Motorsykkelspill er kanskje ikke den sjangeren som står høyest i kur der ute, men det har likevel alltid vært noe herlig sjarmerende ved flere av seriene som hører til kategorien. Joe Danger var både fargerikt og fartsfullt da det ble lansert i 2010, og motorsykkelutgaven av Driveclub var på mange måter bedre enn spillet den baserte seg på.
Størst av alle er nok likevel Trials-serien. I disse spillene tilbringer man store deler av tiden som ensom motorsyklist i fremmede og tidvis også futuristiske omgivelser. Veien videre er lang og brokete, og underveis er man ofte nødt til å utføre de barskeste stunts og triks for å finne frem.
Slik er det også i seriens nyeste tilskudd, Trials of the Blood Dragon. Samtidig er dette spillet like mye en oppfølger til den herlige Far Cry-avløperen Far Cry 3: Blood Dragon, og opplevelsen bærer tydelig preg av sine to vidt forskjellige opphav. Det er en bisarr sammenslåing, hvor man dras fram og tilbake mellom fantastisk nivådesign, streite åttitallsreferanser og irriterende actionsekvenser.
Vietnamkrigen, igjen
Handlingen er en direkte oppfølger til det originale Blood Dragon, og således kastes vi nok en gang inn i en alternativ dystopi av dagens samfunn.
Året er 2019, åttitallet gikk aldri av moten, og den fjerde Vitenamkrigen herjer kloden. Som seg hør og bør er det selvfølgelig opp til USA å redde dagen, og i hovedrollene finner vi derfor Rex «Power» Colts etterkommere, Roxanne og Slayter Colt. Som sin avdøde far er også disse to jyplingene av det lettere nanoteknologiske slaget – dels maskin, dels unggutt og -jente, drar de to omkring i verden for å drepe skurker, stoppe terrorisme og trene bloddrager.
Historien er klassisk tegneseriemateriale, og gjør seg helt greit som den er. Stemmeskuespillet er på sin side noe av det verre jeg har hørt på dagens konsollgenerasjon.
Utviklerne har forsøkt å ivareta noe av humoren fra forgjengeren, og stort sett lykkes de.
Samtidig har utviklerne tydeligvis en viss grad av selvinnsikt, hvor de har forsøkt å ivareta noe av humoren fra forgjengeren, og stort sett lykkes.
Jeg liker også hvordan den visuelle stilen forblir ekstremt tro mot originalspillet: Det hele svøpes i lag på lag med åttitallsestetikk, VHS-flimring, neon og teite reklamefilmer – audiovisuelt har det ikke blitt spart på noe. Musikken lages nok en gang av teknoduoen Power Glove, og er helt klart noe av det kuleste på denne siden av 2013.
Tradisjonell Trials
Videre er det naturlig å trekke fram nivådesignet, hvor nesten alle stedene man får besøke har et distinktivt særpreg. I det ene øyeblikket kan man cruise gjennom skumle inkatempler på jakt etter den hellige gral, mens man i det neste flyr omkring på overflaten av Mars.
Variasjonen er det med andre ord ingenting å si på, og det er vanskelig å ikke la seg begeistre over mangfoldet spillet viser til nesten hele tiden.
Mangfoldet strekkes også videre til de mange kjøretøyene man får leke seg med: fra de klassiske motocross-syklene, til månekjøretøy, jetpacks og gruvevogner. Mange av disse fungerer svært godt, og spesielt alt som foregår på to og fire hjul er av typisk Trials-kvalitet. Dette innebærer at fysikken er særegent uforutsigbar; den minste justering kan ende i grøftekanten; og fartskontroll er alfa omega.
Alt som ikke har hjul tilknyttet seg er derimot en helt annen sak, og det er først og fremst her Trials of the Blood Dragon går på en skikkelig smell.
Mellom himmel og helvete
Spesielt klønete er de mange sekvensene man må gjennomføre til fots. Det å for eksempel snike seg inn i et vietnamesisk kjernekraftverk kunne kanskje vært interessant under andre omstendigheter, men ender dessverre opp blant spillets verste øyeblikk.
Å løpe rundt til fots i et Trials-spill er litt som å bevege seg i kvikksand, hvor samtlige reaksjoner er hakket for trege og styringen hakket for upresis. Det samme gjelder også for skytingen og de gangene man får fly rundt med jetpack. Tempoet som kjennetegner serien forsvinner som dugg for solen i disse tilfellene, og igjen sitter man med uinteressante, trege og frustrerende nivåer.
Når disse utgjør en drøy håndfull av spillets baner, er det vanskelig å bli like glad i dette spillet som de foregående Trials-eskapadene.
Ikke for det, Trials of the Blood Dragon har også noen av det mest kreative nivåene jeg har sett i et spill på lang tid, og flere ganger tar jeg meg i å bli imponert.
Flere sekvenser skiller seg veldig sterkt ut, deriblant en Hotline Miami-hyllest i neonrosa solskinn; en gruvetur ned til de innerste avgrunnene av helvete; og en bane som lar deg ri på toppen av atomraketter i fart.
Det er disse nivåene som klarer å vekke de samme gode følelsene som tidligere spill i Trials-serien har klart. Først da er det fritt fram for å sammenligne rundetider med venner og kjøre om kapp med andre spilleres spøkelser, og da er det til gjengjeld veldig gøy også.
Konklusjon
Trials of the Blood Dragon er et spennende forsøksprosjekt, hvor Ubisoft har sendt Blood Dragon-lisensen videre, og Trials-utvikler RedLynx har tatt imot med åpne armer. Resultatet er litt bra og litt dårlig, med vekselvis fantastiske og uinteressante spillbrett.
Trials-biten er fortsatt solid, med tradisjonell sykkelfysikk og godt utformede baner. Her bidrar også den rene og skjære kreativiteten fra Blood Dragon-gjengen, til å skape en rekke enkeltsekvenser som nesten tar pusten fra en.
På den annen side preges opplevelsen også ufordelaktig mye av ting som ikke er Trials-basert: Det å løpe rundt til fots, skyte på fiender med maskingevær, og å fly med jetpack er ofte langdrygt og frustrerende. Noen ganger fungerer det helt greit, men det går uansett på bekostning av den særegne flyten og tempoet Trials-spill har hatt tidligere.
Og det er synd, for når man først finner flyten – ja, den dukker faktisk opp flere ganger i løpet av Trials of the Blood Dragon – er det egentlig ganske gøy å være frihetskjemper på henholdsvis to og fire hjul. Det skulle bare vært enda flere slike øyeblikk.
For bedre racingspill, ta gjerne en titt på The Crew og Mario Kart 8.
