Ved siden av Mario Kart, som er ubestridt mest populært, har Mario Party alltid vært en yndling blant Marios mange sidesprang. Etter et par år med klønete utgaver på Wii og Wii U, fant serien omsider formen igjen med Nintendo Switch-spillet Super Mario Party.
Både det og det neste spillet i rekken holdt jevnt over svært høy kvalitet – forrige ukes nykomling, Super Mario Party Jamboree, er heller ikke noe å kimse av.
Festens store vinner
Tradisjonen tro består hoveddelen av Jamboree av et omfattende digitalt brettspill, hvor venner og fiender fra Marios rollegalleri kjemper med nebb og klør om å bli gjengens neste superstjerne. Her triller man terning og flytter figuren sin tilsvarende mange plasser; noen felt gir deg grønne skoger og bonusgjenstander, mens andre bringer ulykke og kaster deg i klørne på Bowser.
Når samtlige spillere har kastet terning, barker de fire sammen i ett av en bråte unike minispill hvor målet er å peke seg ut som den raskeste, skarpeste eller mest utholdende i bermen. Vinneren stikker av med en saftig dose gullmynter, som man i tur bruker for å kjøpe fordeler og stjerner som senere kan hjelpe deg å stå igjen som den ultimate vinner.
Rent praktisk er dette mer eller mindre identisk med de fleste spillene i serien, og det er en oppskrift som fortsatt holder stand.
Spillet har en solid mengde yndige figurer å velge blant: Mario, Yoshi og Peach er selvskrevne på enhver gjesteliste, mens mer sjeldne figurer som Spike, Birdo, Ninji og Pauline er med på å piffe opp stemningen ytterligere.
Mange av gjestene dukker også opp som mulige partnere underveis i hver omgang – dette er den såkalte Jamboree-delen av spillet, hvor man må knive med de andre spillerne for å stikke av med en alliert som gir enorme fordeler utover i spillet.
Hver av de utvalgte figurene har et helt eget minispill knyttet til dette – for å få Luigi på laget sitt, må man for eksempel løse gåter på tvers av en rekke rom i en hjemsøkt herregård; Wario inviterer spillerne til gullkantet gameshow; mens Donkey Kong byr på et vaskekte rytmespill.
Disse Jamboree-utfordringene er noe av det beste med hele spillet – de er langt mer omfattende enn de korte minispillene man vanligvis utsettes for, og det føles ofte som om det står langt, langt mer på spill.
I skjønn og forvirrende forening
Spillbrettene man utforsker er på sin side en blanding av både nytt og gammelt. Samtlige er aldeles nydelig designet, og spesielt de nye viser at utviklerne fortsatt klarer å tenke seg fram til unike og artige ideer.
Goomba Lagoon er for eksempel satt til en stillehavsøy hvor regelmessige vulkanutbrudd og skiftende tidevann åpner opp og sperrer av deler av kartet, mens Roll 'em Raceway lar spillerne hoppe inn i formelbiler og skyte ut av startblokkene med enorm fart.
Hver bane har et utvalg små og store gimmicker, hvorav noen kanskje er litt i overkant ambisiøse. Rainbow Galleria skiller seg negativt ut i så måte: Brettet er for all del pent og pyntelig, men har litt for mange bevegelige deler og krokete veier å gå, særlig for de litt yngre spillerne.
Jeg måtte selv klø meg ganske kraftig i hodet for å skjønne hva som var opp-ned på de ulike rulletrappene, butikkene og sideaktivitetene på det fargesprakende kjøpesenteret, så da er det kanskje ikke rart at niesene heller ikke hang helt med i begynnelsen.
Minispillene skuffer
Det samme gjelder for øvrig for en håndfull av minispillene. Også her har utviklerne tenkt litt utenfor boksen – brorparten av innslagene denne gangen er intuitive slik de pleier, men enda noen er også litt i overkant kompliserte til å begynne med.
Vi skjønte for eksempel med en gang at vi måtte unngå å bli knust av fallende smørbrød i «Sandwiched»; knappemoseduellen «Domination» ble en øyeblikkelig favoritt; og «Tiny Triathlon» lot oss bruke bevegelsesstyring på en utmerket måte.
På motsatt side slet samtlige med å forstå hva greia var med gjetteleken «Gate Key-pers»; snøballkrigen «Snow Brawl» fremstår fremdeles som ubegripelig urettferdig; mens sledeferden i «Sled to the Edge» rett og slett ble for utydelig for den yngste spilleren.
