Da jeg omtalte Mercury Meltdown for PSP i fjor endte jeg opp med en ganske forsiktig karakter – i motsetning til flere av mine bransjekolleger. Saken var den at jeg følte spillet, på tross av å være mye flinkere og smartere enn de fleste liknende spill, sleit litt med å være moro. De litt krøkkete kontrollene på PSP-en var den viktigste grunnen til dette, men også strukturen ellers var ganske løs. Å jobbe seg fram til toppbelønning på hvert brett var en hyggelig og småunderholdende oppgave, men det tente aldri det brennende engasjementet – ikke hos meg, i det minste.

Vellykket nyversjon

Mercury Meltdown Revolution på Wii er for det meste en rein port av PSP-spillet. Grafikken er noen hakk lekrere, men fortsatt temmelig glorete. Musikken er som før – en svært blandet forsamling av det slitsomme og det flotte. Alle labyrintene du skal styre den bløte kula di gjennom er de samme. Alle belønningene er ting eiere av PSP-spillet har sett før.

Den største forandringen finner vi i kontrolloppsettet. På Wii har du to alternativer: Legger du Wii-fjernkontrollen sidelengs kan du bruke den til å vippe spillbrettet slik du vil, men det er også mulig å koble til en Classic-kontroller (den som ser ut som en PS2-kontroller) og spille spillet ved hjelp av en av styrestikkene på denne.

Felles for begge disse alternativene er at de gruser PSP-kontrollene. Endelig føler du at du har presis kontroll over brettet – endelig slipper du å rive deg i håret fordi den analoge skyvespaken ikke reagerer som du vil. Stikkene på Classic-kontrolleren er svært presise, og den minste bevegelse speiler seg umiddelbart på spillbrettet. Velger du vippestyring vil du merke at responsen er litt mindre umiddelbar, siden utviklerne har lagt inn en liten dødsone på vippinga – trolig for å unngå å frustrere vettet av spillere med litt urolige hender.

Gevinsten med vippestyring er på den annen side at presisjonen blir enda et lite hakk bedre. For uerfarne vil det dessuten være langt enklere å lære seg å vippe, enn å kontrollere den ømfintlige styrestikka vi andre er så vant med.

Intelligent og variert

Spillet ellers er akkurat like intelligent skrudd sammen som sist. Oppgaven din er som nevnt å lede en bløt kvikksølvkule gjennom hinderløyper og labyrinter, og overfladisk sett kan spillet derfor sidestilles med spill som Kororinpa og Super Monkey Ball. Men der disse først og fremst er plattformspill, dreier Mercury-serien seg først og fremst om grublerier. De aller første brettene i spillet er riktignok ganske lette å løse, men innen du kommer halvveis vil hodet ditt verke.

Mange av gåtene tar utgangspunkt i Mercurys kanskje tydeligste særtrekk – ballen din er så flytende at den kan dele seg i flere mindre biter. Hver av bitene kan males i en av flere ulike farger, noe som igjen tillater dem å trille gjennom fargede porter, aktivere fargede brytere eller liknende. Systemet ser ikke så komplisert ut på papiret, men det er mer enn komplisert nok til å holde på oppmerksomheten. Brettene byr stadig på nye sammensetninger av elementene, nye utfordringer og nye nøtter du må knekke. På noen brett må du kanskje sørge for å styre flere små kuler gjennom hver sin hinderløype samtidig. Andre brett kan inneholde reine balanseutfordringer, eller utfordringer der du må pønske ut hvilken rekkefølge du må male kulene i, og hvilke kuler som må slås sammen først.

Samtidig blir spillutfordringa aldri spesielt overveldende. Som i alle gode gåteløsningsspill finner du fram til løsningen gradvis gjennom prøving og feiling, og de mislykkede forsøkene er ofte nettopp det som skal til for at du forstår hva som skal til for å løse problemet. Det er, med andre ord, tilfredsstillende vrient, men samtidig så nådeløst logisk at man ikke kan skylde på noen andre enn seg selv om man sitter fast.

Ikke helt perfekt

Når spillet feiler, er det andre ting enn gåteutforming som bør ta skylda. En ting er brettene hvor Pac-Man-aktige monstre smyger seg rundt og truer med å spise opp kvikksølvet ditt. Den kunstige intelligensen som styrer disse monstrene er for lite forutsigbar i forhold til den ellers så firkantede logikken, og det kan være frustrerende å få 100% av sølvet over målstreken når disse er en del av oppgaven du skal løse.

Det er også smått frustrerende at spillet av og til bestemmer seg for å begrense hvor mye du får lov å bevege kameraet. Vanligvis har du full kontroll over kameravinkel og avstanden fra kameraet til begivenhetene, og nettopp derfor føles det både uvant og frustrerende når spillet tar fra deg denne friheten.

Som før er dessuten den omliggende utforskningsstrukturen litt lite fristende, og man får aldri det helt store behovet for å «samle alt». Noe av dette skyldes nok at spillet unngår de typiske premieringssekvensene. Selv om du løser et brett perfekt, er det eneste du sitter igjen med et gullkorket reagensrør. De middelmådige minispillene du låser opp etter hvert som du spiller deg gjennom spillet utgjør riktignok et slags insentiv, men når du er gjennom en tredel av spillets brett har du låst opp alle disse også, og det eneste som gjenstår er en haug stadig vanskeligere oppgaver.

Den litt uinspirerende omliggende strukturen er imidlertid et heller lite problem i den store sammenhengen, all den tid oppgavene i seg selv er morsomme å leke med.

Konklusjon

Mercury Meltdown Revolution er et svært trivelig bekjentskap, og retter opp i de to viktigste innvendingene jeg hadde til PSP-utgaven da den kom i fjor: Lastetidene er kortet ned og kontrollene er kraftig forbedret. Resultatet er at spillet er blitt mye flinkere til å lokke deg ut på «én gåte til»-kjøret, samtidig som den kjernesunne variasjonen og den digre mengden brett er bevart fra PSP-utgaven.

Spillet ser fremdeles ganske glorete ut, og det finnes noen øyeblikk hvor du føler for å kaste kontrolleren under en dampveivals, men for det aller meste er Mercury Meltdown en deilig utfordring for de små grå, og et lett spill å anbefale.