Historien er viktig
Alle disse historiske personene og byene de befant seg i, som Firenze og Venezia, blir fremstilt svært godt i Assassin’s Creed II. Det er en fryd å løpe rundt i byene og nyte de vakre omgivelsene og det er veldig interessant å se hvordan fortellingen behandler slike steder.
Utvikleren har vært svært dyktig til å gjenskape fortiden og gjøre den til en fortreffelig del av spillet. Det er likevel på dette punktet min største kritikk av Assassin’s Creed II ligger, selv om det nok kanskje også er en kritikk av dataspillsjangeren som helhet.
Alle disse viktige historiske personene, som ved hjelp av sine handlinger, makt og posisjoner har satt dype spor og spilt en viktig rolle i utviklingen av Europas historie, blir av spillet stort sett kun brukt for å fortelle en helt konvensjonell og uoriginal hevnfortelling.
Vi møter for eksempel Lorenzo de’Medici når vi redder ham fra å bli drept i det samme mordforsøket som feller hans bror. Hendelsen er riktige nok i forhold til den virkelige historien, men vi får aldri høre noe om hva som ligger bak konflikten eller hvorfor den starter. Vi får i stedet kun en personlig maktkamp mellom individer som har lite å gjøre med verdenen rundt dem.
Selv om Lorenzo ble kalt den praktfulle (The Magnificent) og gjorde masse for å fremme kunst, vitenskap, humanisme og velstand i Firenze, styrte Medici-familien byen stort sett som despoter uten demokratiske mekanismer. At Medici-ene samlet så mye makt på egne hender skapte også fiender for dem blant andre mektige familier.
I Assassin’s Creed II får vi kun servert en kamp om makt for maktens egen skyld og en hevnsaga for hevnens skyld. Det beste eksempelet på disse manglene kommer mot slutten av spillet når presten Savonarola tar over styringen av Firenze. I spillet gjør han dette fordi han får tak en av de mektige gjenstandene tempelridderne og Assassin-ordenen kjemper om.
Han klarer ikke å kontrollere den såkalte «piece of Eden», selv om den gir ham stor makt over andre mennesker. I virkeligheten var Savonarola en viktig politisk figur som prøvde å få befolkningen i Firenze til å leve under en strengere versjon av kristendommen. Han stod imot den moralsk og politisk korrupte paven, men innførte også dødsstraff for homofili og brente haugevis av bøker og kunstverk han mente var syndige.
En forspilt sjanse
I spillet blir slike fakta stort sett visket ut og deres politiske virkning blir knapt nevnt. Selv alle Rodrigo Borgias synder blir i stor grad akkreditert til hans tro på en profeti om en kommende profet og kampen mellom tempelridderne og snikmorderne om «the pieces of Eden».
Dermed blir Assassin's Creed II, i likhet med forgjengeren, en nærmest klassisk fantasyfortelling. Det historiske dramaet er tonet ned, og det er spådommer og kamp om mektige og magiske gjenstander som avgjør verdens skjebne.
Personlig ville jeg ha foretrukket at de var historiske dramaer basert på virkelighet, realisme, politikk og filosofi fremfor fantasy, fordi et gigantisk flertall av dataspill allerede har fortalt fremragende fantasyfortellinger, men Assassin’s Creed II sin fantasyfortelling er likevel svært underholdende.
Den blir fortalt når du klarer å løse mange forskjellige gåter du finner gjemt på viktige bygninger. Ved å løse disse gåtene blir du fortalt en historie om menneskets barndom og får svært interessante innblikk i viktige historiske hendelser.
Kampen mellom snikmorderne og tempelridderne og deres bruk av de mektige «pieces of Eden» brukes til å forklare alle mulige teknologiske og politiske hendelser, slik gjenstanden i det første Assassin’s Creed ble brukt til å forklare de religiøse.
Vi kan finne spor av denne kampen og bruk av «pieces of Eden» under utviklingen av atombomben, mordet på John F. Kennedy, Edisons konflikt med Tesla om temmingen av elektrisiteten og Hitlers fremmarsj i Europa.
På denne måten maler Assassin’s Creed II hele menneskehetens historie som en eneste stor konspirasjonsteori, men gjør det på en spennende og underholdende måte. All denne interessante informasjonen og gåtene som forteller den utgjør likevel en forsvinnende liten del av spillet, for det aller meste går ut på å løpe rundt på hustak, kjempe mot vakter og ta grusom hevn ved å bruke folk som nåleputer.
Virkeligheten forvrenges
En annen svakhet ved denne fortellingen blir også åpenbar. Assassin’s Creed II er helt klart et spill hvor mange ressurser har blitt brukt på å gjenskape historisk realistiske byer og personligheter, og utviklerne har klart dette på en god måte. Men konspirasjonsteorien det fortelles om viser hvordan det er disse mystiske gjenstandene som har formet forhistorien.
Slik blir menneskeheten forlatt alle synder når enkeltpersoners destruktive makt, som for eksempel Hitlers, kan tilskrives deres bruk av de mystiske «pieces of Eden». De fleste teknologiske fremskritt kan heller ikke tilskrives menneskehetens oppfinnsomhet hvis disse mektige gjenstandene har påvirket så mye av den.
De moralske aspektene, både ved historiske hendelser og kampen mellom snikmordere og tempelriddere, er i det hele tatt stort sett fullstendig borte i spillet. De enste glimtene vi får av dem er når Ezio dreper sine navngitte ofre. Da viser de ofte anger og Ezio gir dem en rask og barmhjertig død.
Mangelen på skyld kommer spesielt godt frem der spillet tar for seg presten Savonarola. Det mektige artefaktet, som er et symbol på eple fra Edens hage, er skyld i de skadelige handlinger presten selv og hans undersåtter utfører. Slik blir brenningen av kunst og bøker først og fremst en hendelse som kan tilskrives mystiske krefter, i stedet for hva det i virkeligheten var – nemlig en viktig og regressiv politisk handling.
Dette betyr derfor merkelig nok at det historiske spillet Assassin’s Creed II slakter historien og bytter den ut med en tradisjonell fantasyfortelling. Kamp om makt, profetier og bruk av nær overnaturlige artefakter blir hva historien handler om, og ikke den politiske kampen for kontinuerlig økt frihet og rettferdighet som i virkeligheten har preget menneskehetens historie.
Konklusjon
Assassin’s Creed II er et ytterst profesjonelt og vellaget dataspill. Ubisoft har vist gode evner til å både forstå vår historie og gjenskape den på en underholdende og troverdig måte. Men i stedet for å bruke sine ressurser og talenter til å gjøre noe originalt innen dataspillsjangeren, har Ubisoft i stedet kastet Assassin’s Creed-spillene opp på den enorme haugen av spill som i bunn og grunn ikke gjør noe nytt og som mangler verdslig relevanse.
Tenk om spillene i stedet kunne ha utforsket virkelige politiske, filosofiske og religiøse konflikter med ekte betydning for vårt virkelige liv og latt spillerne oppleve og forstå historien gjennom et dataspill som også er kjempegøy å spille?
Gjennom Assassin’s Creed II har Ubisoft lykkes med å lage et knallgodt dataspill jeg virkelig elsket å spille, men de har gått glipp av sjansen til å gjøre noe nytt og viktig for dataspillet som massemedium. Assassin’s Creed-spillene kunne etter min mening blitt like viktige kulturelle og historiske produkter som for eksempel den storslagne filmen Lawrence of Arabia eller TV-serien Band of Brothers. Spillene blir i stedet kun redskaper for underholdning og får ikke den ekstra dimensjonen som skiller det som er godt og det som er evig.
