Selv om Monster Hunter-serien er svært populær i Japan er det ikke så mange som har hørt om spillene i vesten. Dette vil kanskje forandre seg nå som Monster Hunter Tri er å finne i hyllene, dette innslaget i serien er mer finpusset og tilgjengelig enn tidligere.
Innbyggerne i havnebyen man starter i er livredde for et legendarisk sjømonster, og det er selvsagt bare jeg som kan stoppe dette utysket. I Monster Hunter Tri er man jeger. De mange mer dyktige og mer erfarne jegerne har visst bedre ting å gjøre enn å hjelpe denne stakkarslige landsbyen, så borgermesteren tvinges til å legge alle sine egg i min kurv.
Jegeren min er fortsatt som jypling å regne, og langt i fra klar for å felle større monstre enn ildere. Dermed må jeg trenes opp. I Monster Hunter Tri er det bare to elementer som skiller en spygrønn nybegynner fra en hardnet veteran: egne ferdigheter og utstyr. Man øker ikke i level i Monster Hunter Tri, noe som er skremmende da man ikke kan trene seg til lette seire uansett hvor lenge man prøver.
«Aaaaah! Et monster!»
Slåssing i Monster Hunter Tri er svært interessant utført. Systemet kan virke veldig grunnleggende de første timene, med svært få ordentlige komboer og ingen siktelåsingsfunksjon. Men kampsystemet er alt annet enn enkelt, forskjellen er at slåssingen i Monster Hunter Tri er mer manuelt og spillerstyrt enn vi er vant til.
Kampsystemet er en av spillets største styrker. Slåssing i Monster Hunter Tri er ekstremt responsivt og nøyaktig, med trening lystret min jeger meg til det nesten telepatiske. Såfremt man klarer å holde styr på det av og til litt uregjerlige kameraet gir spillet en perfekt følelse av interaksjon. Kampene er stilige nok å se på, samtidig som man faktisk føler at det er en selv som drar i spakene – til og med svinger sverdet – selv.
Veien til seier ligger i å utnytte de forholdsvis enkle teknikkene man faktisk har på mest mulig effektiv måte. Her snakker vi etterhvert pinlig presisjon: fiendene er store, sterke og ofte kjappe og det kreves dyktighet for å slakte de større beistene. For å overleve er det mer enn noe annet avgjørende å lære seg fiendens angrepsmønster for å kunne blokkere og unngå fiendens angrep, hvor lang rekkevidde halen eller kloa monsteret har og hvor lang tid du selv trenger for å angripe.
I en tid hvor slåssespill er nødt til å ha minst en gimmick, om det er enten tidsmanipulering eller bevegelsesstyrte bomeranger har Monster Hunter Tri et herlig jordnært og tradisjonelt kampsystem, som også krever betraktelige ferdigheter fra spilleren.
Planlegging
Hvilket våpen man slenger på ryggen før man setter ut på jakt har svært stor betydning for hvordan kampene går. Monster Hunter Tri har massevis av våpen, både kniver, sverd og gigantiske økser – og alle disse kan oppgraderes og mekkes på til det ugjenkjennelige.
Hvilket våpen som er mest egnet vil selvsagt avhenge av situasjon, og man er nødt til å bestemme seg før man setter ut på oppdrag. Kjappe, mindre fiender er svært vanskelige å få has på med de utrolig trege og gigantiske to-håndssverdene, samtidig som de største hydraene ikke en gang kjenner stikk fra de små dolkene.
Innimellom disse to ytterpunktene finnes det lag på lag med nyanser, og eksperimentering med våpen er en av spillets store styrker.
Utfordringen får man for alvor smake på et stykke uti spillet, når beist som oppholder seg under vann skal til pers. Her har utviklerne klart å hoppe over en massiv fallgruve med eleganse, svømmekamp fungerer utmerket og det er lettere å svinge massive sverd under vann enn man skulle tro.
Som jeger har man også par andre ting å sysle med på fritiden. Overfladiske distraksjoner som grilling av kjøtt på spyd, miksing av helsedrikker og banalt enkel gårdsdrift og fisking gjør sitt beste for å maskere et uunngåelig faktum: I Monster Hunter Tri gjør du lite annet enn å drepe.
Men det betyr lite, når selve drepinga er såpass gøyal. Monstrene er utrolig gjennomførte og stilige fantasiprodukter, og det føles rett og slett fantastisk når man omsider får en av gigantene i bakken, etter mange forsøk og enda flere helsedrikker.
Før man får prøve seg på det spillet egentlig handler om, monsterdreping, går det riktignok ofte flere timer med på å samle inn metall og diverse materiale til å oppgradere våpen og rustning. Noen vil kanskje ble litt leie av denne såkalte grindinga, men det er desto mer tilfredsstillende når enda et monster sendes til underverdenen når man har forberedt seg ordentlig på forhånd. Etter hvert blir det et mål i seg selv å få best mulig utstyr, man blir nesten besatt av søken etter det neste overlegne sverdet eller skjoldet.
Konklusjon
Monster Hunter Tri er et gjennomført og morsomt spill, og monstrene er like morsomme å drepe som de er fryktinngytende å skue. De møysommelige forberedelsene mellom hvert oppdrag føles naturlige, og dette sammen med en til tider svært høy vanskelighetsgrad gjør at man nesten føler seg som en ordentlig jeger, som feller byttet sitt med omhu.
Spillet kan definitivt være frustrerende til tider, men Monster Hunter Tri er et perfekt spill for de litt mer tålmodige blant oss, og sannsynligvis akkurat nok til å holde dedikerte Wii-gamere opptatt til Nintendos egne stortitler marsjerer inn i varmen i sommer.
Les også:Utfordrer Zelda på grafikk
Les også:Sving sverdet med Wii-kontrolleren
Les også:Ble sexavhengig av Wii Fit
