Vi starter med en dårlig bil, og må ved hjelp av halsbrekkende manøvrer vinne stadig bedre fremkomstmidler. Urutinerte sjåfører bør spenne fast bilbeltene, mens vi andre gjør oss klare til å kjøre bil med stil i mil etter mil.
Vanskelig moro, fin kontroll
Til tross for at dette er et arkadespill, nytter det ikke å være en gammel mann med hatt, spesielt ikke hvis dagen er søndag. Noe av det første som utmerker seg, er vanskelighetsgraden som blir relativt høy etter de første oppdragene. Det er ikke rom for mange feil. Enkelte løp må være nærmest prikkfrie for å kunne avansere. At motstanderne har bedre biler, gjør ikke veien til kredibilitet i miljøet særlig mye lettere. Noen ganger kan det ta svært lang tid å vinne et gitt løp. En må prøve igjen og igjen, helt til ingen feil forekommer. Det kan være frustrerende, men desto mer tilfredsstillende blir det når en endelig når målstreken først. Da kan en gjerne plutselig oppleve å vinne med god margin også. Nøkkelen ligger i å kunne kjøreruten godt, noe som krever mange gjennomkjøringer.
Redningen for de som måtte slite ligger i de bannlyste juksekodene. Ved søk på Internett kan man finne koden som gjør at man kan sette vanskelighetsgraden fra 0 til 9. Det er likevel litt dårlig av Rockstar å ikke integrere valg av vanskelighetsgrad i menyen. Utfordringene fører likevel til noe godt; nemlig god varighet på spillet. Kjørekontrollen er svært god, spesielt hos de beste bilene. I stor fart smetter vi uproblematisk rundt hjørner uten å måtte tenke særlig realistisk. Med trening, er ikke kjøringen det vanskelige. Derimot kunststykket å treffe alle avstikkere og unngå skjebnesvangre feilgrep, er merkbart verre. Om det ikke er vanskelig å vinne løp med bil, er det ihvertfall vanskelig med motorsykkel. En oppnår de høyeste hastighetene på sykkelryggen, følgelig kreves det mye trening for å kontrollere den tilfredsstillende.
Muligheter og opplåsbare funksjoner
Menysystemet er oversiktlig og pent laget. En kan velge mellom "career mode", "arcade mode", "race editor" og "options". En må spille førstnevnte modus for å kunne avansere i spillet. I "arcade mode" kan flere spillere spille samtidig, og en kan velge mellom "cruise", "career", "circuit", "battle" og "race editor". "Cruise" er simpelthen kjøring rundt i byen uten mål og mening. Det passer bra til testing av kjøretøy og til å gjøre seg bekjent med omgivelsene. "Circuit" er normal kappkjøring på en gitt bane. I "battle" velges det mellom "detonate" og "capture the flag", ypperlig for flere spillere. Uten at det er så aktuelt her til lands, skal Midnight Club II ha en svært god online-del. To venner kan spille mot hverandre med horisontaldelt skjermbilde. Dette fungerer godt, og er dermed rimelig underholdende. I "race editor" kan byområder velges ut for nådeløse turneringer - spilleren setter selv opp checkpoints.
Etterhvert som de forskjellige karakterene beseires, blir spilleren belønnet med spesialmanøvrer og nye fartsglis. Det er nødvendig å mestre enkelte av disse manøvrene for å kunne hevde seg ved senere anledninger. Vektbalanseringsfunksjonen kommer godt med i luftsvev med bil og ved motorsykkelkjøring. Når bilene seiler i luften, er det en fordel å holde inne vektbalanseknappen for å lande best mulig. På sykkelen brukes knappen til å kjøre på ett hjul, ligge fremover for å begrense luftmotstanden og til å svinge i høy fart. Andre spesialiteter verdt å nevne er akselerasjonsnitro og tohjulskjøring med bil. Funksjonene er mange, og vil som sagt åpenbare seg ved progresjon i undergrunnsmiljøet. En starter i Los Angeles, og må vinne mot alle konkurrentene før ferden fortsetter til Paris. Deretter skal råkjøringen foregå i Japans hovedstad, Tokyo. Bilene kan for øvrig ikke editeres. Det eneste vi kan forandre på er karosserifargen.
