som en guddommelig inngripen ankom plutselig to tårn av noen tallerkener bordet vårt. Drama og gigantiske porsjoner – det beste fra to verdener og USA i et nøtteskall!
Vi visste selvsagt råd, og stappet trynene våre ubehagelig fulle av pannekaker, pølser, bacon, «hash browns» og eggerøre, og før vi visste ordet av det hadde vi blitt både mette og medgjørlige. Da var det på tide å få noe relevant gjort.
Produktiv morgen
Som navnet antyder er GDC er hovedsakelig en konferanse for spillutviklere, og det medfører naturligvis at det er en del folk som står og preiker tøv og drar en tørr vits i ny og ne, under dekning av at det er et foredrag. Vi valgte å starte dagen med å høre på et par av disse, med varierende hell. Det første foredraget var veldig bra, og det kan dere lese om her. Nummer to var derimot en begredelig smørje presentert av en eller annen sosialt snodig svenske, og handlet for det meste om spill- og filmsmaken hans.
Etter å ha svelget i oss skuffelsen av å sløse bort en halvtime på å høre den raringen fable fikk vi mulighet til å sprade rundt litt mer i finværet, der vi trasket mot den første individuelle avtalen vår, som skulle ta plass i et nærliggende leilighetskompleks. Her slo vi ihjel en hel time med intens westernmoro i skytespillet Lead & Gold, som vi selvsagt skal servere dere en saftig sniktitt på senere. Viktigere er det å få med at jeg karnøflet gørra ut av lillegutt Mikael Harstad Groven og svenskene som hev seg med, og forsvarte Trøndelags ære og posisjon som arnested for e-sport på internasjonalt toppnivå.
Det med privatavtaler på hotellsuiter og andre private områder spillutgivere disponerer er for øvrig noe som er forholdsvis unikt for GDC. Som regel gjøres slike messeavtaler i private avlukk på selve messesenteret, eller i verste fall på messegulvet blant de mange uhøflige, frekke idiotene som gjerne har en tendens til å krype ut av hiet sitt på slike tilstelninger. Derfor er det naturligvis befriende å få sjansen til å snakke med utviklerne, spille spillene deres og bivåne presentasjoner blant et lite utvalg spillere på et godt avkjølt rom uten unødvendige forstyrrelser.
Senere hadde vi nok en avtale på et nærliggende hotell. Dette var et av de mer pampete bostedene i området, og det ble gjenspeilet av et halvparanoid sikkerhetsopplegg. Jeg har problemer med å se for meg hvorfor de skulle se noen trussel i min eldgamle og skjøre følgesvenn Mikael, men det er forståelig at undertegnede lett kan forveksles med en Mossad-agent eller spesialsoldat, den knallharde fysikken min tatt i betraktning. Vi kom oss likevel opp til avtalen vår etter litt knot, og fikk en flott innledning til en viss revitalisert sandkassespillserie. Dere finner ut hvilken om ikke altfor lenge!
... og en rolig avslutning på kvelden
Med en del stoff mellom fingrene begynte vi på dette punktet å bli desperate etter et pit stop hvor vi kunne lesse av noe informasjon og strukturere arbeidet vårt, og presseområdet på messesenteret viste seg å være en passende oase. Her fikk vi, i tillegg til å bli nedhveset av en gjeng med kulerunde amerikanere, sjansen til å slå av en prat med en utflyttet danske som hadde bosatt seg i Silicon Valley. Han hadde egentlig lite fornuftig å si, men kunne by på noen interessante spørsmål. Er det slik at alle dansker tror at de mange fjellene våre beboes av horder av geiter, mon tro?
Siden var det bare å trippe mot messens første arrangement av anseelig størrelse i år, et samlearrangement i regi av EA Sports.
Allerede da vi ankom i god tid før arrangementet startet var det stappfullt på de ulike spillstasjonene, og den ufyselige grådigheten som ofte kjennetegner spillarrangement ble på mange måter inkarnert her. Særlig en rekke grupper med kamera valgte å gi blanke i ting som rasjonell tidsbruk, og bestemte seg heller for å sette opp leir foran spillmaskinene, uten å vise et snev av ambisjoner om å faktisk benytte utstyret de okkuperte.
Morsomst var det å se et firkløver bestående av en kar med et gigantisk kamera, en fyr som bar rundt på et miksebrett, en reporter og en kis med en diger skjerm tilkoblet kameraet. Rett ved siden av stod nemlig bautaene Gametrailers med en liten håndholdt sak og en ordinær mikrofon og gjorde akkurat det samme arbeidet.
Vi fikk likevel gjort jobben vi kom dit for, om enn etter en times ventetid tilbragt bortgjemt i et hjørne knaskende på rekehaler og hors 'deuvres. Da var vi begge så slitne at vi ikke orket tanken på et av disse spisestedene hvor man må holde munnen lukket når man spiser, så turen gikk til klassikeren Subway for en kjapp matbit.
Stakkars Mikael felte en aldri så liten tåre da han fant ut av de ikke hadde igjen flere kjøttboller i marinarasaus, men lot seg etter hvert overtale til å prøve en annen italiensk mikstur. Selv var jeg så utsultet at jeg valgte å gå for to digre baguetter á en fot, fylt til randen med den halvgroteske kreasjonen Philly Cheese Steak.
I skrivende stund sitter jeg fortsatt og prøver å forsvare at jeg åt begge to innenfor et vindu på tyve minutter, da noe sier meg at det kan bunne ut i en mageknipe om ikke altfor lenge. Samtidig ligger min våpendrager og følgesvenn og sover søtt på den andre siden av rommet. Når jetlagen banker på og dagene er lange så er det fryktelig godt å kunne ta seg noen maratonøkter under den tunge dyna, og nå tror jeg jaggu at det begynner å bli på tide for meg også. I morgen venter en desto mer spennende dag, med en rekke spennende avtaler, og vi holder dere selvsagt oppdatert fortløpende.
Kjære dagbok, god natt.
