Microsoft har avholdt sin E3-presentasjon med mye brask og bram (mest bram, egentlig), og de avslørte en sensasjonell nyhet, som gir meg et ørlite håp om at spillbransjen har livets rett likevel: Crackdown får en oppfølger. Vi fikk ikke se noe mer fra spillet enn et ørlite videoklipp, som antageligvis er like representativt for sluttproduktet som omslagsbildet på en posesuppe fra Toro, men det er like fullt sant at Microsoft annonserte at Crackdown 2 er under utvikling. Jeg trekker et lettelsens sukk og konstaterer at det faktisk er flere enn meg som har lagt merke til at det beste sandkasse-actionspillet i verden foregår i Pacific City og ikke Liberty City.
Selv om alt annet blir ubetydelig i forhold til den nyheten, hadde gutta fra Microsoft mer på lager. Jeg merket meg for eksempel at det kommer ikke bare ett, men to nye Halo-spill i nær framtid. Det ene foregår like før Halo 3, det andre foregår før Halo 1. Ikke vet jeg, men jeg mener bestemt at Halo 3 hadde ”Finish the Fight” som slagord. Det blir spennende å se reklamene for Halo: ODST og Halo: Reach. Jeg kan tenke meg at Reach kommer til å markedsføres med replikken ”Begin the Fight”, mens ODST får det mer snappy mottoet ”Come Pretty Darn Close to Finishing the Fight, Which You’ve Already Done So It’s Not Like It’s a Big Deal or Anything”. Ikke at det finnes noen som på ramme alvor bryr seg om historien i Halo-spillene, men det er et artig tankeeksperiment. Akkurat som å forestille seg hvem i svarte som bestemte seg for at det Halo-serien trenger er enda flere korridorskytere med ræva historie istedenfor tidenes hardeste og største flerspillerskyter. Halo 3 var spillversjonen av Dr. Jekyll og Mr. Hyde i så måte; lidderlig moro på nett, men litt mindre moro enn å slå seg selv i skrittet med hammer hvis du spilte aleine. Ta et hint, Microsoft.
La oss glemme Halo, for Sam Lake var også en tur ute på scenen. Sam Lake er mannen som skrev manus til Max Payne-spillene, og er tydeligvis finsk selv om han har engelsk navn. Da lærte jeg noe nytt i dag også. Sam var i LA for å presentere det nye spillet til Remedy; Alan Wake. Vi er mange som har gledet oss stort til Alan Wake, selv om det har gått mange år siden vi først fikk høre om det, og årets E3 var første anledning hvor vi fikk demonstrert spillet. Og... tja. Opplegget virker som settingen fra Twin Peaks (veldig bra) kombinert med plottet til en Stephen King-gyser (ikke fullt så bra), og det skal godt gjøres å ikke få Silent Hill-vibber av dette. Det skal også godt gjøres å ikke begynne å lure på hvilken spillserie de har ”latt seg inspirere av”: Silent Hill eller Resident Evil. Jeg har et fattig håp om at vi kan få et spill hvor historien er noe mer enn ”sjekk her’a gutta, zombier og greier, best å finne hagla og ei dame som kan bli kidnappa”, uten at jeg har noe spesielt imot Resident Evil-serien. Det er bare det at antallet spill med engasjerende og virkelig skumle historier kan telles på en hånd, og jeg vil gjerne at Alan Wake skal kunne legges til på den lista. Derfor gjør det litt ekstra vondt å legge merke til at de har beholdt den ostete interne monologen fra Max Payne. Det funker ikke å både lage pastisj og fortelle en seriøs historie samtidig, gutta.
Og mens vi er inne på ostete dialog: Jaggu hadde Microsoft fløyet inn selveste ostekongen, Hideo Kojima. Herr Mr. Kojima-san kunne avsløre det alle som har gløtta på en spillside den siste uka allerede visste, nemlig at det kommer et Metal Gear Solid-spill til Xbox 360. Et MGS-spill uten Solid Snake, uten taktisk snikeaction (nå er det ”Lightning Bolt Action” som gjelder) og – hvis det finnes rettferdighet i verden – uten Hideo Kojima som manusforfatter. Historien i Metal Gear Solid 4 var spillutgaven av en brennende pose bæsj på dørstokken, så jeg ber tynt til høyere makter om at historien i Metal Gear Solid: Rising (som barnet tydeligvis skal hete) kan oppsummeres som ”du styrer Raiden som knerter folk, og uheldigvis har han blitt døvstum så ingen gidder å prate med ham i det hele tatt”. Bare for å veie opp for de tidligere spillene i MGS-serien. Fokus er tydeligvis på action, så langtidsvarselet spår klarvær i sikte. La oss håpe.
Hovedbudskapet på slutten av presentasjonen var Microsoft som prøvde å si ”dæggærn steike, detta her med Wii har jaggu slått an, gitt” og ”vi gråter oss i søvn hver natt over at det ikke var vi som fant på Facebook og Twitter”. Den største mangelen med Xbox 360 har jo lenge vært at det ikke går an å bruke den til å lese hva naboen spiste til middag i helga, men nå er det duket for at dette blir rettet opp med egne funksjoner for å bruke Facebook og Twitter på 360-en. Ja, pluss at du snart kan leie film på 360-en din, som sikkert blir bra. Uansett: Den store nyheten de trakk fram var Project Natal. ”Natal” er portugisisk for ”jul”, og Microsofts julenisser forklarte det som en tilsynelatende magisk sensor som kan fange opp alt av bevegelser og lyder som dukker opp foran TV-en. Overraskende nok var det ikke ”Øldrikking i sofaen” eller ”Rasist spekulerer i fremmedes seksuelle legning over Internett” som ble brukt for å demonstrere herligheten. Isteden fikk vi se et malespill hvor man kaster maling på et lerret, i tillegg til en nyversjon av Pong hvor man selv spiller rollen som tennisracket. Det som slo meg var hvor lite som skulle til før sensoren fikk anfall da den skulle tolke bevegelsene til spilleren; den ene demonstranten prøvde å få figuren sin til å sparke med det ene beinet, men resultatet ble at figuren lot til å plutselig brekke hofta. Vår venn Peter Molyneux fra Lionhead tok scenen og fortalte om et artig leketøy de hadde laget til Prosjekt Jul; en liten, virtuell gutt som lot til å gjenkjenne spilleren og være i stand til å føre en samtale med henne. Med mindre Lionheads programmerere kan trylle eller bare har slått resten av verdens samlede kompetanse innen kunstig intelligens sønder og sammen, virket hele greia som en grundig gjennomført bløff. Jeg tør gjette på at neste gang Natal vises fram, blir det uten den vesle pjokken til Molyneux.
Så: Microsoft skal altså kapre ikke-gamerne ved å selge Wii-funksjonalitet tre år etter at Wii-en kom ut, og å la folk dille på Facebook og Twitter på en enormt mye mer klønete måte enn den som allerede er tilgjengelig. Jeg får være diplomatisk og si at det skal bli spennende å se hvor de havner.
Det var altså min objektive og nøkterne analyse av årets Microsoft-presentasjon ved E3. Følg med videre i uka for like dyptpløyende analyse av Sony og Nintendos kunngjøringer.