Ting kommer mer på plass etter hvert som man spiller, men selv med aldri så mye øvelse er det noe ved utvalget av minispill som ikke faller helt i smak. I motsetning til både Super Mario Party og Mario Party Superstars, synes jeg det er færre virkelig gode minispill denne gangen. Og da faller noe av bunnen ut av opplevelsen.
Er det lov med juks, Nintendo?
I forkant av spillets lansering har Nintendo skrytt mye av at det er over 110 unike minispill i Jamboree, men det er en sannhet med modifikasjoner. Det viser seg nemlig at omtrent bare halvparten av disse minispillene er beregnet på vanlige sammenstøt i Party-modusen. De resterende er avholdt til helt andre deler av spillet.
Mye av fokuset er rettet mot spillets to nye flerspillermoduser, «Koopathlon» og «Kaboom-Squad». Disse er utelukkende beregnet på nettbasert spilling, hvor man mutters alene må konkurrere mot eller samarbeide med en myriade av andre spillere i andre deler av verden.
Etter en del typisk Nintendo-kløning, fant jeg omsider fram til disse delene av spillet – jeg spilte begge et par ganger hver, men sitter vel egentlig igjen med et inntrykk av at det blir med disse få gangene.
Da var det faktisk desto mer gøy å prøve seg på enspillermodusen «Party-Planner Trek», hvor man kan utforske de ulike brettene i ro og mak, mens man løser gåter og finner gjenstander for å blidgjøre de andre festdeltagerne. Koselig!
Men til syvende og sist: Mario Party er og blir brettspillmodusen for min del, og det er litt skuffende at så mye av utviklernes fokus har gått til deler av spillet jeg ikke har noen intensjon om å spille igjen.
Det tar for laaang tid
Heldigvis har Party-modusen gjennomgått et par nevneverdige endringer, hvorav den mest kjærkomne er «pro rules». Dette er et unikt regelsett som forsøker å fjerne så mye tant og fjas fra brettspillet som overhodet mulig: Rundene er mer fokuserte, det er færre tilfeldige avgjørelser og spillerne kan stemme på et utvalg av minispill de har lyst til å begi seg ut på.
I korte trekk er det mindre tøv – med trykk på mindre. Det er stadig ting som kan føles urettferdig, og er man riktig uheldig kan én enkelt runde fortsatt endevende poenglisten totalt, men utviklerne er i det minste på sporet av noe. Og hvis man brått en dag ønsker seg en langt mer kaotisk omgang, kan man alltids gå tilbake til de vanlige reglene.
Nytt av året er også muligheten til å få datastyrte figurer til å bevege seg raskere – i teorien er også dette en fantastisk nyvinning, men på merkelig vis føles det som om Jamboree i stedet er betraktelig langsommere enn de foregående spillene i serien.
Det kan være mange grunner til dette, inkludert en rekke unødvendig langstrakte sekvenser innad i hver runde; uendelig repeterende animasjoner; figurer som bruker tid på å sjekke beholdningen i butikkene; og Toad som liksom aldri klarer å holde tåta.
Som et resultat føles enkelte omganger svært langdryge, og all erfaring tilsier at det skal godt gjøres å gidde mer enn 10-15 runder av gangen.
Konklusjon
Man vet som regel hva man får når det slippes et nytt Mario Party, og Super Mario Party Jamboree er intet unntak. Her får man servert en bråte engasjerende minispill, krydret med fenomenalt sjarmerende figurer, spennende brett og et par ålreite nyvinninger.
Blant de virkelig positive bidragene i denne utgaven er mer forseggjorte Jamboree-utfordringer knyttet til partnerfigurene og overraskende robuste «pro»-regler. Det er tydelig at utviklerne har lagt seg i selen for å gi serien et skikkelig spark bak, og det er gledelig å spore flere svært etterlengtede endringer.
Dessverre er også mange av de største innholdsnyhetene forbeholdt den nettbaserte flerspillerdelen – dette er moduser som for all del fungerer helt greit, selv om jeg allerede nå kjenner at dette ikke er noe jeg kommer til å bruke veldig mye tid på. Også her har utviklerne lagt ned masse kreativ energi, men dette er vitterlig ikke grunnen til at man spiller Mario Party.
Da er det fint at kniving med venner og familie stadig er like morsomt, selv om kvaliteten på enkelte minispill og det langdryge tempoet tærer på både tålmodighet og gjenspillingsverdi.
Super Mario Party Jamboree er tilgjengelig på Nintendo Switch.
