Livet som gateløpdeltaker favner det beste fra flere verdener. Du skifter bil like ofte som David Beckham skifter undertøy og feier over røde lys med større hyppighet enn Rune Rudberg. Det vil si, i hvert fall inntil nylig. Midnight Club: Los Angeles fortsetter der forgjengeren Midnight Club: Dub Edition slapp: med en rekke tvilsomme designavgjørelser som gjør sitt beste for å ødelegge spillopplevelsen for den delen av publikum som enda har den kritiske sansen intakt.

Vekk fra røttene

Midnight Club-seriens foreløpige kulminasjon var det andre spillet, en perfekt blanding av konseptuelle tolkninger av ekte metropoler, overdrevne biler og arkadekjøring. Det hele ble holdt sammen av en infernalsk vanskelighetsgrad som gjorde hver eneste seier til en milepæl der målet var tilgang til neste kjerre fra Rockstars sadistiske drømmeland.

Midnight Club: Dub Edition markerte overgangen til et mer realistisk (og dermed mindre interessant) miljø, en trend som bare fortsetter her. Lisensierte biler og et Los Angeles som har gått gjennom den samme prosessen som gjorde New York til Liberty City (Midnight Club deler spillmotor med Grand Theft Auto IV), men i motsetning til i GTA IV har Los Angeles i det minste beholdt noen av kvalitetene som opprinnelig gjorde serien så fortryllende.

Umiddelbart kan det virke paradoksalt, jeg har tidligere kritisert GTA IV for mye av de samme tingene som gjennomstrømmer Midnight Club: Los Angeles, men i motsetning til Rockstars flaggskip holder man seg denne gangen til noe man kan. Selve teknologien kommer kanskje ikke alltid til sin rett, trafikkmengde som er tilpasset spillets døgn og gir en autentisk opplevelse av rushtid høres unektelig flott ut, men hva det gjør for spillbarheten forblir et åpent spørsmål. Den gjennomstrømmende filosofien gjør det likevel tydelig at man har ønsket å bygge et bilspill.

Snarveiene som tas ved fremstillingen av Los Angeles bygger for det meste opp om selve kjøringen; trær og lyktestolper forsvinner ved kontakt, fotgjengere kjøres rett igjennom og vegger utgjør bare en trussel når du møter dem ansikt til ansikt. Dette er et spill som i første rekke handler om fart, og det er noe vi som spiller automatisk trekkes til. Og da får det heller være at selve byen er for realistisk der den fremstår så godt som blottet for de halsbrekkende hoppene som gjorde at tidligere spill i serien skilte seg ut fra resten av arkade-røkla.

Identitetskrise

Dessverre kan det virke som at fart ikke lenger er nok for å tekkes dagens unge. Arkaderaceren, representert ved kvalitetsspill som Outrun-, Ridge Racer- og Wipeout-spillene, sliter med å få oppmerksomhet utenfor et nisjepublikum, og selv en slugger som Rockstar ser ut til å ha vanskeligheter med å selge rendyrket spillglede. De nye økonomiske kongene er bastarder som Burnout og Need for Speed-seriene, og det er bekymringsverdig at Rockstar ser det nødvendig å låne fra spill som på de fleste områder er underlegne deres egen versjon av gatekappløp. Burnout Paradise viste et Criterion på vei tilbake til toppen, og hvis det skal være målestokken holder Midnight Club: Los Angeles ikke mål.

Ikke bare kan du utruste de autentiske og lisensierte bilene dine med alle slags tekniske duppeditter i god Underground-tradisjon, du skaffer deg også spesielle ferdigheter som skal gjøre det enklere å komme helskinnet gjennom ting som svinger og møtende trafikk. Dette virker nokså malplassert i et spill med realistiske omgivelser, illusjonen av å befinne seg i Hollywood eller Beverly Hills falmer relativt raskt når den møtende trafikken og rivalene dine blir til pingpong-baller. Dette skjer når du benytter deg av ferdigheten Agro, men de samme rivalene kan få unngjelde på flere måter, og bryter for eksempel sammen når du kaster en EMP-granat. Skal man først benytte seg av denne typen elementer hadde det vært bedre å kvitte seg med den sunne fornuftens stengsler en gang for alle, ikke tviholde på ellers kjedelige omgivelser.

