Festlig, sprøtt men forvirrende
Overgangen fra fugleperspektiv til 3D og mer isometrisk perspektiv har kanskje ikke vært noe stort sjakktrekk. Grafikken er selvsagt blitt mye penere å se på, og de små 3D-figurene som sitter i bilene gjør at du vil prøve å utsette bilene for minst mulig langs den farlige veien. I god MM-ånd er veien lagt til de sprøeste plasser, og du får deg garantert en god latter på vei gjennom spillet. Til tross for dette er kamera fullstendig ute av kontroll og du kan rett og slett bli sjøsyk av å spille dette spillet i lengre perioder. Forvirringen blir total når skjermen deles opp i fire små firkanter i flerspiller-modus. Du mister alle muligheter til å holde oversikten og det hele blir en slags grønnsaksuppe. Når det er sagt er jeg ferdig å plage dette spillet, som faktisk har potensiale så det holder. Musikken i spillet er rett og slett fantastisk og jeg blir i godt humør av å høre på den. Skikkelig muntre melodier som durer jevnt og trutt i bakgrunnen. Til forskjell fra vanlige realistiske bilspill, så blir den her ikke overdøvet av larmen fra de bensinsultne motorene, men heller legger seg som et teppe over resten og skaper den riktige stemningen. Bilene i MM er nemlig magiske, noe du får se i introen.
Introen er som resten av spillet i full 3D og ganske fin å se på. Banene er blitt enorme 3D-verdener, men det er ofte ganske begrenset hvor du har lov til å kjøre før bilen din smeller og blir plassert fint tilbake på veien. Jeg vil likevel ikke si at dette er noe negativt, for du får nå endelig en skikkelig følelse av å være bitteliten i en stor verden. En av banene kjøres langs rennesteinen, og da vil du finne rotter og søppel rundt omkring. Du kan kjøre høyt oppe på et bad og se ned på en mann som sitter og vasker seg i badekaret, eller kjøre rundt og rundt på et bord mens det faktisk foregår ting andre plasser i rommet. Dette er meget bra og har manglet fullstendig i de tidligere spillene. Ettersom du kan kjøre flere samtidig, eller annen hver gang på tid, er varigheten på spillet faktisk ganske bra. Til tross for at du ikke har evig med forskjellige baner og kanskje blir ferdig med "Championship"-modus bare etter et par dager, hvis du da er skikkelig dreven. Holder du ut med den bittelille biten av skjermen og det tullete kameraet i "Bomb Tag" har du virkelig mange timer med moro foran deg. Gjerne sammen med 2-3 kamerater, siden skjermen uansett er liten om du spiller alene mot maskinen eller ikke.
Konklusjon
Spillet er en revolusjon innen MicroMachines-serien. PlayStation 2-versjonen byr på 3D-verdenen, store baner og kule effekter du kan kose deg. Gjerne sammen med kamerater. Musikken er munter og passer ypperlig, men dessverre sliter spillet med en kameramann som tydeligvis har drukket litt for mye før han gikk på jobb denne dagen. Humor og sprø situasjoner er hovedvåpnene til dette spillet. Her har du mange timer med barnslig moro hvis du liker typen spill, men det er vel kanskje ikke noe sikkert kjøp for alle og enhver.
