Oppfølgeren til Monster Hunter Freedom har siden lanseringen i Japan solgt godt over en million eksemplarer, mer enn noe annet spill for PlayStation Portable. Nå har tittelen kommet til vår del av verden, men er det egentlig like morsomt å jakte på monstre som det de japanske salgstallene gjør det enkelt å tro?
Svaret er dessverre nei. Det er utvilsomt veldig mye å gjøre i Monster Hunter Freedom 2, men et tungvint kontrollsystem og sår mangel på variasjon gjør det vanskelig å anbefale spillet til andre enn tilhengere av forgjengeren.
Jegere i alle former og fasonger
Før eventyret kan begynne, får du muligheten til å lage din egen spillbare figur. Utvalget av stemmer, hudfarger og ansiktsuttrykk er fint og stort, så her er sjansen for at du ender opp med et utseende du liker absolutt tilstede. Vil du være en stor, sterk og skallet mannskjempe går det fint, men hvis du derimot vil prøve deg som en spinkel, rødhåret jente, går det i boks også – alle passer fint som jegere.
Den lille fjellandsbyen Pokke Village har lite kontakt med omverdenen. Lokalbefolkningen overlever ved hjelp av naturens resurser. Rettere sagt, de overlever takket være en erfaren jeger som bringer slakt, urter og annet materiale inn til landsbyen. En dag bestemmer denne jegeren seg for å gå av med pensjon, og det er her spilleren kommer inn i bildet. Ferden mot Pokke Village er langt fra ufarlig, noe figuren din blir klinkende klar over etter å ha kavet seg gjennom en ufyselig snøstorm, og deretter nesten blitt spist av en ildsprutende drage.
Etter å ha kommet seg til hektene igjen, er det på tide å finne ut av hvordan saker og ting fungerer i fjellandsbyen, og hva det egentlig er man må tenke på som høyt respektert monsterjeger. Allerede før du har kommet deg ut av hytta har du nok lesestoff for en drøy time, for i bokhylla finnes det side på side med informasjon om alle tenkelige temaer, som for eksempel våpenklasser, gruvedrift og magiske styrkedrikker.
Tålmodighetsprøve
Samme hva det er man leser på, eller hvem det er man snakker med, er det vanskelig å unngå tanken om at det er unødvendig mye tekst i spillet. Man ser de samme setningene gjentatt gang på gang, og bare et fåtall av dem er virkelig nyttige. Her snakker jeg ikke om korte samtaler med folket i landsbyen, men side på side med tørre skriverier man blir tvunget til å bla igjennom før man til slutt når frem til informasjonen man er på jakt etter. Å finne ut forskjellen på en stor og en liten bombe er med andre ord ingen rask oppgave.
I begynnelsen virker treningsmodusen som en flott introduksjon til den delen av spillet hvor man jakter på monstre og samler materialer. Man blir gitt frie tøyler i et vakkert fjellområde som består av store gressmarker, mørke huler og en fjelltopp hvor snøen aldri forsvinner. Titter man rundt seg, får man som oftest øye på en av de mange monsterrasene. Et av de første treningsoppdragene er å hente et par dugelige skiver med rått kjøtt, en prosess som består av å slakte en Popo (mammutlignende skapning) og deretter gå til verks med jegerkniven. Treningslederen er glad for å få kjøttet, men sender deg straks ut på neste oppdrag.
Nok en gang er målet å skaffe et par kjøttskiver – ja, ved å slakte en ny fjellmammut. Forskjellen kommer når du skal grille skivene, slik at det blir biff ut av dem. Det finnes flere typer biff; den svartbrente typen kan være farlig å stappe i seg, mens den som er akkurat passe stekt hjelper på utholdenhetsnivået til den som spiser. Utvalget av gjenstander er utrolig stort, men om man virkelig har bruk for mer enn en tredjedel av alle dikkedarene man kan skaffe seg er heller tvilsomt.
Vil du bruke tid på det, kan du lese bøker som forklarer hvordan man lager medisiner og andre vidundermikser, istedenfor å punge ut hos kjøpmannen i landsbyen. Dessverre er denne typen oppgave mange ganger for tidskrevende, og består av å lete etter buskevekster som noen ganger er å finne i et spesielt område, mens man andre ganger ikke ser snerten av dem samme hvor man leter.
Kronglete kontrollsystem
Et problem så alt for mange spill på PlayStation Portable lider av, er mangelen på et solid kontrollsystem. Monster Hunter Freedom 2 er intet unntak; heller et prakteksempel på hvordan utviklere på mest effektiv måte kan forvirre spilleren. Å plukke en gråstein ut av ryggsekken har sjelden vært mer kronglete enn her. Først holder man inne en av skulderknappene, deretter trykker man en annen knapp for å plukke frem gjenstanden. Problemet ligger i at gjenstanden blir brukt dersom man trykker på samme knapp en gang til. De noe upålitelige PSP-knappene har flere ganger ført til at jeg rett og slett har drukket, spist og kastet vekk verdifulle gjenstander jeg brukte timer på å skaffe, og slikt er jo slettes ikke morsomt.
