I mine snart 43 år med livet har jeg spilt en eller annen form for TV-spill i over 35 av dem. Det er mange høydepunkter å velge mellom, og jeg har en hel haug med ulike favorittspill og spillserier.
Diablo er uten tvil en av mine favoritter, og det er også et av de spillene som har vært med meg lengst på reisen. Jeg var så heldig at jeg i 1997 satt der på slippdatoen og ble mer eller mindre blåst av stolen. Det var utrolig kult. Noen år senere kom Diablo 2, som er et av mine favorittspill gjennom tidene. Deretter stilnet det i mange år, før det tredje spillet i serien kom ut i 2012. I løpet av de siste 11 årene har jeg spilt av og på, ikke alle sesongene som har kommet, men veldig mange av dem.
Så ja, jeg gledet meg veldig til Diablo 4 skulle komme. Jeg liker spillserien og sjangeren utover disse spillene. Men med utviklingen som har vært hos Activision Blizzard de siste årene, retningen spillene har tatt, og de mange særdeles klanderverdige episodene de har gitt oss, var jeg mildt sagt spent på resultatet av sluttproduktet.
En gammel konflikt
Vi returnerer igjen til Sanctuary, menneskenes tilholdssted i Diablo-universet. Engler og demoner er fortsatt ikke bestevenner, og stakkars menneskeheten befinner seg midt oppi konflikten.
Denne gangen er Lilith hovedskurken. Datteren til Mephisto er ute etter blod, og på en eller annen finurlig måte befinner du deg plutselig midt i begivenhetenes sentrum. Jeg skal ikke avsløre så mye mer om historien, det får dere oppleve selv. Det jeg kan si er at jeg likte historien godt. Det er en ganske klassisk Diablo-fortelling der lyse og mørke krefter kjemper om makt, og du gradvis blir en viktig brikke i denne krigen.
Lilith som hovedkarakter og antagonist er veldig bra. Det er mye dialog og mange videoklipp som gir henne dybde og karakter. De viser motivasjonen og årsakene til at hun gjør det hun gjør. Historien berører mye mer enn bare det som er svart og hvitt, og det er forfriskende. Samtidig handler historien egentlig ikke om deg og figuren din, men om alle de andre menneskene du møter på veien.
Du får venner og allierte, og det er deres historie som virkelig blir fortalt. Du er selvfølgelig en viktig brikke og en del av tingene som skjer, men det er de rundt deg som virkelig får skinne. Vennskap og lojalitet oppstår underveis, og du får se både sterke og svake sider hos karakterene. Noe er trist, noe er irriterende, og totalt sett synes jeg samlingen av figurer i Diablo 4 er interessant og bra. Det var overraskende hvor engasjert jeg ble i dem, noe som er svært positivt i denne typen spill, spesielt når de fleste kanskje hopper over historien og vil komme raskt til neste kamp.
Blod og kaos
Uansett historie og hvor bra den er, er det til syvende og sist hvordan det er å kjempe mot tusenvis av fiender som er viktigst i denne typen spill. Og akkurat der treffer Diablo 4 en god balanse. For selv om det er gøy å bli utfordret og møte vanskelige fiender i actionrollespill, må man samtidig også føle at figuren blir sterkere og mer ustoppelig jo lenger ut i spillet man kommer. De ulike klassene utvikler seg litt forskjellig, og de når forskjellige milepæler som får dem til å føles sterkere på forskjellige tidspunkter i spillet. Men alle klassene har en veldig god progresjon gjennom hele historien og i «endgame».
Kampsystemet burde være ganske kjent for alle som har spilt Diablo 3. Du har seks aktive angrep eller evner du kan bruke til enhver tid. Noen er direkte angrep, mens andre kan være defensive evner eller egenskaper som styrker deg selv eller andre du spiller sammen med. Dette fungerer fortsatt veldig bra i denne typen spill. Jeg har hatt det veldig gøy med å finne de beste og mest underholdende kombinasjonene og variasjonene for alle klassene. Det er mye rom for eksperimentering i Diablo 4, og det er lett å bytte angrep og spillestil underveis.
Kampsystemet gir en god følelse, og angrepene har tyngde og effekt bak seg. Likevel vil jeg si at Diablo 4 for øyeblikket er hakket dårligere enn Lost Ark akkurat her, siden Lost Ark for meg har det beste kampsystemet i sjangeren. Men det er også en smakssak. Diablo 4 har litt lavere tempo i kampene og føles mer metodisk, spesielt sammenlignet med forgjengeren. Jeg liker det veldig godt, og synes de har funnet en god balanse mellom utfordring, tempo og action i kampene.
Underveis i spillet, og også i «endgame», møter du også en rekke ganske utfordrende sjefskamper. Disse gir en helt annen utfordring enn vanlige kamper, og du må lære angrepsmønstrene og fasene deres. Dette er definitivt et skritt i riktig retning, og jeg gleder meg også til å se hva som kommer videre når det gjelder denne typen innhold.
De fem klassene som er tilgjengelige ved utgivelsen er rogue, barbarian, druid, necromancer og sorcerer. Alle er kjente fra Diablo-universet, og klassene oppfører seg mer eller mindre som man forventer av dem. Balansen mellom klassene virker også å være ganske god, i hvert fall i den versjonen vi fikk tilgang til før lansering. Alle fem har sine styrker og svakheter, og selv om noen er sterkere på visse stadier av spillet, kan dette endre seg mot slutten og i «endgame» når du får de riktige utstyrsdelene.
