Alle elsker ninjaer. Jeg antar det var en av inspirasjonene som fikk gjengen i Io Interactive til å gå fra å lage drapskunst i Hitman til å utvikle et familievennlig ninjaspill. I motsetning til mange andre ninjaer er ikke disse først og fremst tøffe, men heller nusselige. Ved første øyekast er Mini Ninjas utrolig sjarmerende, med sine runde, små figurer og sin enkle, men fargerike grafikk.
De Asia-inspirerte områdene i spillet yrer av plante- og dyreliv, klukkende elver og atmosfæriske lyder. Omgivelsene er nydelig fremstilt på en tegneserieaktig måte som minner en del om The Wind Waker i stilen. Det hele virker kort sagt veldig forlokkende – men er det noen dybde bakom?
Helan og halvan
Før jeg svarer på det passer det seg med en liten innføring i hva Mini Ninjas dreier seg om. Den gamle, godmodige ninjalæreren har et problem. Noe mystisk foregår i skogen, og ninjaene han har sendt ut for å undersøke har ikke kommet tilbake. Igjen har han bare to litt usannsynlige helter, som sammen utgjør det siste lille håpet.
Futo er den litt tykkfalne, matglade karen som aldri klarte å oppnå smidigheten som skulle til for å håndtere vanlige ninjavåpen, og isteden fant sin redning i en stor klubbe. Hovedpersonen Hiro er på sin side en klumsete og uerfaren liten rakker, men tilfeldigvis også den eneste som viser tegn til å være i stand til å lære den eldgamle Kuji-magien. Denne magien skal vise seg å bli viktig for å kjempe seg gjennom hordene av søte, små skogsdyr som den onde samuraimesteren har gjort om til sin private hær av samuraikrigere.
Det er noe veldig gjenkjennelig ved konflikten mellom samurai-krigsherren og de utvalgte, gode krigerne, og det gjøres heller ingen forsøk på å skjule at bakteppet for spillet er en eneste stor klisje.
Uten drivkraft
Verre er det at det egentlig skjer fint lite av fortellende karakter i løpet av spillet, bortsett fra et par videoer av den onde samuraimesteren som kjefter på sine vettskremte undersåtter. Videoene er smått sjarmerende, men det er rett ikke nok til å bære spillet frem. Bildene og tematikken er ganske barnevennlig, men jeg er slett ikke sikker på om barn vil akseptere mangelen på en drivende fortelling i noen større grad enn det voksne gjør.
Naturligvis må ikke spill nødvendigvis ha så mye å fortelle, om det ellers er givende å spille det. På mange måter kan Mini Ninjas ligne på Zelda-spillene på overflaten, men det er flere grunner til at det ikke helt klarer å måle seg med klassikerne fra Nintendo likevel.
Mesteparten av Mini Ninjas går ut på å bevege seg gjennom en mer eller mindre fastlagt rute og denge fiendtlige samuraisoldater på veien. Når samuraiene har fått nok kokos blir de forvandlet tilbake til nusselige dyreskikkelser. De fleste fiendene kan tas hånd om med litt tradisjonell knappemosing, mens et fåtall av dem krever at man også gjør bruk av de magiske triksene man lærer seg underveis.
Herlige trylleformler
Den første magien man lærer er å ta åndelig form og overta styringen av et hvilket som helst dyr, som man enten kan bruke til å snike seg forbi fiendene, eller til og med angripe dem. Senere lærer man tradisjonelle magiske angrep som kasting av ildkuler og evnen til å påkalle en storm av lynnedslag over fiendene. Man kan også slenge både kastestjerner og ulike typer bomber på fienden, og etter hvert som man redder samuraivennene til Hiro kan man styre dem isteden.
Variasjonen i ulike typer angrep er med andre ord veldig bra, og spesielt magien er stilig og veldig tilfredsstillende. Det er bare et vesentlig problem – det er nesten aldri nødvendig å bruke mer enn to-tre ulike typer angrep. Det er kun Hiro som kan bruke magi, noe som gjør de andre figurene relativt uinteressante. I tillegg er det for det meste vanlige samuraier med sverd, bue eller spyd som går igjen, og i tillegg møter man av og til en kjempe, en magiker eller et skjelett. De tre sistnevnte krever noe mer enn å gå rett i strupen på dem, men likevel er det overraskende liten utnyttelse av potensialet i kampsystemet. Flere unike fiender hadde utvilsomt vært en fordel.
