Medal of Honor var faktisk et av de første FPS-spillene jeg spilte ordentlig på PC. Ikke fordi det var først i FPS-sjangeren, men heller fordi det var det første spillet jeg kjøpte og spilte på min egen PC. Jeg har derfor alltid hatt et litt spesielt forhold til serien; Medal of Honor var det som introduserte meg til den herlige og hektiske sjangeren FPS.
Det begynner dog å bli ganske mange år siden det ble utvekslet kuler og krutt over en lav sko i Medal of Honor: Allied Assault. Siden den gang har FPS-tronen blitt kjempet om av både Call of Duty og Battlefield, for å nevne noen. Når EA annonserte at de ville gjenopplive den gamle kjempen iført moderne drakt ble jeg nokså skeptisk. Joda, vi begynner å bli nokså lei Andre Verdenskrig, men det begynner også å bli veldig mange spill som lar oss krige iført nattbriller og siste skrik fra verdens våpenfabrikanter. Det som derimot skulle skille Medal of Honor fra sine brødre var at spillet skulle bli satt i en faktisk konflikt, nemlig den pågående Afghanistan-konflikten.
Les også:– Ikke et politisk spill
Manne-mann
Medal of Honor skal ha honnør for at det begynner spennende, om ikke så originalt: Jeg og kompanjongene mine ruller bortover i den afghanske natten til klassisk Østen-musikk. Som et medlem av den beintøffe Tier 1-enheten er jeg her for å finne terrorister og sparke rumpe. Alt virker som det skal i det vi er på vei for å treffe muldvarpen vår.
Men forutsigbart nok tar det selvsagt ikke lang tid før alt går til helvete og vi blir beskutt fra alle kanter. Kulene flyr i alle himmelretninger, og fiendene dukker opp rundt hvert hjørne.
Førsteinntrykket av MoH er relativt godt, forutsigbar åpning til tross. Våpnene føles autentiske og det tar ikke lange tiden før man føler seg svært komfortabel med våpenfølelsen. Mye av dette skyldes den særs autentiske lyden – alt fra tomhylsene som klirrer i det de treffer bakken til kruttsmell med påfølgende rikosjettlyder.
Men når førsteinntrykket etter hvert forbigår sitter jeg etter bare tretti minutter med en litt lei smak i munnen: Dette har jeg sett før. Og det forblir dessverre den røde tråden spillet gjennom.
Bråk med byråkratiet
Medal of Honor bringer dessverre trist lite nytt til bordet. Her er de faste sekvensene med både sniking i mørket, skarpskyting i åsene, helikopterturer som skytter og selvsagt klassiske håpløse situasjoner hvor man er omringet fra alle himmelkanter. Så å si samtlige av sekvensene er i og seg spennende nok, men det er ingenting vi ikke har sett før – og "wow"-effekten uteblir dermed spillet gjennom. At spillet også er gjennomsyret av såkalte skriptede hendelser hjelper ikke på: Når man må spille gjennom samme oppdraget tre ganger fordi man sto på feil plass når en hendelse begynte er rett og slett skammelig i 2010.
Kritikken til side, noe bra er det også. Et par av sekvensene i nattemørket er relativt stilig og klarer å levere en god porsjon spenning – lusking med nattbriller og lyddempede våpen er stort sett aldri feil. I tillegg er også atmosfæren svært god spillet gjennom. Det merkes godt at spillet tar for seg et faktisk land, og ikke Bortivekkistan. Både miljøene og ikke minst topografien er svært variert, og spesielt på turer i snødekte fjell kan man nesten kjenne fjelluften i lungene.
Men det sterkeste kortet Medal of Honor spiller er historien. Nei, den er verken spesielt original eller grensesprengende – men den klarer faktisk å engasjere. Selv om soldatene man møter og spiller er totalt anonyme klarer man likevel å få en viss tilknytning, og man blir følgelig spesielt engasjert i de senere oppdragene når man må krangle både med fienden og den øverste kommandoen.