Pausemenyen er ikke til stor hjelp heller, da den ikke gir deg muligheten til å plukke ut, eller lese om noen av gjenstandene som befinner seg i ryggsekken. Det kan bare gjøres mens tiden går, og monstrene løper løpsk.
Kontrollsystemet presterer å irritere enda mer når man går i kamp mot et beist. Først skal du kanskje fikle frem en bombe som forvirrer beistet. I en hektisk situasjon er dette en oppgave nok i seg selv, men det skal mer til før monsteret detter i bakken. Hvis du enda ikke har blitt spist, er neste handling å kaste bomben mot målet, noe som er unødvendig vanskelig da det gjøres fullstendig manuelt, uten hjelp fra noe hold. I en tredimensjonal verden hvor beistet hopper, spretter og løper omkring, er denne prosessen rett og slett til å grine av.
Jeg har enda ikke nevnt kameraet, som gjør det enda vanskeligere å ta knerten på de farlige pelsdottene. Når man går i kamp har kameraet en lei tendens til å sprette vekk fra standardposisjonen, som er bak jegeren. Blir det for ille, er det mulig å trykke på en knapp for å nullstille synsvinkelen igjen, noe som i og for seg er en flott funksjon. Det er bare uheldig at kameraet spretter direkte fra posisjonen det først befinner seg i, og dukker opp igjen bak deg. Dette skjer så raskt at det er umulig å få øye på monstrene som helst trolig befinner seg like ved siden av deg. De fleste av dem går sjelden alene, og stiller mer enn gjerne opp for å beskytte jaktmålet ditt.
Nesten halvparten av alle kampene jeg har tatt del i har endt med at jeg har blitt drept av et monster som kommer fra en av sidene jeg ikke har hatt oversikt over. Tro ikke at du bare kan svinge kameraet rundt deg som i Super Mario 64. Det er nemlig umulig.
Stram økonomi i paradis
Hver gang du godtar et oppdrag må du av en eller annen grunn ut med lommeboka og betale en avgift. Går oppdraget rett vest, må du ikke tro du får pengene tilbake. Hvis oppdraget går ut på å finne en spesiell rose innen tre minutter, nytter det ikke å komme tretti sekunder i etterkant, for da får du verken betaling for strevet, eller så mye som en skilling av avgiften tilbake. Det er alltid noe å tape når man er ute på oppdrag i Monster Hunter Freedom 2, som ikke på noen måte kan beskrives som et veldig tilgivende spill.
Når man begynner å nærme seg den siste halvparten av spillet, er det nesten skummelt å akseptere oppdragene uten å først rådgi seg på Internett.
Monster Hunter Freedom 2 er et av de aller vakreste spillene for PlayStation Portable. Animasjonene i spillet er av ypperste klasse, og figurmodellene er veldig detaljerte. Det er lett å la seg imponere over fisk som vaker i sjøen, dinosaurer som løper sammen i flokk, virkelighetstro piperøyk, og flotte, fantasifulle klær som beboerne i Pokke Village har på seg. I motsetning til de fleste andre rollespill som har blitt utgitt de siste årene, ser man faktisk forskjell på den spillbare figuren etter å ha hatt på seg ny rustning, eller oppgradert sverdet. Den flotte grafikken til tross – spillet har ikke problemer med lange lastetider.
Konklusjon
Monster Hunter Freedom 2 ligner mye på forgjengeren. Spillet er av de vakreste på PlayStation Portable, med flotte lyseffekter og små grafiske detaljer man sjelden ser i håndholdte spill. Det er dog vanskelig å lovprise gameplayet, som etter hvert fremkaller en ekkel følelse av slavearbeid, i stedet for at man gleder seg over friheten som så vidt oppleves i begynnelsen. Oppdragene man blir sendt ut på er skummelt dårlig variert, og går alltid ut på å ta et monster av dage, eller finne en spesiell gjenstand før tiden renner ut. Belønningen man får for å gjennomføre en slik jobb er dårlig, noe som betyr at man virkelig må dedikere seg til spillet hvis man har ønske om å kjøpe det beste jegerutstyret.
Hvis viljen er der, er det mulig å bruke flere hundre timer i Pokke Village og områdene rundt. Det er alltid nye gjenstander å finne og monstre som skal slaktes, men dette blir rett og slett for kjedelig i lengden. Befolkningen i landsbyen må nok belage seg på å sette i gang jakten etter nok en monsterjeger. Skulle man mot alle odds klare å tilgi utviklerne for mangelen på variasjon, har man fortsatt det urkronglete kontrollsystemet å ergre seg over.
