Herlig synergi
Noe av det som gjør Total War-spillene så engasjerende, er synergien mellom sanntidsbasert kamp og turbasert, storpolitisk strategi. De to komponentene utfyller hverandre perfekt, og for å virkelig lykkes må du vite hvordan det du gjør i den ene delen av spillet får konsekvenser for den andre. Skal du bygge opp en virkelig slagkraftig styrke, holder det for eksempel ikke å trene opp masse dyre enheter, og tro at det gir deg en superhær. Du må ha en plan med det du bygger, og du må tenke på hvilke roller de ulike enhetene skal få på slagmarken, lenge før du faktisk sender dem dit.
Ved å posisjonere hæren din riktig i den strategiske delen, kan du påvirke det som skjer i sanntidsslaget. Det å stå på en høyde, kan for eksempel ofte være en kraftig fordel, for det betyr at fienden må klatre for å nå deg (samtidig som bueskytterne dine har god sikt). Og når slaget er i gang, må du huske at hver eneste soldat du mister, er en soldat du ikke kan gjøre regning med i det neste slaget. Skal du være heroisk, og forsvare deg til siste mann, eller tenke langsiktig og beordre folkene dine til å rømme med halen mellom beina? Og hvem skal du i så fall ofre for å distrahere fienden?
Både sanntidsdelen og strategidelen fungerer på egne ben, og det er fullstendig mulig å overlate all kamp til datamaskinen og bare kose deg med det storpolitiske spillet (eller ignorere hele kampanjen og bare spille sanntidskamp, gjerne mot andre mennesker). Men så snart disse to elementene slås sammen, hever de totalpakken til å bli mye mer imponerende og engasjerende enn summen av de to partene kanskje skulle tilsi. Dette er Total War-seriens største styrke.
I begynnelsen trodde jeg kampanjen kom til å være litt i korteste laget, men dette viste seg å ikke være tilfelle. Etter hvert som imperiet ditt vokser får du nemlig veldig mye å gjøre hver tur, så spillingen tar lang tid. Dessuten gir de ulike fraksjonene svært ulike utfordringer, slik at gjenspillingsverdien øker betraktelig. Vi får også nye elementer etter hvert som tiden går (slik som mulighet til å produsere skytevåpen, og reise til Amerika for å krige mot Aztekerne).
Fortsatt ingen flerspillerkampanje
Dessverre er det fortsatt ikke mulig å spille kampanjen i flerspillermodus. Spill som Sword of the Stars har vist at det er fullstendig mulig å ha flerspiller i et spill av denne typen (med turbasert strategi og sanntidsbasert kamp), så dette er veldig synd. Det er fortsatt morsomt å spille individuelle slag og oppdrag mot andre, enten det er over lokalt nettverk eller GameSpy-nettet, og vi får massevis av muligheter til å konfigurere disse slagene som vi vil, men jeg føler Creative Assembly misser en gyllen mulighet ved ikke å gi oss en flerspillerkampanje.
En svakhet med Medieval II er at de datastyrte motstanderne kan være litt sløve til tider. På kampanjekartet har de ofte vanskeligheter med å holde byene sine godt forsvarte, og de er i tillegg litt i overkant aggressive. Allierte nasjoner har også en lei tendens til å plutselig dolke deg i ryggen, uten at de egentlig har spesielt mye å tjene på det. Faktisk er dataspillerne ofte svært svikefulle og korttenkte, og jeg savner litt mer langsiktighet og troverdighet i politikken deres.
På slagmarken kan de også få problemer. Noen ganger blir soldater stående helt rolig mens de blir beskutt av artilleri og bueskyttere, og andre ganger virker det ikke som de klarer å bestemme seg for om de skal rykke frem eller løpe tilbake. Disse situasjonene er heldigvis sjeldne, og om vi ser bort fra det som later til å være programmeringsfeil i KI-rutinene, gjør motspillerne en helt akseptabel jobb, og noen ganger overrasker de med smarte og ødeleggende trekk.
Medieval II representerer ikke et like stort skritt fra Rome, som Rome tok fra det første Medieval-spillet. Men det er fortsatt et spill av de sjeldne. Det er et spill jeg konstant gleder meg til å vende tilbake til, og det som skjer i spillet engasjerer meg til livlige diskusjoner med familiemedlemmer, som er like hektet på spillet som jeg. Om jeg finner meg selv uten noe å gjøre i fem minutter, går tankene raskt tilbake til middelalderen, hvor jeg prøver å legge nye planer og pønske ut nye løsninger på problemene jeg står overfor. Herlig.
Fantastisk presentasjon
Total War-serien har alltid hatt presentasjonen i orden, og dette gjelder også Medieval II. Grafikken under slagene er rett og slett helt rå, spesielt når du har mulighet til å kjøre detaljnivået høyt opp. Om du sitter på et litt mer slitent system, er det faktisk heller ikke noe problem – spillet ser også flott ut på lavt detaljnivå, og later faktisk til å kjøre enda bedre enn den to år gamle forgjengeren gjorde på et tilsvarende system. Det er tydelig at vi har å gjøre med utviklere som vet å utnytte seg av PC-ens maskinkraft.
Detaljnivået er svært høyt, og derfor kontrollerer du ikke lenger hærer med kloner, men hundrevis av individuelle soldater. Animasjonene er også skikkelig gode, og som vanlig i Total War-serien, akkompagneres det som skjer på skjermen av noe av det ypperste innen spillmusikk, samt heftige og stemningsskapende lydeffekter. Creative Assembly viser nok en gang hvordan det skal gjøres.
Konklusjon
Medieval II: Total War er et fabelaktig spill, og det er alt du behøver å vite. Det gir oss kanskje ikke så utrolig mye nytt i forhold til Rome og Medieval, men det er et ekstremt velprodusert, intelligent og engasjerende spill som hele tiden har en ny utfordring på lager, og som aldri slutter å underholde. Med andre ord: Løp og kjøp. Du har oppholdt meg alt for lenge allerede, og jeg vil tilbake til spillet. Polakkene plager livet av meg, Venezia er en konstant trussel, danskene hakker på meg fra nord, Sicilia angriper fra sør og jeg er temmelig sikker på at Milano pønsker på noe muffens. Det Hellige Romerske Imperiet trenger meg.
