DoubleJump, episode 72

Jeg er, som kjent, en aldrende mann som helt klart trekker opp snittalderen på folk som spiller TV-spill. Jeg er faktisk så gammel at jeg har opplevd spill på både kassetter, i MS-DOS og på utallige Windows-versjoner.

Den første hjemme-PC jeg hadde var allerede i 1986, en Amstrad CPC. Det aller første spillet jeg kan huske å spille var Top Gun, et spill bestående mer eller mindre av svarte og hvite streker, men som allikevel var en fantastisk opplevelse. Jeg ble umiddelbart fascinert av spillenes verden, og siden da har jeg brukt utallige timer på å spille spill på en rekke ulike plattformer.

Et av mine aller beste minner, som til slutt skulle vise seg å bli en av mine aller største skuffelser er The Beast Within: A Gabriel Knight Mystery. Familien fikk en ny PC til jul i 1995, med Pentium prosessor og en stor og flott 15" skjerm. Etter å ha spart ukepenger i mange uker fikk jeg etter hvert nok til å kjøpe meg et eget spill, og jeg husker enda hvor ivrig jeg var på bussen på vei til Strømmen Storsenter. Valget falt på The Beast Within, og den eneste grunnen til at det ble akkurat dette spillet var at bildet på spillesken så innmari kult ut.

Sterke inntrykk

Det er ikke mange ganger siden et spill har gitt et like sterkt førsteinntrykk som dette. The Beast Within er nemlig et FMV-spill, og dette var noe jeg aldri hadde sett før, eller til og med viste at fantes. Jeg var helt over meg av begeistring, og både foreldre og søsken delte min entusiasme, i hvert fall deler av den, og kunne ikke helt skjønne at det var mulig. Når jeg beveget musen og trykket på skjermen så gikk dette virkelige mennesket dit jeg klikket, og kikket i nettopp den skuffen jeg ville.

The Beast Within er det andre spillet i serien om Gabriel Knight. Denne gangen valgte Sierra og Jane Jensen FMV-teknologi, og med det fulgte det blant annet et skuespillerskifte for hovedrollen. I det første spillet var det Tim Curry som var stemmen til Gabriel Knight, men i The Beast Within er det Dean Erickson som personifiserer spillfiguren. Grunnet tids- og budsjettbegrensninger var det forventet at skuespillerne kom, spilte inn scenene sine en, eller maks to ganger, før regissøren gikk videre. Dette har satt spor i kvaliteten, men jeg synes det har en herlig sjarm over seg.

Jeg brukte mange spillkvelder sammen med Gabriel Knight, og hadde det helt fantastisk. En av tingene som har fortsatt sitter i er det flotte lydsporet, som komponist Robert Holmes stod bak. I tillegg besøker man mange spennende steder i løpet av spillets gang, som for eksempel slottet Neuschwanstein, et sted jeg har hatt lyst til å reise siden.

Historien i spillet handler, kort fortalt, om at Gabriel Knight arver et slott i en tysk landsby, og med den følger tittel som Schattenjäger. En ung pike har blitt myrdet, og innbyggerne vil at Knight skal etterforske. Enn så lenge er den eneste mistenkte de har varulver. Plottet er komplisert og stort, og det tok meg lang tid å løse flere av gåtene i spillet. Men det var allikevel alltid en driv fremover, og det var vanskelig å slå av spillet.

Snart kommer skuffelsen

Ja, jeg vet at det ikke er veldig mye enda som hinter til at dette er en av mine største skuffelser, men jeg kommer til det nå. Etter lang tid med mye spilling kom jeg meg omsider til den sjette og siste CD-en i spillet. Det begynner virkelig å dra seg til, historien er ulidelig spennende og jeg sniker meg til lenger og lenger økter nede i kjelleren foran PC-en. Omtrent halvveis inn i kapittelet fryser spillet og datamaskinen totalt.

Jeg får ikke gjort noen ting, hele PC-en står der urørlig. Jeg husker enda skjermbildet det stoppet opp på. Jeg skal til å trykke på en gjenstand på en pult foran Grace Nakamura (spillets andre hovedrolle) for å plukke den opp da alt fryser.

Nå er ikke det at en PC stopper opp et ukjent problem, men den eneste løsningen her var å slå av og starte PC-en på nytt, og håpe på det beste. Etter det som kjennes ut som 25 minutter med oppstart skal jeg laste inn spillet igjen. Det går helt fint, men med en gang spillet er ferdig lastet fryser det igjen.

Og igjen, og igjen, og igjen. Uansett hva jeg gjør så skjer det samme hver eneste gang. Jeg prøver å slå av PC, ta ut CD, putte inn CD, vaske CD med Zalo, slå av og på lyd. Alle mulige løsninger blir prøvd i løpet av de neste timene uten hell. Det begynner å demre for meg at løpet kanskje er kjørt, og med en klump i magen er jeg nødt til å gi opp for kvelden.

Et par dager til med feilsøking gir ingen resultater. Jeg hadde kommet så langt, og mer eller mindre det eneste som gjenstår er å få oppleve konklusjonen. Ingenting fungerer, og til slutt må jeg gi opp. Både da, og mange ganger senere, har jeg prøvd å spille igjennom spillet på nytt bare for å få oppleve slutten. Men det er mange timer med spill, og etter hvert har jeg også sett at det ikke nødvendigvis er et spill som aldres veldig bra, og jeg har derfor aldri greid å fullføre det som, til tross for den enorme skuffelsen jeg alltid kjenner når jeg snakker om dette spillet, er et av mine favorittspill gjennom tidene.

Denne triste historien til Gøran er et innslag i «Open Mic Knight»-spalten til DoubleJump. Hele episoden, som også inneholder en 45 minutters prat om hvor bra Horizon: Zero Dawn er, inntrykk av For Honor og The Astonishing Game, samt svar på en rekke lytterspørsmål, kan du høre i episoden nedenfor.