Etter historien er ferdig
Så, kanskje det aller viktigste i denne typen spill er hva som skjer når du er ferdig med historien. Hvordan er spillet når alt er over, og du skal finjustere figuren din? Det enkle svaret er at det er mye å fylle tiden med. Aktivitetene er varierte, og ved utgivelsen er det bra, sammenlignet med andre spill i sjangeren. Ja, Lost Ark og Path of Exile har mye mer innhold, men de har også hatt mye tid til å legge til systemer og innhold. Likevel har Diablo 4 mye å tilby, og du har mange timer med godt innhold, til tross for at aktivitetene etter hvert kan bli repetitive når historien er over. Dette er egentlig som forventet og typisk for denne typen spill.
Du slutter ikke å gå opp i nivå etter nivå 50, men du slutter å få poeng til talenttreet ditt. I stedet får du Paragon-poeng, som brukes til å fylle ut et nytt talenttre med mindre bonuser til ulike attributter og andre ting. Her er det mange muligheter for tilpasning, og du får også «gems» som gir ytterligere bonuser og kan oppgraderes ved å fullføre spesifikke «dungeons» i spillet. Dette er noe likt det legendariske gemssystemet fra Diablo 3, men med en liten vri. Jeg liker det godt, og det er en fin del av jakten på optimale gjenstander og den perfekte figuren etter at alt annet er gjort.
I tillegg har du en variant av det som i Diablo 3 het «bounties», der du utfører forskjellige aktiviteter og utforsker grotter rundt på kartet for å få belønninger og gjenstander. Dette er en rask og grei måte å forbedre utstyret til figuren din på, og kan gjøres av alle. Utfordringen til alle monstrene kan økes ved å velge ulike Torment-nivåer. Høyere nivåer må låses opp ved å fullføre visse oppgaver, og jo høyere du kommer, jo større utfordring gir fiendene, samtidig som du får bedre belønninger. Det er en tydelig forskjell på fiendene fra Torment 1 til 3, både i styrke og måten de oppfører seg på, og det setter jeg veldig pris på.
Jeg liker også at hele verdenen skalerer til ditt nivå. Fiender du møtte tidlig i spillet på nivå 1 følger deg gjennom hele spillet, også når du er nivå 70. Ingen områder blir dermed ubrukelige, og uansett hva du gjør hvor som helst i den store verdenen, er det på ditt nivå. Dette foretrekker jeg absolutt fremfor at ulike soner har ulike nivåer. I de ulike sonene finnes det også mange grotter å utforske, samlegjenstander som må finnes, og andre aktiviteter. Det er en stor og variert verden med mye innhold, så hvis du blir lei av den evige repetisjonen av en type innhold, er det mye annet å utforske.
Det tok meg cirka 14 minutter å gå fra en side av kartet til den andre med figuren min, så det er en ganske massiv verden. Den er vellaget, variert og akkurat så Diablo-aktig som jeg hadde ønsket. Det er mye blod og kaos, dystre steder og generelt mye skitt overalt. Det er en dyster verden, akkurat slik den skal være. Nivådesignet er veldig bra, selv om noen områder og grotter kan bli litt ensformige etter en stund.
Jeg liker den visuelle stilen godt, spesielt designet på figurene. Monstre, sjefsfiender og de spillbare karakterene er meget godt utført, både når det gjelder animasjon og design. Lyddesignet holder også høy kvalitet, og musikken passer perfekt inn i universet og bidrar til å skape stemning og spenning. I den versjonen jeg spilte, var det også svært få feil og feilfunksjoner. Spillet kjørte stabilt, og jeg opplevde få problemer underveis. Jeg måtte starte spillet på nytt en gang på rundt 60-70 timers spilletid, men det var en mindre feil i det store bildet.
Konklusjon
På mange måter er det vanskelig å gi en endelig vurdering av Diablo 4 på utgivelsesdatoen, ettersom dette er et spill som er ment å spilles i årevis fremover. Diablo 4 om to år kan være svært forskjellig fra det vi ser i dag (Diablo 3 var definitivt det). Men alt i alt er jeg veldig positiv til spillet slik det er nå. Historien er overraskende god, med solid stemmeskuespill, mange gode historier underveis og en antagonist som passer godt inn i spillserien.
Kampsystemet er solid, godt utviklet og fungerer akkurat slik det skal. Talenttrærne for de ulike klassene er gode, selv om jeg personlig ønsker enda flere valgmuligheter. Diablo 4 er ikke like komplekst og variert som Path of Exile, men det er nok til at du kan finne din egen stil og tilpasse klassen din. Det er enkelt å prøve nye ting, og måten gjenstandene gir bonuser til angrep og gir nye egenskaper er noe jeg virkelig liker. Litt mer variasjon ville vært fantastisk, men det som allerede er der, er veldig solid.
60-70 timers spilletid er ingenting i denne typen spill, og selv om jeg føler at jeg bare har skrapt overflaten av alt som er og kommer, sitter jeg igjen med et positivt inntrykk av Diablo 4. Det er ikke revolusjonerende på noen måte, men det som er der er solid, gjennomtenkt og fungerer bra.
Diablo IV slippes 5. juni til PlayStation 4, PlayStation 5, Windows (testet), Xbox One og Xbox Series X/S. Anmeldelsen er basert på en førslippsversjon av spillet.
