Monster Jam har base i USA, og er for øyeblikket verdens største liga og turné for monster truck-løp. Helt fra Miami i sør til Sacramento i vest samles flere hundre tusen mennesker for å bevitne at massive maskiner ødelegger biler og inventar til store pengebeløp. Det er macho uten like, og det er akkurat det spillet går inn for å være også. Med tungrock og -metall som bakgrunnsmusikk, en buldrende motorlyd som utgjør brorparten av lydbildet og biler som hovedsakelig utsmykkes med døden som tema er det duket for et bilspill fylt til randen med testosteron.
Hvor destruktiv er du?
Spillet deles inn i to deler – stadionkjøring og utendørskjøring. Stadionkjøringen består av både fristil- og baneløp, og er nok hva folk flest tradisjonelt forbinder med monster truck-løp. Løpene utendørs er typiske for bilspill, men med en liten tvist. Du skal ikke bare være raskere enn motstanderen rundt banen, du skal helst ødelegge så mye du greier på veien. Er du flink til å ødelegge ting belønnes du med nye biler, videoer fra de ekte arrangementene og et overtak i form av ekstra turbo under selve løpet. Denne delen av spillet er ikke bare en bonusordning, den er i all hovedsak essensen av alt som er morsomt med det. For som et rent bilspill hadde det mildt sagt vært kjedelig.
Man har hele 40 løp og ni forskjellige baner å frese gjennom før man er ved veis ende. Dette kan du fordoble, ettersom det er to godt varierte vanskelighetsgrader, noe som gir spillet en godkjent varighet. Den enkleste vanskelighetsgraden er godt balansert og stiger jevnt med ditt eget ferdighetsnivå. «Pro»-modusen er et par hakk vanskeligere, uten å føles verken for vanskelig eller lett. De ulike løpstypene blandes godt og skaper få kjedelige momenter. Utendørsløpene står som et definitivt høydepunkt, med godt varierte baner i vidt forskjellige omgivelser, og det er unektelig herlig å hoppe gjennom en romferge, sveve over motstanderen og lage pinneved av en låve på få sekunder.
Men til tross for mye moro, har spillet også en rekke alvorlige mangler.
Activision har blant annet lagt til en tilsynelatende tilfeldig modus. Fristilløpene er selve ryggraden i monster truck-arrangement, og det er deprimerende at hele modusen er fullstendig på måfå. En skal forsere hinder som biler, garasjer, fly og båter i en liten arena. Etterpå gis karakterer i fire kategorier: variasjon, tidsbruk, trikskvalitet og hinderbruk. Toppkarakter oppnås uten problemer i de fleste kategoriene med litt trening, bortsett fra variasjon, som av uvisst grunn er fullstendig upåvirket av løpet ditt.
Ikke bare betyr dette at du må sitte i absurd lang tid for å fullføre de vanskeligste løpene, det gjør også at en av to finaler står som et urokkelig hinder i ubestemt tid før du helt på måfå blir skjenket en god karakter. Har en ambisjoner om å fullføre spillet på begge vanskelighetsgradene er ikke dette lenger et irritasjonsmoment, men et direkte ødeleggende moment for spillgleden.
Den andre delen av stadionløpene – kappkjøringen – er en kort affære og fungerer utvilsomt langt bedre i virkeligheten. I spillet er de over på ti til tjue sekunder, og bærer preg av å ha blitt implementert kun for å holde spillet tro til turneringen. De føles aldri utfordrende, og blir mer en gimmick enn noe annet. Da hadde det vært mer fordelaktig med enda en utendørsmodus med større fokus på det monster trucker gjør best – ødeleggelse. Dessverre finnes dette kun som en enspillermodus utenfor konkurransen, og hindrer Monster Jam i å ha den bredden det gjerne skulle ha hatt.
Problematisk kamera
Noe som kan forstyrre Monster Jam-opplevelsen din, er hvordan kameraet oppfører seg. Det følger nemlig utelukkende fronten av bilen din, uavhengig av om en rygger eller hopper. Dette fungerer utmerket når en kjører fra A til B utendørs, men når en skal lenke sammen forskjellige kombinasjoner på kort tid innendørs gjør det essensielle ting som rygging og hopposisjonering unødvendig vanskelig, og er roten til mye frustrasjon. Dette overkommer en likevel med litt trening, og det blir fort til en bagatell.
