Utenomjordiske har alltid vært en kilde til skrekkblandet fryd for oss mennesker. Enten det er i form av fleretasjes tripoder som ikke tåler å bli forkjølet, marsboere med analerotiske fascinasjoner eller gigerske, syresiklende eklinger som vil bruke oss som rugekasser.
Med andre ord, hva mer er det utenomjordiske kan finne på med oss stakkars jordboere? Renegade Kid har funnet en siste ting, og det er ikke pent!
Det skjedde i de dager...
Året er 2058, og menneskeheten har for alvor begynt å ta steget ut i verdensrommet. Under konstruksjonen av en base på månen oppdages det en portal som går ned til en et enormt underjordisk kompleks. Forskere slår fast at teknologien og skriftspråket har likhetstrekk med det som ble funnet i Roswell, New Mexico i 1947, som i ettertid har vært brukt som utgangspunkt for menneskehetens romeventyr.
Du styrer major Edward Kane, leder av en gruppe elitesoldater som skal undersøke om komplekset skjuler noe som kan være til fare for menneskeheten. Men i det dere gjør dere klare, går en sverm roboter til angrep. De dreper alle forskerne på romstasjonen og flesteparten av soldatene dine. De som overlever dras med ned under jorden. Kun du og kommunikasjonsoffiseren din slipper unna, og du er fast bestemt for å finne ut hva som skjedde med mennene dine.
I første omgang høres dette kanskje ikke så veldig spennende og annerledes ut enn mye annet der ute, men historien utvikler seg fort i retninger du ikke forventer deg. Det underjordiske komplekset begynner å ligne mer og mer på en fabrikk, men hvorfor bygge en helautomatisk fabrikk på månen?
Kan man virkelig gjøre det der på en DS?
DS-en har aldri vært kjent for å være den kraftigste konsollen, men gjengen i Renegade Kid har virkelig klart å tyne konsollen for alt den er verdt. Spillet kjører glatt i 60 FPS, og 3D-grafikken er noe av det heftigste vi har sett til DS. Inventaret er detaljert, ofte med animerte paneler og enorme maskiner som er i full gang med å gjøre jobbene sine.
Dessverre sliter Moon med det som er problemet til mange andre FPS-spill, rommene blir tidvis for tomme, kunstige og repetitive i utformingen. For å skape litt variasjon byttes det ofte på fargeskalaene som brukes, og man får rom som er veldig blå, røde eller grønne. Det bryter opp den repetitive følelsen til en viss grad, men det alene føler jeg ikke er nok for å skape nok variasjon.
Rommene er tidvis gitt en lett tåkete atmosfære, noe som kan til tider gjøre at detaljer på avstand blir vanskelige å se. Spillet i seg selv er også ganske mørkt, så det egner seg ikke alltid til spilling i dagslys.
Selve lydbildet er svært vellykket. Lydeffektene er engasjerende, og man blir tidvis stående og lytte etter eventuelle motstandere som måtte være i nærheten. Folk vil antagelig være delt i oppfatningen av om musikken er bra. Noen vil mene at det er bare digitalt støy, men jeg syns selv at det effektivt skapte en ekkel, industriell følelse.
Man on the moon
Styresystemet i Moon fungerer veldig godt. Toppskjermen brukes for å vise hva man ser, mens bunnskjermen brukes for å vise kart og velge mellom forskjellige våpen. Man styrer ved hjelp av piltastene, skyter med L-knappen, og bruker stylusen for å sikte med.
Våpnene er godt balanserte og varierte. De kraftigste våpnene har begrensninger i hvor mye ammunisjon de kan håndtere, men du vil finne oppgraderinger her og der som gjør at de kan håndtere mer. Heldigvis vil også motstanderne du dreper legge igjen ammunisjon som ofte er av typen du trenger, og ved bosskampene vil du alltid få en siste boost før du entrer rommet. En fordel er at ammunisjon du ikke plukker med deg, fremdeles er i rommet når du går ut og senere returnerer.
En morsom avveksling i all snikingen og skytingen er bruken av RAD – Remote Access Droid. Dette er en liten fjernstyrt robot med en kanon som lammer fiender og systemer. Denne kan snike seg rundt i ventilasjonskanalene og enten finne skjulte gjenstander eller brukes for å åpne beskyttelsesbarrierer rundt omkring i korridorene.
Senere skal man også kjøre rundt på månens overflate i en bevæpnet buggy kalt LOLA 4x4. Dessverre er kontrollen på denne litt vinglete, så det må noe kløning til før man blir fortrolig med den.
Gjennom hele spillet vil man komme over forskjellige informasjonsterminaler som inneholder utdypende informasjon fra de som bygde fabrikken, samt fra en av de originale forskerne som ble sendt ned. Disse små meldingene gir spillets historie ekstra dybde og gjennom disse avsløres flere uventede vendinger. Antagelig kan vi også forvente oss en oppfølger, det er nemlig en del tråder som ikke blir nøstet opp.
Bang! You're dead!
Fienden består hovedsakelig av en håndfull forskjellige sikkerhetsroboter som er utplassert rundt omkring, og enkelte tak- og gulvmonterte kanoner. Etter hvert dukker også romvesenenes sikkerhetsstyrker opp, som er noe bedre pansret og med kraftigere skytevåpen. Selve utvalget av fiender er ikke stort, og i stedet for å presentere nye fiender blir de gamle vanskeligere å drepe. Intelligensen er heller ikke noe å rope hurra for, de kommer stort sett bare løpende mot deg mens de skyter, uten å gjøre noen innsats for å forsvare seg selv.
Bossene, i form av gigantiske sikkerhetsroboter, er heldigvis litt mer utfordrende. Man må ofte løpe rundt og slå av beskyttelsesskjoldet før man kan skyte på den, under konstant bombardement av kuler. Bossene vil også regenerere seg selv, så du må være rask for å ikke rykke tilbake til start. Dessverre går flere av bossene igjen, dermed uteblir den helt store variasjonen.
En fundamental svakhet med spillet, er at det virker som de ikke helt kunne bestemme seg for hva spillet skulle være. Det legger opp til å være en krysning mellom et eventyr- og skytespill, men hovedvekt på en av sjangrene mangler. Dette gjør at det blir for få fiender for at det skal være et skikkelig skytespill med innslag av eventyr, samtidig som at det er for lite gåter og utforskning for å være et skikkelig eventyrspill med innslag av skyting.
Konklusjon
Moon er noe av det mest avanserte som er kommet til DS grafikkmessig. Og det er også et høyst underholdende skytespill med en fengende historie og smarte løsninger. Dessverre trekker mangelen på variasjon i brett, fiender og bosser ned en del, samt den ikke helt vellykkede sjangerblandingen.
Allikevel er Renegade Kid inne på noe her. Det er imponerende å se hva de har fått ut av DS-ens begrensede kapasitet, og som et alternativ til det ellers så barnevennlige utvalget til konsollen er Moon ikke det dummeste du kan kjøpe deg.
