I dag er Norge et lite filleland, og det er vanskelig å se for seg at landet vårt en gang har vært en europeisk stormakt. Men det har det vært, og i motsetning til det mange tror, nådde Norge sitt politiske høydepunkt lenge etter at vikingtiden var over. På midten av tolvhundretallet bestod Norgesveldet av store landområder som i dag tilhører Sverige, samt Island, Grønland, Færøyene, Orknøyene, Hebridene og Isle of Man – i tillegg størsteparten av det territoriet som fortsatt hører til landet vårt. Derfor var det ikke uten en viss ergrelse at jeg måtte konstatere at vår del av Europa ikke engang var med i Medieval II: Total War.

Norsk flagg over London

Nå har Creative Assembly gitt meg et lite plaster på det nasjonalistiske såret. Norge spiller nemlig en sentral rolle i en av de fire kampanjene som utgjør den første ekspansjonspakken til Medieval II, Kingdoms. Kampanjen foregår riktignok på de britiske øyer, og Norge er en outsider om man ser på det store bildet, men den skildrer likevel en viktig periode i landets historie. I denne kampanjen er målet selvsagt å samle folkegruppene på den vesle øygruppen under ett flagg. I tillegg til Norge kan du spille som England, Skottland, Wales og Irland.

Norges territorier befinner seg i starten for det meste på småøyene. Øygruppen preges av et mektig England, som allerede ved starten har okkupert store landområder fra sine rivaler, og blant annet delt det irske riket i to. England har slik sett en kraftig fordel, men samtidig har de et stort rike å forsvare, og flere opprørske elementer og fiender på alle kanter. Skal de andre fraksjonene ha noe håp om å vinne bør de uansett samarbeide for å ta knekken på den engelske kronen.

Religionskrig og en ny verden

Dette er imidlertid ikke den eneste kampanjen hvor Norge er med. Landet spiller nemlig også en liten birolle i den teutonske kampanjen, som finner sted i Østersjø-området. Her kjemper den siste «hedenske» bastionen i Europa, Litauen, for å overleve mot sine katolske og ortodokse naboer. Deres største fiender er den Teutonske ridderordenen, som hadde karret til seg stor makt i Europa, og som nå er fast bestemt på å utrydde den siste rest av ugudelighet i regionen.

Religionskrig får vi også i den tredje kampanjen, hvor vi transporteres til Midtøsten og korsfarertiden. Her kjemper to korsfarernasjoner - Jerusalem og Antioch – for å overleve under stadige angrep fra sine arabiske naboer, som naturlig nok er litt irritert over at en gjeng med europeere tror de har noe i deres bakgård å gjøre. Litt på sidelinjen finner vi det Bysantinske imperiet, den siste rest av Romerriket. De kjemper også for å overleve, en kamp som de i virkeligheten tapte. Men det fine med historien er selvsagt at den kan endres, i alle fall når du spiller Total War.

Det er kanskje i den siste kampanjen at vi får de største mulighetene til å endre historiens gang. Her foregår handlingen på andre siden av Atlanterhavet. En gruppe spanjoler har nylig funnet et nytt og rikt kontinent, men de som bor der har ikke tenkt å la europeerne ta over helt uten kamp. Her kan du velge å forsvare den nye verdens uavhengighet som Aztekerne, Mayaene eller Apache-indianerne, eller legge den under deg som de spanske conquistadorene.

Mange små nyheter

Hver av de fire nye kampanjene startes opp ved hjelp av et eget program, og kommer med nye enheter, spillområder og gameplayelementer. På én måte kan du se å dem som fire individuelle spill, alle basert på det samme konseptet, og hver kampanje kan faktisk installeres separat. I forhold til hovedspillet er de selvsagt innholdsmessige lettvektere, men de er alle store nok til å kunne underholde i lang tid, og kan til gjengjeld spilles mange ganger etter som de ulike fraksjonene alle kommer med unike utfordringer. Det å spille som England i Britannia-kampanjen gir for eksempel en helt annen opplevelse enn det å spille som Norge.

