Etter en pause på 26 år, er Zitz, Pimple og Rash tilbake i et splitter nytt Battletoads-spill. Denne gangen er det hovedsakelig Dlala Studios som står bak spakene, med veiledning fra Rare.
Med en fornyet grafisk stil og en relativt trygg tilnærming til kampsystemet serien var kjent for, er det gjort et forsøk på å bringe tilbake serien fra de døde. Dessverre kan det virke som at de ikke har vært helt trygge på at dette er nok for et moderne publikum.
Tilbake til 1994
For de som har spilt de originale Battletoads-spillene eller andre beat ‘em up-spill, er dette en velkjent affære. Kort fortalt går serien ut på at skjermen fylles til randen av fargerike figurer, som du og lagkameratene dine må banke opp for å komme videre. Man spiller som én av tre antropomorfisk padder, som ser ut som en skamløs kopi av Teenage Mutant Ninja Turtles. Hver karakter har litt forskjellig spillestil. Zitz er raskest, Pimple slår hardest, mens Rash er balansert som en mellomting av de andre.
Hver padde har tre forskjellige angrep til rådighet, som også kan kombineres sammen i lengre angrepsrekker. I tillegg kan man bruke tunga til å trekke til seg fiender, samle-gjenstander og helse-gjenstander. Hvis man spiller i enspillermodus, kan man når som helst bruke pil-knappene til å bytte mellom de spillbare karakterene.
Battletoads kan spilles alene, eller sammen med opp til to andre spillere. Utviklerne har valgt å ikke inkludere noen form for flerspiller over nett. Med andre ord må man være i samme rom for å spille sammen. Det kan argumenteres for at dette er en bedre måte å spille denne typen spill sammen uansett, men for de som ikke har muligheten kunne det vært fint å ha et nettbasert alternativ. Ikke minst med tanke på at mange må holde seg innendørs under den pågående pandemien.
Solid fundament
Kjernen i Battletoads holder seg i stor grad tro til formelen som ble bygget i de tidligere spillene. I likhet med disse, er det brutalt vanskelig til tider, men det er også litt mer tilgivende på noen måter. For eksempel har man ikke noen grense for hvor mange ganger man kan dø, og nivåene er rause med læringspunkter underveis. Dette er egentlig helt greit, da det kan være frustrerende å måtte spille gjennom lange segmenter mange ganger. I tillegg er det veldig korte lastetider mellom forsøk, som hjelper en del på helhetsopplevelsen.
Som alltid, er det mer enn nok å holde styr på i hver kamp. Etter man har fått en innføring i den grunnleggende funksjonaliteten, spares det ikke på kruttet. Man må forholde seg til både skjold-bærende muskelbunter og mindre fiender som angriper på avstand. Gjør man for mange feilsteg, skal det lite til før man må prøve på nytt. Når man kommer inn i en god flyt, blir hver kamp et fyrverkeri av grønne armer og bein som dekker skjermen til den siste skurken har tatt kvelden. Fans av serien vil sette pris på et gjensyn med hoverbike-segmentene fra de gamle spillene, som denne gangen kommer med 3D-grafikk. Med flere spillere er også disse segmentene kaotiske og vanskelig å komme gjennom uten å dø. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen (unnskyld uttrykket).
Kampsystemet føles stort sett bra ut i resten av nivåene også, men etter et par brett blir det tydelig at det er litt lite variasjon i fiende-galleriet. Det eneste som endrer seg etter at man har blitt introdusert for de forskjellige fiende-typene, er egentlig bare at det kommer stadig flere av dem på skjermen om gangen.
Når det gjelder presentasjonen, gir Battletoads et godt inntrykk. Utseendet på de forskjellige nivåene er variert og fargesprakende. Filmsekvensene ser i denne omgang ut som en håndtegnet animasjonsserie fra Cartoon Network, og humoren har et selvbevisst preg som er umiskjennelig likt moderne animasjonsserier som Rick and Morty. Den grafiske stilen er overraskende forseggjort, og passer godt til resten av uttrykket. Men selv om det i og for seg ser ganske lekkert ut, gjør dette at jeg ikke helt klarer å legge fra meg følelsen av at jeg har sett mye av det før.
