Det originale Metroid Prime, fra våren 2003, fikk det til å skake helt ned i spillverdenens grunnvoller. Vår anmelder premierte eposet med en svært eksklusiv tier, noe som vel skulle tale for seg. Spillet var ganske enkelt spekket med nye opplevelser rundt hver sving, den stadig tiltagende utfordringen, og blandingen av action og utforskning, gjorde det skummelt vrient å legge fra seg, og både bilde og lyd skilte seg ut som noe av det ypperste på plattformen.
Noen hadde likevel innvendinger. Kontrollene, som baserte seg på å låse siktet fast i fiender i stedet for å måtte finsikte selv, falt ikke i like god jord overalt. Prime var ganske enkelt ikke Halo for kuben - men på den annen side var det heller aldri målsettingen. Spillet innebar dessuten en del tilbaketrasking gjennom allerede utforskede områder, noe som kombinert med stadig gjenopplivede fiender sørget for at enkelte rett og slett ikke svelget det hele som en fullt så velsmakende rett som resten av oss.
Onsdag kveld fikk vi anledning til selv å prøve oppfølgeren Metroid Prime 2: Echoes hos Nintendo, og det virker heldigvis ikke som (den rett nok sparsomme) kritikken har gjort særlig inntrykk på Retro Studios. Stort sett alt er ved det samme - etter kort tid mister Samus igjen alle spesialegenskapene til drakten sin, og må på nytt ta fatt på innsamlingen. Forutsigbart, javel, men spennende insentiver og driv for å komme videre er nå tross alt sentralt for et spill som dette.
Vi spilte gjennom deler av begynnelsen av spillet, og sitter igjen med et inntrykk av osende kvalitet, men samtidig ikke den helt store viljen (eller kanskje snarere tiden) til å heve alt ett nivå opp. Grafikken er fortsatt bunnsolid og riktig behagelig, men samtidig ikke markert mer detaljert enn i originalspillet. Musikken er fortsatt svært distinktiv og appellerende, men samtidig omtrent som før. Og kontrollene? Du gjettet det - akkurat som før.
Analyser dine omgivelser i flere farger enn før
Systemet for å skanne omgivelsene for bakgrunnsinformasjon om flora, fauna og historie, er heller ikke endret allverden. Siden sist har det blitt introdusert fargekoder som skiller gjenstandene du alt har skannet fra dem du enda ikke har undersøkt, og vi sitter også med inntrykk av at antallet skannbare objekter er enda litt høyere nå enn sist. En rekke nye elementer kan tas i bruk, til å åpne porter, senke broer eller skyte deg opp til utilgjengelige områder, og det kan også virke som tempoet er høynet noe. Opplevelsen av å stadig fravriste de utenomjordiske landskapet dets hemmeligheter, og stadig vandre inn bak nok en port, gang eller steinblokk på vei mot nye oppdagelser, synes imidlertid å være minst like gromgod som før.
Menyen er også verd noen beskrivende ord. Retro har her valgt en såpass original vinkling som en tredimensjonal, nodebasert menystyring, noe som gjør at du sannsynligvis må spinne på menynodene både horisontalt og vertikalt for å komme til valget du skal til. En litt underfundig løsning, som framkalte tegn til forvirring hos samtlige av de som forsøkte å forstå opp og ned på det hele - men også ganske fancy, og temmelig passende som en del av et science fiction-spill.
To biter historie og en bit flere spillere
Det lille vi fikk med oss av historien ser ut til å holde i hvert fall den standarden Prime satte. Det skal sies at Metroid-serien aldri har vært påtrengende velskrevet, men kanskje i større grad velfortalt, og det samme ser ut til å gjelde for Echoes. Spillet vil la deg stifte bekjentskap med to forskjellige raser som står steilt mot hverandre og ønsker hverandre bort fra klodens overflate, hvor den ene er temmelig åpenbart "god", og den andre "ond". Krigen er i ferd med å tapes for den gode siden, og du må ut for å samle gjenstander som kan overføre mer energi til de trengende kjempende.
Mye ser altså ut til å bli omtrent som før - men ett element her har vi aldri sett noe i nærheten av tidligere. Den store nyheten i Echoes er nemlig flerspillermodusen. Vi fikk dessverre ikke tid til å gå i dybden her, men i hjertet av opplevelsen er den tradisjonelle dødskampen - ellers kjent som "alle mot alle". Metroids noe uvanlige styresett sørger for at helt andre teknikker enn selve siktingen blir de mest dominante - det å mestre selve manøvreringen, avvergelsen av angrep og bruk av morfeballen kan bety forskjellen mellom liv og død. Foreløpig er vi ikke helt overbevist om at flerspiller vil være et sentralt salgsargument når spillet kommer i butikken, ettersom Prime ikke akkurat kan sies å ha vært en opplagt kandidat for flerspiller i utgangspunktet, men potensialet er der. Verdt å merke seg er uansett at spillet kun støtter fra to til fire spillere med delt skjerm, og ikke spill over nettverk.
Konklusjon
Det bør nok nevnes at den biten vi rakk å få med oss neppe er helt representativ for spillet som helhet, ettersom vi bare fikk sett en brøkdel. Retro sier selv at det vil bli ganske mange nye finesser å finne - deriblant en "mørk stråle" med målsøkende egenskaper, og en "lys stråle" som sprer skuddprosjektilene over en større flate. I tillegg kommer nye visirtyper, masse nye gåter og (sannsynligvis) hittil usett bruk av morfeballen, samt en skokk nye monsterslag. Tiden vil vise om dette holder for å gi en like god opplevelse som originalspillet gav.
Det sentrale er uansett at vi fortsatt merket at vi ikke helt ville legge spillet fra oss. Echoes ser ut til å bli minst like tilfredsstillende, fengslende, stemningsfullt og variert som det årgamle originalspillet, og med en slippdato i god tid før jul kan det snart være klar for den helt store spillkosen, nok en gang. Vi vender tilbake med en grundigere analyse rundt de tider.
