Metro: Last Light

Verdens undergang kommer i mange former og fasonger, og dette er et konsept spillverdenen lenge har vært forelsket i. Menneskeheten skal utslettes på de mest brutale vis. Mer spennende enn selve utslettelsen er ofte det som kommer etter. Kampen for å overleve i et nedbrutt samfunn blant vandøde og banditter er hard, og det er her spilleren kommer inn i bildet.

I alt fra Fallout til I Am Alive er det én kar som skal redde dagen, enten det er ved å finne sin fortapte familie, stanse en gruppe psykopater fra å ta over makten eller bare overleve en serie uheldige hendelser.

Metro-serien er sånn sett ikke unik, og Metro: Last Light gjør lite for å skille seg fra røkla. Gassmasker, radioaktiv stråling, skuddvekslinger og mannevonde mutanter er alle på plass for å fylle sine naturlige roller i dette bisarre hierarkiet, og det hele pakkes inn i et plott som naturlig nok legger planer for verdens andre undergang. Det er likevel noe unektelig sjarmerende ved Last Lights fortelling, og det er vanskelig å ikke la seg fenge av spillets svært troverdige univers.

Et russisk eventyr

Jordkloden har sunget på sitt siste vers i en god stund nå, og etter atombombenes herjinger på tvers av planeten har menneskeheten søkt tilflukt i Moskvas undergrunnsbane. Her har de lært seg å leve et tilnærmet vanlig liv i omgivelser som er mer eller mindre trygge sammenlignet med monstrene og farene som lusker på overflaten.

Det er likevel noe ubestemmelig i gjære, og etter handlingene i det originale Metro 2033 brygger det opp til krig mellom de ulike fraksjonene som lever under jorden. Nazistene og kommunistene har vendt tilbake, og midt oppi det hele står du. I rollen som soldaten Artyom etableres det raskt at du har et spesielt forhold til den siste levningen av en mutert rase som kan være nøkkelen til å redde metroen før det er for sent.

Last Light forer stadig spilleren med så teskje-glimt fra forgjengeren, og selv for meg som aldri fikk tid til å spille det som allerede er et tre år gammelt spill blir det svært tydelig hva som har skjedd. Med denne informasjonen i baklomma og gassmasken plassert godt over nesegrevet bærer det opp til overflaten hvor man straks blir dratt ut på et heseblesende eventyr.

Handlingen i Last Light er nøye utviklet i samarbeid med Dmitry Glukhovsky, forfatteren av de to originale Metro-bøkene, og således er det lett å merke hvor bokaktig det hele er rett under overflaten. Artyom er stadig på vei et sted, noe som tydelig markeres av kartet som preger lasteskjermene, og som en følge av dette er det lett å følge med på og føle en tilknytning til de stedene man besøker.

Det er mye å se på underveis, og alt fra en uggen sump fylt til randen med muterte firfisler til et nedbrutt boligkompleks, kan danne spennende åsteder for et av spillets mange minneverdige øyeblikk. Last Light har et fenomenalt driv fra start til slutt, og handlingen stopper nærmest aldri opp. Når man ser tilbake på reisen etter at rulleteksten har sagt sitt er det med en følelse av at man har oppnådd og opplevd noe, og det til tross for en noe skuffende avslutning.

I vår verden

På sin ferd gjennom de falleferdige restene av Moskva møter man stadig på nye mennesker som alle har sine roller å spille og sine historier å fortelle. En leir fylt med overlevende kan bestå av hundrevis av ulike figurer som alle driver med sitt og spillet gjør en herlig jobb med å vise fram de ulike levemåtene som har oppstått etter verdens undergang.

Dette er vanlige mennesker som gjør det de kan for å holde håpet oppe, og blant all faenskapen som foregår i Metros dystre univers er det utrolig mye sjarme og personlighet å spore. Enten det er et barn som leter etter en forsvunnet teddybjørn, en far og datter som holdes i isolat på grunn av en forferdelig sykdom eller en stripper som tjener til livets opphold – dette er alle spennende personligheter som man i en eller annen form blir introdusert for og som påvirker deg i løpet av din reise.

De spiller ikke store roller, og ofte dukker figurer opp bare for å forsvinne i det neste øyeblikk og aldri vise seg igjen. Gjennom populærkulturen har vi blitt vant til at sentrale personligheter skal bety mye for det overhengende plottet, men i Last Light er det ikke slik det fungerer i det hele tatt.