Utseendemessig ligger Monster Jam et par hestehoder bak de største bilspillene i dag, men lider ikke nevneverdig av det. Grafikken på Xbox 360 fungerer fint til sin bruk, men kunne like gjerne ha vært fra et spill noen år eldre enn Monster Jam. PC-versjonen er relativt lettdrevet og har adskillig bedre grafikk enn konsollversjonen, men bærer preg av være en åpenbar overføring fra konsoll. Styringen fungerer rimelig dårlig med tastatur på grunn av fraværet av trykksensitive knapper, og Activision har av en eller annen grunn valgt å ikke la datautgaven støtte ratt og gamepad. Kontrolloppsettet til nevnte versjon er også uergonomisk og lite intuitivt, og kan ikke forandres, til tross for at menyen opplyser om det. Da er styringen i Xbox-versjonen langt bedre, og mestres etter kort tid. Med tanke på hvor viktig et godt styresystem er for spill i denne sjangeren, er dette klart noe å bite seg merke i.
En annen essensiell del av bilspill er lyden, og spillprodusentene velger ofte å legge mye penger i et godt «soundtrack». Det å frese gjennom ville landskap i heseblesende hastighet gir nemlig lite rom til å nyte omgivelsene, og stiller store krav til at de sanseinntrykkene en greier å oppfatte er tilfredstillende. Lydbildet i utendørsløpene er et kakofoni av motorbrøl, tung rockemusikk og jevnlige lyder fra omgivelsene du pulveriserer i din ferd mot mållinjen.
Talentløs kommentator
Xbox-versjonen skal ha mye skryt for å kunne spille av musikk du allerede har lagret på maskinen, noe flere spill burde hatt muligheten til. Denne muligheten viser seg å nesten bli et must etter hvert som tiden går, da spillet av uvisst grunn kun har én bakgrunnssang som går i loop under utendørsløpene. Noe som likevel er langt mer enn hva innendørsløpene har å tilby.
Stadionene domineres nemlig av en monoton og en ekstremt repetiv kommentator som gjerne ser sitt snitt til å erklære dine feil for publikum. Konseptet er flott, da en gjerne skulle tro veiledningen som ble gitt av kommentatoren var nyttig i forhold til å variere triks og som en løpende oppdatering på hvordan en ligger an. Dessverre går spillet for kjapt for kommentatoren sin del, og de frasene som ytres er som regel sterkt forsinket. Altså står du kun igjen med et irritasjonsmoment som ytterligere forsterker frustrasjonen av å aldri få til den hersens triksvariasjonen. Kommentatoren lar seg heldigvis slå av gjennom menyen, og kan med fordel erstattes med en CD med rusten metall.
Mer enn et irritasjonsmoment er den svake flerspillerstøtten, som er forskjellig fra konsoll til PC, uten å være overbevisende god på noen av delene. Xbox-versjonen lar deg spille alle modusene med en venn gjennom delt skjerm. Dette stiller krav til en rimelig stor TV, da tempoet er såpass høyt og banene såpass rotete at det å navigere blir en rimelig håpløs affære. Da hadde spilling over Xbox Live vært en langt mer behagelig affære, men dessverre glimrer Live-støtten med sitt fravær. PC-versjonen har av uvisst grunn ingen flerspillermodus i det hele tatt, og dette hemmer gjenspillingsverdien betraktelig.
Konklusjon
Monster Jam er ett av mange eksempler på spill med et godt og solid fundament som aldri fikk utnyttet potensialet sitt. Xbox 360-versjonen er et kjapt, adrenalinpumpende spill som til tross for noen sentrale mangler kan tilby mengder av barnslig glede uten å helt nå klimaks. Greier en å bite i seg frustrasjonen av snedig kameraføring og en nærmest ødelagt spillmodus er det utvilsomt mye moro å hente. Dette er mer enn hva en kan si om PC-versjonen, som med et håpløst kontrolloppsett og manglende flerspillermuligheter blir en tørr affære forbeholdt de mest hardbarka monster truck-tilhengerne.
