Best Way er en utvikler som allerede har vunnet manges hjerter med Soldiers: Heroes of World War II og, i mindre grad, Faces of War. Den ukrainske gjengen bak spillet mangler helt klart markedsføringsmusklene til sine konkurrenter, og dermed er det for mange et ukjent studio med ukjente spill. Spørsmålet er om ikke dette kommer til å forandre seg etter at Men of War har tatt oss med storm.

Viderefører arven

Men of War er et klassisk sanntids-strategispill om andre verdenskrig. Den første kampanjen er lang nok til at enkelte spill, som for eksempel Halo Wars, ville nøyet seg med den ene. Men of War, derimot, varer lenge. Spillet består av tre kampanjer som tar for seg de sovjetiske, allierte og tyske styrkene hver for seg. I den første kampanjen er det overordnede målet å slå tilbake tyskernes stadige avansement mot Moskva, noe som resulterer i flere heseblesende forsvarsoppdrag, men også noen offensive. Senere kampanjer foregår blant annet på Kreta og i Nord-Afrika, så her er det litt av hvert å henge fingrene i.

Det er tydelig at de ikke har hatt som mål å lage et spill fra bunnen av, men derimot å ta de beste delene fra sine tidligere spill, og forbedre dem betydelig. Spillmotoren er en videreutviklet utgave av Best Ways egen Gem-motor, som vi kjenner igjen fra deres eldre spill. Samtidig er det mye nytt, og alt kommer i en helt annen størrelsesorden enn tidligere.

For det første får man ta del i gigantiske slag med flere hundre soldater. Spillet har et veldig stort fokus på realistiske taktikker, og derfor er det, som sjelden ellers i strategispill, mulig å etablere en frontlinje. Glem møljeslagsmål og rent kaos. Glem å pumpe ut soldater fra magiske brakker. Glem Red Alert og Warcraft. Uten å si noe vondt om dem forøvrig, er dette en helt annen type spill. Man kommer ingen vei med å beordre alle soldatene til å løpe inn i fiendens posisjon. Taktisk fremrykning - å skyte fra dekning, og å gi andre soldater dekningsild, er viktig. Dette gjør også at man automatisk gjør ting i et lavere tempo enn i mange andre sanntidsstrategispill.

I Men of War kan man kontrollere tidens flyt, ganske likt slik man kan i Total War-serien. Man kan derimot ikke gi ordrer mens man har pauset spillet, bare i slow-motion. Å sette opp farten er det mindre bruk for på grunn av at oppdragene er såpass vanskelige at man trenger den tiden man får. Å sakke ned tiden er derimot svært nyttig, spesielt når man må ha kontroll på flere fronter og mange styrker samtidig.

Deilig detaljstyring

Spillet forteller tydelig om krigens harde realiteter, og tar få av de snarveiene andre spill tar. Her må det planlegges, og man må selv føre kontroll over den minste ting. Soldatene har både helse- og utholdenhetsmålere. Ammunisjonen har en ende, og det samme har kjøretøyenes bensin. Å lete etter ammunisjon og våpen blant døde soldater og organisere ryggsekkinnholdet til hver enkelt soldat er en relativt stor del av spillet.

Litt av utfordringen i kamp er å plassere soldatene riktig ved hjelp av dekningssystemet. De fleste objekter kan brukes som dekning, og soldatene kan skyte rundt hushjørner og fra buskene. Soldatene er for det meste ganske intelligente, og klarer stort sett å forsvare seg selv, selv om de ikke tar for mange beslutninger på egen hånd. Når soldater er plassert i dekning holder de seg der til de får nye ordre, eller til det er åpenbart at de burde flytte på seg, som når det regner granater fra oven.

Man kan heller ikke bare rekruttere nye enheter over en lav sko. Det er ingen basebygging, men i noen oppdrag kan man kalle inn et begrenset antall forsterkninger. Desto viktigere blir det å ta vare på hver mann ved å trekke seg tilbake fra farlige situasjoner og bandasjere soldatene. Man kan også reparere kjøretøy og tankser, som kan få ødelagt både beltet, motoren, kanontårnet og selve skroget i kampens hete. Om man klarer å drepe mannskapet til en fiendtlig artillerikanon eller tanks uten å bombe den i stykker er det gull verdt, for da kan man ta den i bruk selv.

Apropos bomber og granater - som seg hør og bør i et krigsspill i 2009 kan så å si alt i spillverdenen sprenges i stykker. I et av oppdragene krøp jeg opp på en klippe og slengte en granat ned på en gjeng tyske bobilturister som stod nedenfor. Granaten traff ikke helt der den skulle, men sprengte isteden ut en bit av fjellet, som så raste over hodene på de stakkars fiendene. En morsom liten anekdote, men faktum er at fysikkmotoren skaper en slagmark i konstant forandring. Ødelagte kjøretøy blir fort til dekning for soldater, mens en velplassert granat kan sprenge bort en vegg og og avsløre en soldat som trodde han var trygg på gjemmestedet sitt.

Løs brettene på din måte

Det er simpelthen enormt mye man kan gjøre, noe som gjør at det er utallige måter å løse hvert eneste brett på. Det illustreres av at det er fullt mulig å utføre store heltedåder med hver eneste lille soldat, gitt at man behandler situasjonen riktig og får fatt på det rette utstyret. Hver enkelt soldat kan i teorien snike seg bak fiendens linjer, plante noen velplasserte bomber, kapre seg en monstertanks og utrydde en hel skokk med fiender. Krigsspill blir ikke stort deiligere enn når man får til akkurat det. Noen av oppdragene er nettopp slike klassiske bak-fiendens-linjer-scenarioer, der man gjerne må drepe vakter stille og flytte likene deres ut av syne. Det gir litt av den gode Commandos-følelsen. Den fra det første Commandos-spillet, vel å merke.

