Det har vært en fornøyelse å teste PC-versjonen av dette underholdende og profesjonelle spillet. Jeg føler likevel det vil være ganske meningsløst for meg å anmelde Assassin's Creed II på vanlig måte. Rett og slett fordi jeg ikke har prøvd konsollversjonen og fordi teksten i stor grad ville blitt svært lik den vi allerede har ute.
Men jeg har fortsatt mye jeg ønsker å si om Assassin's Creed II.
Beskyttelse til besvær?
Når en skal skrive om PC-versjonen av dette spillet så er det umulig å ikke nevne kopibeskyttelsessystemet utvikler Ubisoft har valgt å bruke. Du må nemlig være tilkoblet Internett og lage en Ubisoft-konto for å spille. Å kreve dette av noe som ikke er et onlinespill kan virke helt på jordet. Selv om de aller fleste er tilkoblet Internett er det ikke sikkert samtlige som ønsker å spille Assassin’s Creed II er det, og i hvert fall ikke alle stedene de ønsker å spille.
I tillegg har mange rapportert om problemer med å koble seg opp mot Ubisofts servere, men jeg hadde personlig ingen slike vanskeligheter. Selv om et slikt system er tungvint så har det den fordel at all fremgang i spillet blir lagret på egne servere. Slik kan du hoppe inn i historien akkurat der du befinner deg, på hvilken som helst datamaskin hvor Assassin’s Creed II er installert, så lenge du logger deg inn på din egen konto.
Et slikt system som tvinger spillerne til å være tilkoblet Internett gjør selvfølgelig spillet vanskeligere å «cracke» for de som har piratversjon, men det ser likevel ut som noen har greid den biffen, dog med større problemer enn vanlig. Systemet gjør det likevel potensielt lettere for Ubisoft å fjerne slike svakheter gjennom oppdateringer.
Realistisk sett kan nok ikke utviklere og utgivere gjøre mer enn å skape så mye trøbbel som mulig for de som ønsker å piratkopiere deres spill, slik at så mange som mulig gir opp når det blir for komplisert. For det virker som alle forsvarsmekanismer kan knekkes samme hvor sterke de er.
Spørsmålet blir likevel om de som kjøper Assassin’s Creed II skal bli straffet ved å kun kunne spille når de er tilkoblet Internett, og om de godtar straffen? For min del fungerte systemet utmerket, og jeg synes ikke straffen var spesielt streng. Jeg likte også at mine lagringer ble liggende på min konto. Når det jevnlig kommer utvidelsespakker og nyversjoner av spill, hvor man kan hente informasjon fra tidligere lagringsfiler, er det svært hendig å slippe å ha disse lokalt og å ha tilgang til de hvor som helst.
Gjennomført profesjonalisme
Ellers er det ikke spesielt mye nytt å si om Assassin’s Creed på PC. Spillet er fortsatt veldig underholdende og det har mye vellaget og variert innhold. Kontrollene fungerer utmerket på PC også, men jeg slet med å forstå hva hver knapp gjorde. For hvert nytt triks jeg lærte meg måtte jeg nemlig se i menysystemet for å finne ut hvilke tast som tilhørte hvilke funksjon, for det kom på ingen måte frem i selve spillet. Når det for eksempel står at du skal bruke evnen som har et lysende hode som symbol, blir du ikke fortalt at dette er tasten E.
Jeg likte spesielt godt hvordan selve spillopplevelsen har blitt vesentlig forbedret fra det første Assassin’s Creed selv om det også var et godt spill. Det som falt mest i smak hos meg denne gangen var de gode innvevde gåtene samt de interessante stedene og personene vi fikk møte på.
Derfor er det dette jeg ønsker å snakke mest om her, men dette vil være umulig uten svært store avsløringer av plottet. Så de som enda ikke har fullført Assassin’s Creed II, og ikke vil vite noe om handlingen, bør spille seg gjennom før de fortsetter å lese denne teksten.
I Assassin’s Creed II blir vi nemlig kastet rett inn i renessansens gullalder. På denne tiden er Leonardo da Vinci, Lorenzo de’Medici, Rodrigo Borgia, Girolamo Savonarola, Niccolo Machiavelli og Catarina Sforza svært viktige personer, og vi får alle nære møter med dem gjennom spillets historie.
Handlingen vever seg inn i disse personlighetenes virkelige historie og hendelsene som fant sted i de italienske bystatene på midten og slutten av 1400-tallet. Blant spillets viktige personer er det stort sett kun hovedpersonen Ezio Auditore som mangler et historisk alter ego.
Alt det historiske er ikke like riktig, selv om dette i seg selv ikke gjør så mye. Machiavelli er for eksempel en del av Assassin-ordenen mens sjefen for fiendeleieren av tempelriddere er pave Rodrigo Borgia. Machiavelli hadde i virkeligheten et godt forhold til Borgia-familien og det er spesielt hans studie av Rodrigos sønn, Cesare Borgia, som la grunnlaget for mange av hans observasjoner og strategier i hans verdenskjente bok Fyrsten. Cesare Borgia blir i denne boka, som sees på som en av verdenshistoriens viktigste innen politisk vitenskap, ofte rost av Machiavelli for sine spesielt brutale og skruppelløse metoder.
At utvikleren har valgt Rodrigo Borgia (Pave Alexander VI) som sjefsfiende er definitivt ikke så rart. Pavene på den tiden var først og fremst politiske, økonomiske og militære ledere, og kristendommen havnet ofte i baksetet.
Rodrigo Borgia skal for eksempel ha likt å kaste kastanjer ut over et stort gulv og la nakne prostituerte krabbe rundt og plukke dem opp med munnen før orgiene tok til. Dette er vel neppe oppførsel vi forventer oss av Guds representant på jorden.