Dette kan føre til forvirring når figurdesignet og klesdraktene er så like for mange av figurene man møter – det blir plutselig vanskelig å skille én russisk soldat fra en annen, og uten å ha spilt Metro 2033 kan flere av figurene dukke opp fra ingensteds. Samtidig bidrar de mange figurene til at Last Lights historie har en helt egen integritet som man sjelden ser i spillsammenheng – dette kunne foregått i vår verden.

Last Lights univers er således særs troverdig, og ser man bort ifra de mange vanskapningene som preger opplevelsen er dette egentlig et svært realistisk spill. Det er dystert og dystopisk; stemningen er konstant nedtrykkende og tilstedeværende, og en blanding av godt design og strålende grafikk bringer paradoksalt nok liv til de døde omgivelsene.

Det siste lyset?

Utstyret man tar med seg er også preget av realisme. Her får man en rekke møkkete og rustne våpen til rådighet, samt en lommelykt som må lades opp ved forlenget bruk og en gassmaske som sprekker opp og blir tilgriset alt ettersom.

Dette er utfordringer man må lære seg å leve med, og det beste av alt er at ingen av disse elementene kommer i veien for underholdningspotensialet spillet har. Tvert imot tilfører dette en rekke unike mekanikker til spillopplevelsen. Det å skulle tørke av masken sin midt i en skuddveksling med illsinte nazister eller pumpe litt ekstra liv inn i en uvennlig lommelykt idet man er omringet av lyssky monstre, fører til herlig kaotiske situasjoner som virkelig skiller Last Light fra sine respektive sjangerfrender.

Innerst inne er spillet et skytespill med et sterkt preg av snikeelementer. I snikedelen manøvrer man seg forbi skokker med fiender så langt det lar seg gjøre, med de faste innslagene av lydløse knivstikkinger og stillegående skytevåpen. Denne delen av spillet er godt utformet, og Last Lights bruk av balansegangen mellom lys og mørke er spennende å leke med.

Samtlige lyskilder i spillet kan slås av, enten med et velplassert skudd eller ved å skru ut den aktuelle lyspæren. Står man i lyset blir man fort oppdaget, og ofte må man vurdere om man skal risikere å ta en snarvei gjennom opplyste områder, skru av lyset helt ved å bruke sikringsboksen eller sakte og rolig eliminere alle vaktene i nærheten. En løsning er like god som noen annen, og når man lykkes ved hjelp av en uortodoks blanding av drap, sniking og dristighet er dette svært deilig.

Av og til blir man derimot oppdaget, og idet alarmene bryter ut på tvers av undergrunnsbanen må man slenge fram våpenet sitt og skyte seg ut av problemene i stedet. Skytingen oppfører seg akkurat slik man kan forvente seg av et moderne skytespill, med de vanlige våpenvariantene, ulike oppgraderinger, rekyl og kikkertsikte. Det fungerer godt mot fiender med skytevåpen, men i kamp mot mutanter duger det rett og slett ikke.

Disse skapningene baserer seg på nærkamp, og når femten jævler hopper på deg samtidig er det lite man kan gjøre med tretti kuler i magasinet og lua i hånda. Når spillets kunstige intelligens i tur er så ubalansert som den er det lett å la seg frustrere.

Konklusjon

Metro: Last Light er et spennende eventyr som ved siden av å tilby et troverdig univers og en rekke dystre skjebner har et fenomenalt driv og flotte snikeelementer. Atomkrigens Russland er et dystopisk samfunn hvor monstre og banditter råder, men samtidig er det noe paradoksalt vakkert som bergtar deg når du drar ut på ferd gjennom ødemarken.

Reisen i seg selv er særs spennende, og det faktum at spillet stadig viser deg hvor du er og har vært mellom de ulike kapitlene er et overraskende positivt grep. Jeg fikk en tilknytning til metroen, og idet rulleteksten snek seg over skjermen etter nærmere ni timer i Moskvas massive undergrunn følte jeg at jeg virkelig hadde opplevd noe.

Spillet er dog ikke uten feil, og ved siden av frustrerende nærkamper og helt middelmådig skyting preges spillet av en noe ubalansert kunstig intelligens, samt en skuffende avslutning. Metro: Last Light er likevel et svært godt spill som virkelig fenger når det først setter i gang, og idet man legger ut på eventyr gjennom radioaktive sumper og falleferdige undergrunnsbaner er det vanskelig å gi seg før man er ferdig.

Metro: Last Light kommer i salg 17. mai, for Windows (testet), PlayStation 3 og Xbox 360. Alle skjermbildene i saken er tatt av anmelder.