En av spillets største kjennetegn, selv om man faktisk kan gå gjennom hele spillet uten å bruke den om man vil, er "direct control". Dette lar deg ta styringen over enkeltenheter når som helst. Både bevegelse, sikte og skudd kan styres, nærmest som i et tredjepersons actionspill. De som har spilt Soldiers: Heroes of World War II vil være godt kjent med funksjonen, som virkelig kan hjelpe å få maksimalt ut av få styrker i en knipe. Det er med ørlite skuffelse jeg registrerer at det fortsatt er litt kronglete å styre enkeltsoldater på denne måten. Det er litt vanskelig å bevege seg riktig, og kameraet kan vise seg å bli en utfordring ved mer enn et par anledninger. Samtidig fungerer det svært godt med tankser, og når de fleste konkurrerende spill ikke en gang har denne funksjonen, er det ikke riktig å legge for stor vekt på små irritasjonsmomenter.

Uunngåelige svakheter

Sammen med alle mulighetene kommer kanskje litt av spillets svakhet. Det omfattende kontrollsystemet er definitivt ikke det mest lettforståelige jeg har sett. Det er mange knapper å forholde seg til, og mangelen på en opplæringsdel gjør at man ofte sitter og klør seg i hodet og lurer på hvilken knapp man må trykke på. Ikke alt er like intuitivt. Miner aktiveres på én måte, mens bomber plasseres på en helt annen. Det krever at man setter av tid til å lære seg funksjonene på egen hånd. Men det er også mer enn verdt det. Jeg vil alltid foretrekke genuint interessante spill med små irritasjonsmomenter, som Men of War, over spill som bare spiller på det trygge og ikke tør å innovere.

Mellom hvert oppdrag får vi servert filmsekvenser som skal fortelle personlige krigshistorier med relasjon til oppdragene. Den russiske kampanjen forteller om Alexey Kuznetsov og Victor Smirnov, to sovjetiske venner som melder seg til tjeneste for moderlandet. Man har etter hvert skjønt at også krigsspill kan ha en historie. Denne virker derimot litt påtatt, og den tekniske utførelser av mellomsekvensene står til stryk. Det visuelle detaljnivået og animasjonene bærer preg av et begrenset budsjett. Samtidig er stemmeskuespillet på grensen til komisk, og en kan se for seg at utviklerne bare har fått noen lokale helter til å lese fra manuset, med mildt sagt varierende hell. Det er også med stor undring jeg registrerer at den suverent dårligste skuespilleren har stemmelagt hovedpersonen Kuznetsov.

Om ikke mellomsekvensene er så vellykkede, har brettdesignerne fått det desto bedre til. Sjeldent får vi spill som har så pass varierte og interessante oppdrag som Men of War. På mange måter er det oppdragene som gjør spillet så virkelighetsnært. Det er ingen kunstige elementer typiske for spillverdenen. Ingen kontrollpunkter eller ressurser som skal samles inn. Bare kalde, harde realiteter. Jeg må sprenge fiendens antiluftskyts, ellers dør hundrevis av mine landsmenn, og jeg tror på det.

Flerspiller med potensiale

Kampanjene kan spilles sammen med en venn over nettet om man ønsker, og det kan være en god idé ettersom vanskelighetsgraden jevnt over er i det øvre sjiktet. Om man er sulten på mer etter de tre kampanjene kan man slå seg løs mot andre spillere. Spillet har en rekke flerspillermoduser, og støtter opp til 12 spillere i én og samme kamp. Noen av modusene har en rekke flaggpunkter som skal holdes, mens andre innebærer at den ene siden forsvarer en posisjon fra den andres angrep. I tillegg kommer den klassiske varianten hvor det eneste målet er å drepe motstanderen om og om igjen for poeng. Min personlige favoritt heter "Valuable Cargo", og innebærer en kamp om å bringe en verdifull last tilbake til basen sin, omtrent som "Capture the Flag" i skytespill. Kampene kan skreddersys til å være enten med eller uten forsterkninger og med eller uten kjøretøy. Å droppe forsterkningene kan være utrolig gøy. Da blir det mer og mer trått med enheter utover i kampen, noe som gjerne fører til frenetiske kamper om tanksrester som kan repareres.

Felles for mange av flerspillermodusene er at det går i et heseblesende tempo, og at det kan bli mye å holde styr på. Borte er tidskontrollen fra enspillerdelen, og i tillegg har man fått en mye mer uberegnelig motstander, for ikke å snakke om flere. I begynnelsen kan det derfor være greit å begrense seg til én-mot-én-kamper for å få litt taket på det. Da er det til gjengjeld hysterisk morsomt.

Spillet tilbyr gode muligheter for modifiseringer, og det skal bli spennende å se hva ildsjeler kan få ut av det.

Konklusjon

Det er med tristhet jeg konstaterer at jeg er ferdig med å skrive anmeldelsen, for nå har jeg ikke lenger noen unnskyldning for usunne mengder spilling av Men of War ut i de sene nattestimer. Best Way har virkelig fått det til med denne oppfølgeren. Tre lange og storslagne kampanjer fylt med genuint interessante og varierte oppdrag og en herlig blanding av planlegging og action gjør Men of War til min personlige favoritt etter Company of Heroes og World in Conflict.

Enkelte småfeil og irritasjonsmomenter er uvesentlige for helheten til spillet. Den levende, detaljerte og foranderlige slagmarken sammen med de uante mulighetene gjør at dette definitivt blir en ny klassiker. Flerspillerdelen har også alle muligheter til å bli en ny favoritt, og jeg blir ikke forundret om det viser seg at jeg fortsatt sitter og spiller dette om et halvt år.