Som en tur i parken
Den lille ninjaen har både helsemåler som reduseres ved skade, utholdenhetsmåler som reduseres ved å sprinte og magimåler som reduseres ved å bruke magi. For å øke helsenivået kan man riste epler ned fra trær, plukke bær fra buskene eller ta frem fiskestangen og fange litt sushi i elvene. Fiskemekanikken består i å velge hvor man skal kaste og trykke kontinuerlig på X til fisken er dradd på land. Første gangen jeg fant ut at det gikk an å fiske tømte jeg regelrett en hel innsjø for fisk i håp om at jeg kanskje ville få noe spennende på kroken etter hvert, men det var ingen skjulte sjørøverskatter eller en gang en gammel sjøstøvel å spore. Om ikke annet ble i hvert fall Hiro god og mett.
Fiskingen var kanskje litt i overkant for lett, men det er noe mer kritisk at det samme i stor grad gjelder for resten av spillet også. Det er knapt noen utfordring å snakke om i kamp, selv om man skrur opp vanskelighetsgraden. Det er kanskje fint for de aller yngste at spillet ikke krever for mye, men samtidig mangler spillet norsk tekst og er langt fra like lettforståelig som for eksempel de populære Lego-spillene. Det er en god del knapper å holde styr på. Dermed er det kanskje en viss fare for at spillet faller mellom to stoler i forhold til målgrupper.
Så godt som samtlige brett er som nevnt strødd med de samme samuraiene. I lengden kan det derfor bli veldig ensformig. Den eneste avvekslingen fra slåssingen er noen veldig simple plattformspill-elementer samt mulighetene for å lete frem urter og blomster man kan bruke til å lage trylledrikker. Oppskrifter til trylledrikkene kjøper man for gullmynter man finner i samuraileirene. Hvis målet var at Mini Ninjas skulle oppleves som et ekte eventyr burde det nok ha vært enda større rom for utforsking og mer å oppdage på egen hånd. Det finnes ingen skjulte, nyttige små premier, bortsett fra statuene som det er meningen at man skal samle på bare fordi.
Et par av brettene illustrerer hvilken opplevelse de kunne ha gitt spilleren hele veien gjennom, blant annet en sekvens hvor man aker ned et snødekt fjell på en stor, rund hatt – med et rasende snøskred hakk i hæl. En lignende mekanikk er brukt i elverafting og en svært minneverdig fisketur der man også seiler på en hatt i stor fart. Jeg humret godt for meg selv i alle disse tre områdene, men det var litt for lite, litt for sent for å trekke opp helhetsinntrykket.
Konklusjon
Det kan kanskje virke som om ambisjonene til Mini Ninjas har vært noen hakk for lave. Jeg skal ikke legge vekt på at jeg er misfornøyd over mangelen på en samarbeidsdel, men uansett skuffer Mini Ninjas litt med tanke på utviklerens solide erfaring. Mot slutten ble spillet riktig nok noe mer interessant i tråd med at utfordringen økte litt, men jeg satt likevel hele veien gjennom og ventet på at noe skulle vekke den store interessen, uten at det skjedde.
Mini Ninjas er et helt greit, barnevennlig actionspill, og jeg tviler ikke på at de litt mindre kritiske kan mene at jeg er i overkant streng. Det er nemlig sjarmerende på overflaten, og tar seg selv veldig lite høytidlig, samtidig som ingen av delene er direkte dårlige. Problemet er bare at summen av delene ikke leverer noen storartet helhetlig opplevelse. Til det er det til dels for liten utfordring, for få avvekslinger og mangel på en engasjerende drivkraft. Resultatet er helt klart noe man kan kose seg med, men som neppe kommer til å stå på listen over årets spill ved utgangen av 2009.
PS. Spillet er testet på Xbox 360, men finnes også til Playstation 3, PC, Wii og DS.
