Filmen basert på den glimrende 80-tallsserien Miami Vice ruller i disse dager over norske kinolerret. Hva er vel en skikkelig storfilm uten et tilhørende spill? Det har blitt en norm at man skal spy ut en interaktiv utgave av filmen samtidig som den slippes på kino. I de fleste tilfeller er dette i beste fall en middelmådig opplevelse, pengemelkingen skinner sterk igjennom. I Miami Vice: The Game finner du ikke gode gamle Don Johnson, men hippe Jamie Foxx og kjekkasen Colin Farrell – skulle man tro. Dessverre er ingen av hovedrolleinnehaverne med i spillet, verken med stemmer eller karakterlikhet. Det ferdige produktet blir deretter, litt halvveis og uautentisk.
Ingen historie
Politimennene Sonny Crockett og Ricardo Tubbs er like fullt spillets sentrale aktører, og du velger en av dem før eventyret skytes i gang. En god historie glimrer med sitt fravær, her er det ren action som driver spillopplevelsen. Action blir det imidlertid mer enn nok av, det kryr av skyteglade kriminelle i Miami. Dermed blir du en urban Rambo, her drepes det over en lav sko – om og om igjen. Hvis du synes dette blir ensomt alene, kan du samarbeide med en kompis. Kun om du er så heldig at du kjenner en som eier både en PSP og Miami Vice vel og merke. Vi har dessverre ikke fått testet dette elementet.
Det er ikke vanskelig å forstå hva du skal gjøre på brettene i dette spillet. Skyt dumme fiender, finn narkotika og kom deg til slutten av "banen". Variasjonen er dermed ikke mye å skryte av, men spillet er såpass kort at du slipper å dø av monoton kjedsomhet. Miami Vice er såpass lineært at utviklerne kunne spart seg kartfunksjonen, her går alt på skinner. Heldigvis reddes tittelen av et våpensystem som fungerer relativt bra. Tydelig inspirert av Resident Evil 4 sikter du over skulderen, og får hjelp av et godt lasersikte. Kontrollene er litt vanskelige til å begynne med, men det må mangelen av en ekstra styrespak på PSP-en ta litt av skylden for.
Fiender er det som nevnt nok av, men kun få av dem utfordrer våre politimenn nevneverdig. Kunstig intelligens er helt fraværende, og slemmingene er 100 prosent skriptede. Med litt tålmodighet plukker du dem ned på løpende bånd. Skurkene er likevel relativt gode til å skyte, så regn med et par kjøttsår på veien til suksess. Denne veien er det for øvrig ganske lett å finne, noe som bidrar til at spillet blir lite utfordrende.
Brettene er heldigvis ikke helt statiske. Du kan blant annet søke dekning bak vegger, dører og andre objekter. Dette tilfører et snev av taktisk tekning, og du drar som regel fordel av å ikke buse inn som en villmann. Fienden benytter seg også av dekke, selv om deres bevegelser er uhyre forutsigbare. Likevel er det morsomt at du kan ødelegge enkelte objekter de gjemmer seg bak ved å skyte på dem – da føler du deg som en skikkelig kul politimann.
Skreddersydd
Selv om lovens lange arm er kul, er den ikke udødelig. Fiendens kuler rammer ubarmhjertig, men der det finnes bot er det ofte bedring også. Mellom brettene kan du besøke en skredder, der du enten kan kjøpe skuddsikre vester eller pene dresser. Hvis du går for beskyttelse blir du trukket såkalt ryktepoeng etter endt brett, mens en kul dress gjør at du får flere slike poeng. På samme måte mister du poeng hver gang du bruker førstehjelpsutstyr, eller veldig tunge våpen. Siden disse poengene er relativt meningsløse, valgte jeg rett og slett å gi blaffen i dem. Jeg vil heller ha det moro, enn å ha et bra rykte overfor meg selv.
Ved siden av hard valuta, er selvsagt narkotika en viktig del av økonomien i Miami Vice. På hvert brett finnes det mengder av narko som slemmingen mystisk nok bare har slengt fra seg på bakken. Dette kan du bruke til å kjøpe informasjon, våpen eller bare tjene inn ekstra penger. Narkotikaprisen er flytende, noe som vil si at omsetningen vil variere hele tiden. Du kan også plukke opp flashminne på brettene. Disse databeholderne må hackes på politistasjonen, og gir deg belønninger slik som våpenoppgraderinger. Selve hackingen består av relativt kjedelige minispill. De skaper en liten variasjon fra skytingen, men ellers er minispillene lite å rope hurra for.
Våpenutvalget i spillet er greit. Pistoler, hagler og maskingevær florerer. Det er positivt at du kan plukke opp våpen som fienden mister etter at døden har hentet ham til himmel eller helvete. Du slipper dermed å tenke på ammunisjon, noe som er befriende i et såpass actionorientert spill. Men fienden gir ikke opp uten kamp, og det er latterlig hvor mye de tåler. Ofte må det flere skudd i hodet til før de i det hele tatt vurderer å dø, dermed gis det ingen belønning for god skyting.
Pen bonus
Miami Vices ulike miljøer er kanskje ikke varierte, men de er pene og detaljrike. Grafikken skaper litt av den stemningen en utelatt historie ikke klarer – noe som utvilsom er en bonus. Dessuten er flyten i spillet god, du slipper unna den irriterende hakkingen flere titler på PSP sliter med. Når du i tillegg slipper unna med korte lastetider, er det bare å slippe jubelen løs. Spillopplevelsen blir mer dynamisk, og det koster mindre tålmodighet å ta ”ett brett til”.
Lydbildet er dessverre ikke mye å rope hurra for. Ingen kjente skuespillere hjelper med stemmegivningen, og kvaliteten blir deretter. Dessuten er fiendene usannsynlig glad i å banne, antageligvis for at de vet at den sikre død er rett rundt hjørnet. Ordet "bitch" er en favoritt blant skurkene, og de gjentatte frasene gjør sitt beste for å plassere deg på galehuset. Våpenlydene er godkjente, sammen med musikken – men begge mangler det lille ekstra trykket til å gjøre et varig inntrykk.
Konklusjon
Er du skyteglad vil du trolig nyte deler av Miami Vice: The Game. Lettfattelig action er det mye av, og kulene flyr veggimellom. Greie kontroller gjør spillet til et av de bedre skytespillene på PSP, uten at det nødvendigvis sier så veldig mye. Spillets mangel på historie og dets repetitive natur, trekker klart ned. Underholdningen er dermed begrenset, og da hjelper ikke korte lastetider og grei grafikk stort. En haug med middelmådige spillingredienser gjør Miami Vice: The Game til et ditto middelmådig spill. Hvis du sitter på et fjell av skitne narkopenger, kan kanskje et kjøp forsvares. Hvis ikke finnes det flere andre spill på PSP som bør komme foran på innkjøpslisten din.