I og med at dette er et spill fra Creative Assembly, burde det ikke komme som noen overraskelse at kvaliteten er på topp. Hver av de fire kampanjene kommer med det samme detaljfokuset og skyhøye produksjonsnivået som vi er blitt vant med fra denne utvikleren, og om du bare har interesse for én av kampanjene, er pakken likevel verd å skaffe seg. Faktisk skulle det ikke forundre meg en eller annen dressmann hos utgiver Sega har stilt spørsmålstegn med hvorfor de ikke like godt selger kampanjene hver for seg, og tjener det firedobbelte. Heldigvis har han sannsynligvis blitt klubbet ned og dumpet i et smug bak Wall Street.

I forhold til gameplay-nyhetene er det egentlig lite som er verd å bruke mye tid på å snakke om. Dette er nemlig ikke slike nyheter man skryter av på eska, men små ting som tilpasser hovedspillets gameplay til de individuelle kampanjene. Noen av disse er ganske hendige. I korsfarer-kampanjen kan du for eksempel bygge permanente festninger som gjør det lettere å forsvare sentrale områder, samtidig som hver av dem kan opprettholde en liten forsvarsstyrke uten at du må betale de løpende kostnadene militærstyrker vanligvis innebærer. Slike festninger finnes også i Britannia-kampanjen, men der kan det ikke bygges nye underveis.

Amerika-kampanjen har også sine egne særegenheter. I de andre kampanjene får du se hele kartet fra starten av, men her må du utforske kontinentet for å få oversikt over hva som befinner seg der. I tillegg kan Apache-indianerne gå på krigsstien, noe som er ganske uheldig om du skulle være fienden deres.

Forhåndsbestemte hendelser

De ulike kampanjene har også en rekke forhåndsbestemte hendelser som kan påvirke spillets gang kraftig. Spiller du som Norge i Britannia-kampanjen, vil du for eksempel oppleve at Kong Håkon kommer seilende med hæren sin, for å hjelpe deg å få et fotfeste på det britiske fastlandet. Om krigføringen din går hardt utover Skottland, vil William Wallace dukke opp for å vise deg hvor skapet skal stå. Dette er faktisk litt irriterende, fordi han kan finne på å dukke opp langt bak grensene dine med en stor hær – men okay, engelskmennene synes sikkert også det var ganske irriterende da han dukket opp i virkeligheten.

Turbaserte strategispill egner seg godt for lokal flerspiller, og med Kingdoms-ekspansjonen har dette endelig blitt innført i Total War-serien. Her får spillerne ta kontroll over hvert deres rike og kjempe mot hverandre i kampanjene. Dessverre er ikke mulig å lede hærene dine på slagmarken – det er kun det turbaserte, storpolitiske gameplayet som er tilgjengelig i denne modusen. Det er selvsagt forståelig at det må være slik, men det er fortsatt litt trist å ikke ha muligheten til å skitne hendene til med blodet fra falne fiender.

Utenom de nye gameplay-elementene i de individuelle kampanjene, er kjernespillet stort sett som før. De datastyrte motstanderne holder for eksempel omtrent samme nivå som tidligere, og de som hadde håpet på omfattende forbedringer innen kunstig intelligens blir nok litt skuffet. Det er også synd at Creative Assembly ikke har lagt inn noen av nyhetene fra Kingdoms-kampanjen (som for eksempel flerspillerkampanjen) i originalspillet, men nettstedet Total War Center lar deg laste ned en semi-offisiell modifikasjon som endrer på dette.

Konklusjon

Det blir kanskje litt overdrevent å si at Kingdoms egentlig er fire ekspansjoner for prisen av én, men det er likevel ikke helt på jordet. For faktum er at om denne ekspansjonen kun hadde bestått av én enkelt kampanje av denne størrelsen, hadde den likevel fått en respektabel karakter. Om du er en seriøs Total War-spiller vil hver av kampanjene gi deg flere titalls timer med underholdning, og selv om du bare spiller en eller to av dem vil jeg likevel påstå at pakken er verd prisen. Kvaliteten og detaljnivået ligger jevnt over på det samme skyhøye nivået vi er vant til fra Creative Assembly, og om Medieval II: Total War har hektet deg før, vil Kingdoms utvilsomt gjøre det igjen.