Sjefs-kampene skiller seg ut som grafiske høydepunkter, med kreative animasjoner og fresende gitarsoloer i bakgrunnen. Lydsporet som helhet blander musikkstilen til de foregående spillene med en tyngre metal-stil som kler disse kampene godt. I det store og hele, er det kanskje ikke musikk man vil sitte og høre mye på utenom spillet, men det føles likevel som at det gir noe til opplevelsen underveis. Det meste ved presentasjonen er i bunn og grunn solid, så lenge man tolererer litt 90-tallsnostalgi.
Rent teknisk er det også veldig kompetent satt sammen. Bildefrekvensen holder seg bunnsolid, enten man spiller på Xbox One eller PC. Selv ikke under de mest krevende kampene viste spillet tegn til tekniske problemer, og dette er ikke en selvfølge i 2020. Dlala Studios fortjener absolutt skryt for den tekniske kvaliteten som presenteres, og det er fint å se at spillet yter så godt som det gjør, til tross for en ganske begrenset skala.
Avbrekk-bonanza
Det er derimot når man ser bort fra kampsystemet og presentasjonen at problemene kommer frem. Det er gjort et forsøk på å bryte opp kampene med andre elementer og spillestiler for å holde interessen til spillerne. Dette gjøres i form av minispill som skiller seg fra kjerne-spillet. Isolert sett er det en god ting å lage variert gameplay og finne nye måter å utfordre på, men dessverre er ikke disse segmentene på langt nær så godt satt sammen som de burde vært for å ta opp så mye tid som de gjør.
Særlig etter et segment i spillet med veldig mange minispill etter hverandre, fremstår disse som en ripe i lakken, som trekker resten av opplevelsen ned. Det er synd å se, for den første timen av spillet virket lovende. Selv om kampsystemet kunne hatt godt av litt mer dybde, blir det litt rart å tilsidesette det i store deler av spillet. Det burde være mulig å finne en bedre balanse mellom «vanlig» slåssing og minispill. Siden det er såpass mange forskjellige minispill inkludert, betyr det også at man ikke får så mye tid med hvert enkelt av dem før man raser videre. Det gjør at hele opplevelsen føles oppstykket og ufokusert.
Noe som kan være et problem for mange, er mengden med innhold som er inkludert. Min gjennomspilling tok litt i overkant av fire timer, og antagelig kan man komme gjennom fortere enn dette også. Gjenspillingsverdien virker til å være ganske lav, men det kan tenkes at man kan plukke det opp igjen etter en stund og spille gjennom hele spillet med en venn og ha en helt grei kveld med underholdning da også.
Konklusjon
Det er moro å finne i Battletoads, særlig om man får med seg en venn eller to. Dessverre er de vanlige kampene man spiller gjennom der Battletoads gjør det best. Den delen av spillet blir alt for fort satt til side til fordel for minispill-samlinger som på sitt beste er funksjonelle ekstra-nivåer, og på sitt verste er halvgode kopier av andre spill. Noen av disse er rett og slett dørgende kjedelige. I motsetning til andre nyere beat ‘em up-spill som for eksempel Streets of Rage 4, kan jeg heller ikke peke på noe som gjøres nevneverdig mye bedre her i forhold til andre spill i sjangeren.
Det som først fremsto som et artig overskuddsprosjekt, blekner ganske kraftig etter de første par timene. Sammenliknet med andre nylige forsøk på å gjenopplive fortidens spill-maskoter, blir det litt labert som helhet. Det er tydelig at Dlala Studios og Rare har hatt et ønske om å lage noe bra, men det har de bare delvis fått til. Resultatet er tidvis underholdende, men føles som at det kunne vært mye, mye bedre. Tegnefilm-stilen er veldig stilig og lydsporet er både hardtslående og passende. Problemet er bare at det ikke er spesielt gøy å spille mesteparten av det.
Dersom du er på utkikk etter mer slagkraftige sideskrollende spill, kan vi anbefale Cuphead. Om du er mer interessert i «roguelikes», slår vi gjerne et slag for Spelunky 2.
