Likevel er våpenspillet bare én del av opplevelsen. Alle spillene følger samme mal; man utforsker fremmede planeter og installasjoner, og det er opp til en selv å undersøke ting grundig slik at man finner veien videre, samt de mange skjulte gjenstandene man kan finne som hjelper en på vei mot målet.
I tillegg til armkanonen som skyter forskjellige energivåpen, små raketter og bomber, har Samus forskjellige visir som hjelper til underveis. Det mest brukte er kampvisiret, som lar en sikte fritt med fjernkontrollen og avfyre våpen. Skannervisiret havner på annenplass; med dette visiret kan man undersøke mange av omgivelsene og fiendene Samus møter for å få mer informasjon om dem. Innimellom må man også aktivere ting ved å skanne dem, eller man er avhengig av et hint bare skanneren kan gi; sammen med de praktiske oppgavene som må løses i løpet av spillet, utgjør dette det andre grunnelementet i Metroid Prime-opplevelsen.
Samme oppskrift, tre forskjellige retter
I grunn er dette en grei beskrivelse av alle tre spillene på denne plata, men i praksis er det en del mindre åpenbare detaljer som gjør dem ganske forskjellige likevel. Historiene som fortelles er det mest innlysende. Metroid Prime er nesten helt blottet for bakgrunnshistorie og har ingen andre historiefortellere enn tekst fra steintavler og datalogger det er opp til spilleren selv å finne (og lese), Metroid Prime 2 har noen få monologsekvenser med de siste vokterne av planeten man befinner seg på i tillegg til logger og tavler, mens Metroid Prime 3 har en ganske innviklet historie med flere aktører og mange dialogsekvenser.
Denne eskalerende tendensen er nok et symptom på at utviklerne ville nøste opp alle trådene fra de to foregående spillene i siste episode. Jeg påstår ikke at det er negativt i seg selv når et spill bruker en del tid på å fortelle en historie, men akkurat Metroid Prime 3 plumper uti ved at det trekker ned helhetsinntrykket. Der hvor Metroid Prime 1 og 2 har sterkere fokus på å utforske ting selv og finne egne løsninger på problemer som oppstår, blir man som regel fortalt akkurat hva man skal gjøre til enhver tid i treeren.
Dette, sammen med at Metroid Prime 3 foregår på flere adskilte planeter istedenfor en enkelt planet (som begge forgjengerne), gjør at spillet føles mindre karakteristisk. Det strekker seg for langt mot andre velkjente spillkonsepter, og dermed mister det litt av sin egenart. Det er ikke det samme å hoppe mellom små områder innenfor samme galakse – komplett med poengløse instrumenter som må betjenes i Samus’ skip – som å få følelsen av at man virkelig befinner seg dypt under overflata på en fremmed planet. På samme måte blir mye av stemningen borte når man får illustrert at man bare er en del av en større plan, istedenfor at man klarer alle brasene alene.
Moderat oppussing
Når det er sagt, er Metroid Prime 3 langt ifra mislykket; det er bare ikke like suverent som de to andre spillene på plata. Og når det er det verste jeg har å si om det, sier det seg selv at det ikke er noe stort problem. Saken er så enkel som at hvis du ikke klarer å ha det gøy med alle tre Metroid Prime-spillene, da er det gode sjanser for at action- og eventyrspill rett og slett ikke er noe for deg. Det Metroid Prime-spillene gjør best, er ikke å forene to forskjellige spillsjangre; det er måten skyteelementene og eventyrelementene underbygger hverandre og skaper en unik helhet.
På tampen kan det være verdt å nevne hva slags ekstramateriale man får med i denne Wii-samleutgaven. Foruten det briljante kontrollsystemet, har de to eldste spillene også blitt oppgradert med en widescreen-modus. Dermed fyller den lekre spillgrafikken ut hele ramma på TV-en, istedenfor den smalere varianten vi kjenner fra originalutgavene. Flerspillermodusen fra Metroid Prime 2 er med også i denne utgaven, men det er verdt å presisere at den kun støtter opptil fire spillere på én Wii-konsoll, og at det ikke finnes noen mulighet til å spille mot andre over nett. Hvis Metroid-action over nett frister, anbefales Metroid Prime: Hunters til Nintendo DS.
I tillegg til dette merker man raskt at man tjener opp bonuspoeng ved å utføre visse oppgaver i løpet av Metroid Prime 1 og 2, akkurat som i treeren. Alle ekstrabonusene er med også i denne utgaven, men nå må man betale med opptjente bonuspoeng for å få dem. Det er hele sju forskjellige typer bonuspoeng, og man må punge ut med en kombinasjon av dem (som regel tre eller fire forskjellige typer) for å få tilgang til godsakene. Dette er i og for seg ikke noe særlig bryderi, men den ene typen poeng er utelukkende tilgjengelig fra andre spillere. Man tjener opp kuponger i løpet av Metroid Prime 3, og disse må sendes til venner for så å veksles inn i poeng. Man er altså avhengig av at noen andre sender over bonuspoeng for å kunne låse opp alt i spillet. Alt i alt blir dette unødvendig komplisert, så det er greit at ekstrabonusene som krever slike vennepoeng ikke er så fryktelig spennende.
Konklusjon
Til syvende og sist er det vanskelig å konkludere med noe annet enn at alle Wii-eiere som liker action og eventyr, eller bare er interessert i gode spill, burde kjøpe seg Metroid Prime Trilogy. Det vil si; med mindre man eier ett eller flere av spillene fra før av. Hvis du er en av disse, vet du antageligvis selv hvor mye det frister å spille gjennom Metroid Prime-trilogien en gang til. Det er gjevt å kunne bruke Wii-fjernkontrollen til å sikte med, men hvis du ble lei av spillene i første omgang er det tvilsomt om du vil synes det alene er verdt utgiften.
Slike småteite forbehold er vanskelige å unngå når det dreier seg om en nyutgivelse, men for deg som ikke kjenner noe særlig til Metroid fra før av er det ingenting å lure på: Dette er en samling ingen spilleglade Wii-eiere burde være uten. Per i dag er det vanskelig å få oppleve spenningen ved å utforske ukjente planeter, men alt tatt i betraktning er Metroid Prime-trilogien et knakende bra substitutt.
