I flere hundre år har mennesket spekulert i hva som egentlig finnes der ute i verdensrommet. Det har vært fantasier og konspirasjonsteorier om små grønne menn, bakterieliv på Mars, mystiske kornsirkler og flyvende tallerkener. Videospill har alltid funnet inspirasjon i disse mysteriene og mytene, noe som har resultert i utallige gode og dårlige romskytespill hvor du skyter ned asteroider og romfartøy gang på gang. Derfor er det forfriskende annerledes at utvikleren Naked Sky med sitt nye spill MicroBot har valgt å rette fokuset innover, til menneskekroppens indre systemer, i stedet for utover mot verdensrommets kjente og ukjente fenomener.
Kroppen vår
I MicroBot foregår nemlig alt inne i en menneskekropp som man skal utforske med en mikroskopisk fjernstyrt robot, kalt en mikrobot. Kroppen det er snakk om har vært med i et forskningsprosjekt hvor en type selvstendige og intelligente mikroboter har blitt injisert inn for å hjelpe immunforsvaret. Men selvfølgelig har noe gått skeis, og mikrorobotene har i stedet begynt å ta over kroppen. Forskerne sender så inn en ny fjernstyrt mikrobot (som de heldigvis har kontroll over) for å finne ut av hva som har skjedd, og for å ødelegge den teknologiske trusselen.
En helt grei og vanlig historie altså. Men jeg synes likevel at det er litt merkelig at jeg måtte ty til spillets hjemmeside for å finne denne informasjonen. Selve spillet forteller svært lite om hva det er som egentlig har skjedd, og det eneste du får vite er at du er i en kropp og at du skal skyte ned de fiendtlige romskipslignende mikrobotene som du finner på din rundtur gjennom kroppen. Hvorfor i alle dager de laget en historie, men så unngår å formidle den i spillet, er for meg et mysterium.
Du styrer den fjernstyrte mikroboten hovedsaklig med de to stikkene på spaken. Den ene brukes til å styre mikroboten, mens den andre løsner skudd i den retningen du presser den. Alt foregår på et todimensjonalt plan fra fugleperspektiv. Om det er ønskelig kan en venn hoppe inn når som helst for litt lokalt sammarbeidsspill, og det finnes til og med et ganske bra våpen som kun kan brukes når man er to. Dette våpenet strekker da en kraftig laser mellom de to mikrobotene som fienden nok helst ønsker å holde seg unna. I tillegg låses det opp en modus hvor det er om å gjøre å sanke mest mulig poeng i løpet av et liv, alene eller med en trofast kompis, med det mål å komme på toppen av ledertavla.
Med den fjernstyrte mikroboten må du utforske alt fra blodårer, beinmarg, lungene og hjernen for å utrydde de andre mikrobotene. Alle disse kroppsområdene er stort sett forskjellige; blodårene er stappet med røde og hvite blodlegemer, beinmargen har beinsplinter som kan skytes ned på fiendene, lungene er sykelig grønne og introduserer fiender som bruker gass, mens hjernen har dødelige (for mikroboten) nervesignaler som sendes rundt i hjernens nervesystem.
For lite variasjon
Men selv om alle områdene byr på noen forskjellige elementer, ender spillet oftest opp med å repetere problemløsning og områder i de tilfeldig genererte brettene. Et av scenarioene som spillet bruker mest er å lukke veien videre helt til du har eliminert alle de fiendtlige mikrobotene. Dette er greit nok av og til, men når hvert brett har minst ett slikt parti blir det fort dørgende kjedelig. Og når det nest mest brukte scenarioet er nesten akkurat den samme greia, bare med to brytere slengt inn i miksen, må vi nok begynne å snakke om lite variasjon.
Sjefskampene hjelper heller ikke særlig på variasjonsproblemet. To av kampene er gode, med svære roboter som virkelig tvinger deg ut av den vante måten du spiller spillet på. Her må du unngå å bli truffet av store stålbrodder, passe deg for muligheten til at roboten plutselig kan bestemme seg for å suse tvers over skjermen, samt forholde deg til falske kloner.
Men hvis man ser bort fra disse to gode sjefskampene er ikke de resterende mye å skryte av. Ja, først må du ta til takke med en stor roterende ball som spyr ut en endeløs strøm av vanlige små mikroboter, før en senere sjefskamp viser seg å bestå av to roterende baller som spyr ut en endeløs strøm av vanlige små mikroboter. Og sluttkampen er et eneste stort antiklimaks som er over på omtrent et minutt. Dette er svært skuffende, særlig med tanke på at sjefskampene vanligvis er blant høydepunktene i denne typen spill.
Utskiftbare deler
Heldigvis byr spillet på litt mer dybde i sitt delskiftingssystem. I løpet av spillets gang får du tilgang til nye våpen, motorer og tilleggsutstyr til mikroboten din ved å samle inn et antall blå klumper som du kan få tak i ved å eliminerte mikroboter, eller ved å utforske brettenes stort sett lineære korridorer. Du kan også samle opp en mengde små lysende atomer som kan brukes til å oppgradere de nye delene, samt lete etter hvert bretts ene skjulte lyskule.
Delene i mikroboten kan byttes ut i enkelte markerte områder i brettene. Du har i utgangspunktet kun muligheten til å ha tre deler samtidig, men etter hvert utvikler mikroboten seg til å ha plass til mer enn det dobbelte. Hvordan disse delene disponeres er helt opp til deg. Du kan for eksempel bruke bare motordeler for å få en mikrobot som suser forsvarsløst gjennom korridorene, eller du kan bruke forskjellige typer våpen som sammen pulveriserer det meste du sikter på.
Dette fungerer faktisk svært godt, og alle de ulike delene føles unike og godt balanserte. Det er alltid spennende å låse opp nye deler og se hvordan de virker i samspill med de andre, og når du finner en bra kombinasjon føles det veldig tilfredsstillende. Det er bare så synd at selve skytingen ikke byr på noen form for utfordring eller variasjon, og stort sett er det bare å kjøre i ring rundt omkring i brettet og holde ned skytestikka i den retningen du vil tømme for fiender.
Kroppen er for øvrig svært atmosfærisk og organisk, med store blodstrømmer som påvirker mikrobotens retning. Helt fra du i første øyeblikk blir injisert inn i kroppen med en sprøyte og blir dyttet rundt av kroppens strømninger, settes tonen for et dunkelt utforskningseventyr. I bakgrunnen hører du en beroligende, flytende og udefinerbar musikk som ytterligere setter stemningen for ferden. Og mens du hilser på vennligsinnede hvite blodlegemer, og blir dyttet rundt av en horde røde blodlegemer, er spillet av en eller annen grunn veldig avslappende.
Konklusjon
MicroBot ender opp som et spill som veldig gjerne vil, men ikke får det helt til. På tross av et godt system med et variert utvalg av utbyttbare deler skorter det på variasjon i brettene og i de fleste sjefskampene. Joda, det er atmosfærisk og spennende å utforske kroppen på denne måten i begynnelsen, men spenningen avtar veldig kjapt til fordel for tankeløs repeterende skyting som ikke byr på noen særlig variasjon eller utfordring. Og selv om Naked Sky skal ha pluss i margen for å prøve å bryte med mengden av generiske romskytespill, er dette forsøket på å romstere rundt i kroppens systemer til syvende og sist ikke så veldig behagelig.
