Fine detaljer og omgivelser
I likhet med Grand Theft Auto: Vice City kan en kjøre i mange forskjellige gater. Hvilken løype en velger er valgfritt, men visse "checkpoints" må passeres. Av og til i valgfri, andre ganger i bestemt rekkefølge. Dette er en befrielse i forhold til mange andre lineære bilspill. Samtidig er det tidvis bortimot umulig å se hvor en skal i svært høy fart - med mindre kartet får låne det ene øyet. Når tåke og andre klimaendringer setter inn blir det naturligvis enda vanskeligere å reagere i siste øyeblikk. Politiet rykker naturligvis inn med både biler og helikoptre for å gjøre konkurransen enda vanskeligere.
Til tross for at banene i Los Angeles, Paris og Tokyo tidvis er like, er byene store og veldetaljerte. Flerfoldige snarveier kan vise seg tidsbesparende for de skarpeste øynene. De kan også virke villedende, og føre til tidstap. Omgivelsene er flotte i nattmørket. I Paris får vi eksempelvis stifte bekjentskap med Eiffeltårnet, og vi kan på avstand se klisjeer som pariserhjul og andre kjente gjenstander. Bilene har ikke særlig høy oppløsning, men er strømlinjeformet og glinsende. Fartsfølelsen er god, så det gjelder egentlig bare å henge med i svingene.
Nedturene
Trafikken og konkurrentene ødelegger med uforståelig unødvendige kollisjoner. Personbiler, lastebiler og busser gjør tidvis sitt beste for å komme i veien for spilleren underveis. Det er meget rart da svært få i det virkelige liv ønsker å kollidere frivillig med biler i høy fart. De andre konkurrentene ødelegger gjerne sitt eget løp for å skjære av spillerens bil. Ettersom det aktuelle løpet må vinnes - det holder altså ikke bare å slå karakteren en kjører mot - er denslags oppførsel merkelig. Alle bilene vil jo vinne løpet, så når ren sabotasje inntreffer, virker det veldig irriterende. Det er forskjell på litt skjening for å presse noen av veien, og det å kjøre inn i veggen sammen med motstanderen, noe som fører til full stopp for begge konkurrenter.
Etter min mening gjør musikken seg best slått av. Sammenlignet med Grand Theft Auto: Vice Citys lydspor, er musikken i Midnight Club II nesten fryktelig. Som nevnt, kan vanskelighetsgraden bli drøy å svelge for enkelte. Karakterene vi møter til dyst, er relativt lite velpolerte. Der er ingen interessante figurer med originale tilsnitt. Pinlige kommentarer slenges ut under løpene. Briter, amerikanere, latinamerikanere, japanere med flere gjengis generalisert og upersonlig. Standardkommentarer som ”I’m gonna kill you, esse!” fra eksempelvis en mannlig latinamerikaner, ved navn Hector, gjenspeiler dialogene. Likevel er det noen gullkorn, men karaktergjengivelsene trekker altså ned. Selv om disse personene angivelig er ment å være platte, kunne Rockstar gjort en grundigere jobb her.
Konklusjon
Rockstar har spandert på spillet en god hjemmeside, noe som alltid er et godt pluss. Alle anbefales å ta en tur innom den før et eventuelt kjøp. Spillet vil også bli lansert på Xbox 20. juni og PC 27. juni. Midnight Club II varer for den jevne spiller lenge, og en får mange dyktige sjåførkarakterer å bryne seg på. For alle fritidsråkjørere der ute som ikke trenger simulasjonsspill, er dette spillet verdt et forsøk. Rockstar har helt klart jobbet godt med denne utgivelsen, men noen nedturer trekker altså på karakteren. Det er bare å gjøre seg klar til å ruse med motoren og ”burne” dekk.