Som det etterhvert har blitt vanlig i denne typen spill ligger verden for dine føtter i en slik grad at det virker unaturlig å ikke kunne forlate bilen sin. Kappløp er merket av på radaren, og finnes alltid i overflod; i hvert fall så lenge du ikke har noe i mot å kjøre samme løp flere ganger. Målet er å bygge opp «rep» som gir deg tilgang til raskere biler og gjespende lange løp, samtidig som du må sjonglere den overraskende stramme økonomien din slik at du kan få råd til hestekrefter som virkelig svir bort gummi.

Om du er ute etter sjekkpunktkjøring, turneringer eller å kjøre mot klokka finnes det som regel minst ett alternativ å velge mellom (selv om variasjonen aldri blir like imponerende som i Burnout-spillene), og selv om bilene dine ikke har GPS, den nyvinningen som kanskje fungerte best i GTA IV, har du aldri problemer med å finne fram. Noen vil kanskje oppleve dette som positivt, men for de som i tidligere Midnight Club-spill hadde glede av å kalkulere den beste ruten løp for løp vil de som oftest selvforklarende banene du møter her lett skuffe.

Et annet og mer umiddelbart problem er at det lett kan bli for mye å forholde seg til. Målsetningene defineres ikke tydelig nok til at det å vinne løp føles som å oppnå noe i seg selv, og Rockstar er såpass sparsommelige med å dele ut penger at spillets økonomi fortsatt virker trygt forankret i fordums arkadedager. Her får du ingenting gratis, og siden spillet ellers flørter med almennheten kan de som forventer seg en Need for Speed-klone lett føle seg lurt når de blir sittende med en og samme bil i flere timer uten mulighet til å skifte til noe bedre.

Kveldstur for deg og meg

Til tross for at mye er forandret, har man valgt å beholde vanskelighetsgraden. Når du først gjør feil koster det deg mye tid, og selv om Los Angeles er betraktelig snillere enn forgjengerne, kan du fortsatt rote deg bort mellom sjekkpunktene. Denne formen for avstraffelse kan virke brutal, men du kan lære deg å sette pris på den. Et mer åpent spørsmål er hvor mange som faktisk vil gjøre det. Og hva man får igjen for at det er slik.

Midnight Club har alltid brukt fartstilpasning for å gjøre løpene mer intense, og også her avslører bilen din uante hestekrefter når mobben med rivaler kommer for langt foran. Dette virker som en grei forsikring hvis noe skulle skje med deg, mens det ganske åpenbart blir mindre morsomt når du mister seieren i en dårlig sistesving etter et ellers perfekt løp. Og når spillet virker mye mer vilkårlig enn forgjengerne blir det også vanskeligere å forstå hvorfor man ikke bare har kvittet seg med ordningen en gang for alle.

Spesielt når man allerede har gjort det over Xbox Live. Hvis nettspilling er din forse skal du nemlig ikke se bort fra at spillet har litt mer å by på. Min erfaring tilsier at det kan være vanskelig å finne motspillere, men de korte lastetidene og den sømløse overgangen mellom moduser gjør at Burnout Paradise akkurat her kanskje har møtt sin første reelle utfordrer. Sammenlignet med Criterions lekne ekstravaganse blir det likevel vanskelig å anbefale Midnight Club: Los Angeles; til det virker Rockstars verden litt for glad i å sette begrensninger for hvordan du kan spille og samtidig bli premiert for det.

Konklusjon

Etter Burnout Paradise er det ingen grunn til å bli imponert av det Rockstar San Diego oppnår med Midnight Club: Los Angeles. Som åpen verden avslører spillet mye av den samme problematikken som man etterhvert har fått øye på i GTA IV: at man ikke på forhånd kan diktere at realisme er det samme som moro, før så å bryte sin egen regel i hytt og gevær og forvente at ingen legger merke til det.

Det hele ser og høres selvfølgelig ut som man forventer i 2008, men hva gir egentlig dynamiske døgn med realistisk trafikkbilde til en arkade-racer? Hvor spennende var egentlig Liberty City etter at du hadde fullført historiemodusen om du i tillegg ikke kunne ha forlatt bilen din? Legg til uryddige menyer og en økonomi som ikke belønner deg med konsistens, og du har den overfloden av middelmådigheter Rockstar de siste årene har tjent seg fete på. Det er lov å forlange noe tilbake.

Midnight Club: Los Angeles er i salg for Playstation 3 og Xbox 360. Anmeldelsen er basert på sistnevnte versjon.