LOS ANGELES (Gamer.no): – I hope this gives you fucking nightmares.
Dette var hilsenen fra spillets produsent før presentasjonen av det action-orienterte grøsserspillet Metro: Last Light. Utviklerne er opptatt av å understreke at dette er en øst-europeisk tolkning av verden etter apokalypsen. Jeg synes i grunnen ikke at den skiller seg så veldig fra vestlige tolkninger, men jeg sluker jo post-apokalyptiske settinger som om det var vellagret ost. Med andre ord, jeg liker det.
Atomkrig har herjet verden. Overflaten domineres av grusomme muterte monstre, og hvis ikke de tar deg så holder du ikke særlig lenge mot giftige gasser og stråling. Derfor har de gjenlevende innbyggerne i Moskva søkt ly i de gamle undergrunnstunnellene. Spillet er en direkte oppfølger til Metro 2033 og fortsetter historien til Artyom der den så brått sluttet.
Post-apokalypsen: Nå i farger
Der Metro 2033 var veldig grått, spiller den kommende utgaven på et mye bredere fargepallett. Det hintes til at våren finner veien til Moskva. I det Artyom beveger seg ut av den mørke tunnelen blendes vi av det sterke sollyset som skinner igjennom skylaget. Litt blader og vegetasjon kan skimtes og Moskva etter den totale ødeleggelsen ser nå veldig pent ut.
Det varer likevel ikke lenge. Kort tid etterpå har skyene dekket himmelen og det begynner å regne. Det skiftende været er ikke bare lekkert å se på. Det påvirker også synet til Artyom. Regner treffer gassmasken hans og du må manuelt tørke av maska. Ikke bare for å bli kvitt regnvannet, men også blod og gørr fra fiender som har møtt sin skjebne.
For fiender er det nok av. Gjennom mutasjon har det som en gang var en vanlig russisk fauna blitt til forvrengte og blodtørstige skapninger. Ved et tilfelle under presentasjonen ble Artyom plukket opp av et enormt flaggermuslignende vesen. Mens dette fløy av gårde med ham måtte han denge løs på det etter beste evne før beistet endelig slapp taket og Artyom deiset i bakken. Det var vanskelig å si hvor mye interaktivitet det var i denne scenen, men det tyder i hvert fall på at Metro: Last Light blir en mer filmatisk opplevelse enn sin forgjenger.
Skumle skapninger og overnaturlige hendelser
Det er ikke bare skumle dyr man må passe seg for etter en atomkrig. Du må også anta at menneskene du møter på har skumle hensikter. Farer lurer bak hvert et hjørne, og som om ikke det var nok har utviklerne lagt inn overnaturlige elementer også. Når vi trasker rundt i ruinene av den gamle russiske hovedstaden på jakt etter ressurser kommer vi over et fly som har krasjet. Dette viser seg å ha vært et charterfly som skulle til, eller fra, varme strøk med sydenturister. Inni flyet sitter alle skjelettene godt fastspent i setene sine, og Artyom begynner å få tilbakeblikk fra det som skjedde om bord i flyet da det gikk ned.
Disse tilbakeblikkene setter protagonisten i umiddelbar fare da han mister kontrollen over sine omgivelser. Han gjenopplever flykrasjet og dermed blir denne lille sidehistorien en liten brødsmule av fortellingen om hva som egentlig skjedde da bombene falt og samfunnet gikk i oppløsning. En god og levende fortellerteknikk.
Når Artyom kommer til hektene etter å ha gjenopplevd et flykrasj han egentlig aldri var en del av, omringes han snart av glefsende hunderotter. Det er mange av dem og her må automatvåpnene brukes for alt de er verdt. Men for hvert monster som plaffes ned dukker det opp tre nye, og ammunisjonen nærmer seg faretruende å gå tom. Da begynner den ville flukten for å komme seg i trygghet. Helten vår løper mot nærmeste undergrunnsinngang, men inngangen er stengt. Det tar tid for folkene på den andre siden å åpne den, og i mellomtiden må vi gjøre et siste desperat forsøk for å holde stand mot de påstrømmende hordene av sultne mutantbeist.
Disse kampene er adrenalinfylte og får blodpumpa til å settes i høygir. Metro: Last Light kombinerer klassiske skyespillelementer med sniking, action, og skikkelig grøss. Du befinner deg ofte helt alene på skumle og utsatte områder hvor skygger beveger seg på veggene i det flakkende lyset. Et godt lydbilde bidrar også til å skape en nervepirrende stemning som får nakkehårene til å reise seg. Det er med glede jeg kan konstatere at de har beholdt det skremmende aspektet av spillet.
Den konstante jakten etter ressurser bidrar også til den trykkende stemningen. Du trenger nye luftfiltre til gassmasken din og ammunisjon til våpnene dine. Selv brukergrensesnittet er fjernet helt for å gi deg den intense følelsen av å være alene. Alt du ser er gassmaska di og armbåndsuret ditt. Alle disse tingene bidrar til å gjøre dette spillet til en utrolig stemningsfull affære.
Konklusjon
Når spillet ble vist frem på spillmessene i fjor fremsto Metro: Last Light som et action-fokusert skytespill som forlot sine skrekkrøtter. Nå har de vist at dette ikke er tilfellet. Ved å utsette utgivelsen av spillet og la utviklerne få bruke den tiden de trenger kan THQ virkelig ha lagt til rette for at dette spillet kan oppfylle potensialet sitt.
Metro: Last Light ser ut til å følge oppskriften fra forrige spill ganske tett, men med høyere produksjonsverdi og med en del elementer som gjør det mer tilgjengelig for vestlige spillere. Med desperate skytesekvenser, grøsselige overlevelseskamper, nervepirrende sniking, og tidvis taktiske elementer sjonglerer utviklerne elegant de ulike opplevelsene og skaper en sjangerkombinasjon som er ganske unik.
Best av alt er kanskje likevel stemningen. Følelsen av overhengende fare kombinert med desperasjonen etter å overleve slipper aldri taket i deg. Dersom spillet klarer å levere på like høyt nivå fra begynnelse til slutt som det gjør i de utdragene vi har fått se til nå, vil Metro: Last Light kunne bli en skremmende god opplevelse. Der det første spillet i serien la et solid grunnlag ser det nå ut til at 4A Games er klare for å ta steget opp blant de virkelig store gutta. Gled deg til å returnere til den russiske undergrunnen.
Metro: Last Light kommer ut i 2013 til Xbox 360, PlayStation 3 og Windows. Det er usikkert hvorvidt det vil komme til Wii U.
Les også: Anmeldelse av Metro 2033
Les også: Sniktitt på Resident Evil 6
