Brekkstart
Man får også lære triks underveis. For å eksemplifisere vises en videosnutt etter noen løp som forteller hvordan du kan få en bedre start. Ved å holde håndbrekket inne og ruse motoren for fullt, kan du få en pangstart dersom du slipper opp brekket akkurat i det startskuddet går. Nytt av året er også at det er spesielle triks knyttet til hver bilklasse. For "tuners" (som er den første tilgjengelige bilklassen) vil feilfri kjøring (dvs. ingen krasj) gi deg muligheten til å aktivere en form for "bullet-time", der omgivelsene beveger seg i sakte film, mens du effektivt kan manøvrere i rushtrafikken.
Det er også mulig å styre vektfordelingen i kjøretøyet, noe som er spesielt hensiktsmessig for motorsykler. Det betyr at du kan subbe kneet i asfalten i svingene (og dermed få bedre sving), eller dra opp på bakhjulet for å aksellerere enda litt fortere. Med bil kan det være greit å trekke panseret litt opp etter å ha hoppet ned fra et tak (ja, for du trodde vel ikke at man bare kunne kjøre på veien?), og legger du bilen opp på to hjul, slipper du at noen utnytter luftmotstanden bak bilen din (Gamer.no har neppe budsjett til å la meg verifisere dette heller).
Lag din egen løype
Det følger også med et verktøy for å designe dine egne løyper rundt i de tre byene, som øker gjenbruksverdien. Disse løypene kan også brukes på Xbox Live, hvor det også er støtte for nedlastbare tillegg som nye biler etc. Spillet har også støtte for vennelister, beskjeder og klaner gjennom flerspillermodusen, der du ved å rekruttere flere etter hvert kan bli sjef for en klan/klubb. Opp til åtte spillere kan spille mot hverandre, og spillet byr på en rekke valmuligheter og statistikk, i tillegg til en drøss av spillvariasjoner som omtalt tidligere. En finesse man ikke finner i mange andre spill, er at spillet kan fortsette selv om den som startet det logger ut eller får problemer med "lag" - da velges automatisk en av de andre som "host".
Grafikkmessig følger Midnight Club 3 "trenden" med overdrevent bruk av den såkalte "blur"-effekten, der grafiske elementer flyter over i hverandre for å skape en fartsillusjon. Grafikken flyter bra hele veien gjennom (men ikke like godt som i Burnout 3), og effekten av å bruke en nitro er den samme som vi er vant med fra Burnout 3 og Need for Speed: Underground, der synsvinkelen gjøres mindre. Byene er godt detaljerte, og det er såpass god variasjon i bygninger, gjerder etc. at man etter hvert kjenner seg igjen i ulike deler av byen. Kvaliteten på forhåndslagde animasjonsfilmer er også av bra kaliber.
Soundtracket er blant de største jeg har vært borti, med langt over femti sanger. Her finnes det en del ukjent musikk, men også en del populærmusikk som blant annet Queens of the Stoneage, 50 Cent, M.I.A. og Ash. I tillegg er det støtte for å bruke sin egen musikk i spillet - det er lite som slår råkjøring midt i San Diego med Prodigys "Voodoo People" på full guffe.
Konklusjon
Jeg hadde store forhåpninger til Midnight Club 3 og ble likevel nesten positivt overrasket over hvor bra det var. Midnight Club er alt det Need for Speed: Underground og de andre gateracerne prøver å være - raske biler, lekker grafikk, fet musikk, en haug av biler og en enda større haug med ekstrautstyr, en vellaget flerspillerdel - alt i høy kvalitet. Fartsfølelsen er enorm der man suser gjennom gatekryssene på jakt etter neste sjekkpunkt, og det går til tider så fort at man nesten må ansette en kartleser som kan skrike "neste til venstre" høyere enn Queens of the Stoneage spiller "Little sister". Farlig nær perfekt.
