Nå er det lett å spørre seg hvor underholdningsmomentet til Midtown Madness i det hele tatt befinner seg, da dette ikke ser ut som noe annet enn en barnevennlig versjon av voldspillet vi alle har lært å elske - eller hate. Men Midtown Madness er mye mer enn det. Det er et digitalt bevis på at du ikke trenger vold for å lage ekte, gammeldags moro. Det deler friheten og den realistiske trafikksimulasjonen du finner i Grand Theft Auto, og begrenser seg ikke til billøp på fastsatte baner. Midtown Madness gir deg muligheten til det, for all del, men gir deg også frie tøyler til å rote rundt akkurat som du vil i spillets to, relativt enorme byer.
Frihet til enhver pris
Noen år tilbake, i 1999, var det Angel Studios som utviklet det opprinnelige Midtown Madness for Microsoft, og ble et særdeles vellykket og forfriskende spill på den tiden. De gikk videre til å utvikle Midtown Madness 2 også, men denne gangen er det svenske Digital Illusions som har fått i oppdrag å bære fakkelen videre. Dice, som de også kalles, er det samme selskapet som står bak Rallisport Challange (og forøvrig Battlefield 1942), og selv om de har bevist at bilspill er noe de kan, er Midtown-serien et helt annet type bilspill enn det de fleste er vant til. Mens det opprinnelige spillet ga deg store deler av Chicago til å boltre deg rundt på i cruise-modus, gir treeren deg de to byene Washington DC og Paris. De har ikke så mye til felles, men i spillsammenheng er det en positiv bonus. Det Digital Illusions har gjort, er å konstruere begge disse to byene i relativt virkelig størrelse, og begge er mer eller mindre identiske med sine inspirasjonsbyer fra virkeligheten. De har selvsagt tatt visse kunstneriske friheter, og gjort det litt vanskeligere for spillere å rote seg bort i unødvendige bakgater. Men fremdeles er disse to byene langt mer spennende og virkeligere enn byene i de to forrige spillene i serien.
Spillet kan ses på to måter: Den ene halvdelen er et klassisk bilspill, hvor du kjører om kapp med spillet eller kamerater av typen fartsidioter. Den andre halvdelen burde kalles "råne"-delen. Du får en bil, en by og nok av tid til å gjøre hva du vil. Det er dette som er lettest å identifisere med Grand Theft Auto, men det paradoksale er at uten vold, biltyveri og lumske oppdrag, blir det fort litt platt å kjøre rundt i byene når oppdagelsesfølelsen har forsvunnet. Men, spillet har faktisk en historiebasert singleplayer-del, dog den er like tynn som ferskvann. Du farter rundt i byene og tar forskjellige jobber som du skal utføre, men dette er for all del ikke som i Grand Theft Auto. Oppdragene er vanligvis basert på konkurranseløp mot spillet, og er i all enkelhet ikke spesielt spennende. Du får kjøre en rekke forskjellige biler relevante for situasjonen, slik som busser, søppelbiler og pansrede doninger for verditransport. Etter hvert låser du opp nye biler du kan bruke når du tar del i spillets cruise-modus, noe som formodentligvis skal være en slags gullrot i spillet. Det er likevel vanskelig å ikke ha lyst til å åpne døra, stige ut og stjele en annen manns bil. Men det er et annet spill.
Et ekte byliv
Byene sprudler av liv i Midtown Madness 3. Overalt går fotgjengere sin vante gang. I Washington DC ser du hyppig forretningsfolk kledd i sort dress sprade rundt blant de mange monumentene, mens mimer ikke er et sjeldent syn i gamle Paris. Du kan selv stille på hvor stor trafikken skal være, og hvor mange fotgjengere som skal innta byen før du legger ut på tur. Du kan også velge andre faktorer, slik som tid på dagen og om du vil at regnet skal pøse ned mens du kjører forbi alt fra Triumfbuen til Capitol Hill. Det er også mulighet til å velge politi-tetthet, noe som kommer hendig med hvis du blir lei av de innpåslitne håndheverne av loven. Politiet oppfører seg som kjent litt mindre voldelig enn i eksempelvis Grand Theft Auto. Mens de der løper ut av bilen og skyter deg i hodet, nøyer politiet seg i Midtown Madness 3 med å bulke bilen din helt til den ikke kan fungere mer. Bilen din representerer skade visuelt, om ikke så veldig imponerende, og før eller senere stopper maskineriet av all påkjenningen. Da er det heller bedre å gjemme seg i Paris undergrunnsbaner. Men da er det lokaltoget som blir den store faren. Most bil serveres lett når disse stålkjempene står bak måltidet.
