Å skjule sine spor
Den kunstige intelligensen i Twin Snakes er akseptabel, og en forbedring fra originalspillet. Den er ikke blendende genial, og det er kanskje bra fordi utfordringen ville blitt for stor, men det er merkverdig hvordan du kan løpe foran noen soldater uten at de ser deg – så lenge du er utenfor synsrekkevidden som bare er på noen få meter. Når de først legger merke til deg er de rimelig nådeløse, alt etter som hvilken vanskelighetsgrad du velger, og de fleste er armert med skytevåpen. Hvis du tar livet av en vakt vil kanskje sjefen til vedkommende kalle ham opp på radio, og når ingen svarer vil dette vekke oppmerksomhet og det blir sendt en gruppe nye vakter for å sjekke. Da er det om å gjøre å gjemme liket og seg selv, før letearbeidet blir avsluttet etter en stund. Først da er det trygt å våge seg ut igjen.
Det hender også du kommer inn i disse velkjente ”boss fights”-situasjonene som stiller deg opp mot spillets sentrale karakterer – slik som den tidligere nevnte cowboy-typen som lyder navnet Revoler Ocelot. Disse fungerer som regel på forskjellige måter hver gang, og krever i velkjent stil at du må bruke forskjellige strategier på å bekjempe dem. Twin Snakes byr på noen få ekstra godbiter når du har fullført spillet, der i blant å kunne spille gjennom alle disse ”boss fights”-situasjonene om igjen på løpende bånd. Blant ekstramaterialet finner du også en ny vanskelighetsgrad og muligheten til å se alle spillets mellomsekvenser om igjen.
Hamskifte
Det største poenget ved en ”remake” er naturligvis å forbedre grafikken. En tar et godt, gammelt konsept og en flott historie og putter det inn i nye moteklær. Spillet ser godt ut, men det er slettes ikke noe spesielt med det. Miljøet er godt modellert og teksturene er som regel skarpe, selv om noen fremstår som veldig blasse og detaljløse. Måten miljøene er bygd opp på er interessant, men ikke forvent deg en verden av ulike settinger – dette er tross alt en kald og teknisk forskningsbase langt ute i snøfylte Alaska. Selv om grafikken jevnt over er godt uført, er det først og fremst mellomsekvensene som er mesterlig utførte. Her har utviklerne fått regissørhjelp, og de er dramatisk oppbygd og skrekkelig spennende å se på. Og det er mange av dem i spillet – av og til blir det nesten for mye historiefortelling. Det mest negative ved grafikken er antakeligvis ansiktsanimasjonene som er så godt som fraværende, og med disse i orden ville mellomsekvensene blitt enda bedre.
Gjennom hele oppdraget ditt har du kontakt med hovedkvarteret gjennom en teknisk duppeditt, også kalt en ”codec”. Denne kan du åpne når som helst og oppnå bilde- og lydkontakt med forskjellige medarbeidere ”der hjemme”. Av disse vil du få informasjon om hva du bør gjøre, om dine omgivelser og generelt gode råd. Spillet har med seg en rekke stemmeskuespillere, faktisk de samme som var med i originalspillet, men all dialog er spilt inn om igjen. Disse er også helt akseptable, litt ”over the top” og tåpelige til tider, men de fungerer. Produksjonsverdiene er store i Twin Snakes, og lydmessig fungerer det strålende sammen med diskré, men riktig nok velprodusert musikk.
Konklusjon
Det er ingen tvil om at Metal Gear Solid-serien er en av de mer folkekjære som finnes, og Twin Snakes er en feiende flott nyskapning av et allerede spennende originalspill. Er det perfekt? Nei, men det er kun detaljer og personlige preferanser som burde bestemme hvem det passer for. Kontrollene kan bli litt irriterende, og det er lett å gjøre feil slik som når du skal klistre deg til en vegg og ved et uhell løper rett ut i fiendens åsyn. Noen vil også synes det er altfor mye dialog og mellomsekvenser i spillet, for Twin Snakes har mye historie å fortelle. Heldigvis er dette gjort på en svært god måte og er med på å skape et filmatisk preg rundt spillet, noe som trolig vil suge deg rett inn og gjøre deg hektet. Twin Snakes har det ”jeg må bare se hva som skjer nå”-elementet ved seg, og når en kombiner dette med spennende snike-gameplay har man en sikker vinner som lett anbefales alle GameCube-eiere.
