(Stockholm, Spillverket.no): Det er ingen enkel jobb Medal of Honor har foran seg. Det siste året har vi fått to sterke skytespillopplevelser i Call of Duty: Modern Warfare 2 og Battlefield: Bad Company 2, og de to spilles fortsatt hyppig. Det samme markedet må Danger Close og DICE inn på når de slipper Medal of Honor 14. oktober, og samtidig følger Call of Duty: Black Ops hakk i hæl.
Åser fulle av Taliban
Undertegnede har fått anledning til å prøve tre brett fra midten av enspillerdelen til spillet, som omhandler Afghanistan-krigen. I det første oppdraget blir tre transporthelikoptre med soldater plassert ned i et fjellområde, med det mål å kapre en liten fjellandsby. Til å begynne med beveger man seg gjennom en liten dal, og selvfølgelig dukker det opp Taliban-soldater i åsene rundt.
Visuelt sett er det et ganske stort og åpent landskap, men som spiller blir man tvunget til å holde seg i en relativt trang passasje, mens fiendene dukker opp alle mulige steder hvor man ikke selv kan gå. Etter å ha blitt geleidet gjennom noen bølger fiender dukker man opp nær en maskingeværposisjon, hvor noen av spillets kvaliteter endelig begynner å skinne gjennom.
På dette tidspunktet er man sammen med en mindre gruppe soldater, som i utgangspunktet har vanskelig for å nærme seg maskingeværposisjonen uten å bli revet i filler av en strøm av kuler. Plutselig er det viktig å høre etter hva medsoldatene roper, siden de ber deg, som bærer på et lett maskingevær, gi dekningsild mens de andre avanserer. Ved å pepre posisjonen med kuler blir Taliban-soldaten nødt til å ta dekning og la maskingeværet stå, mens dine lagkamerater så avanserer sakte men sikkert fra dekke til dekke nærmere.
Eksplosjonsporno
På ekte Hollywoodsk vis nøyer dog ikke soldatene seg med å lempe en granat eller to inn i posisjonen, men kaller like godt inn artilleri på den. Den voldsomme røykskyen som følger, med røde skjær etter ilden, forhindrer all form for sikt i en liten periode etter eksplosjonen. Nærmere eksplosjonsporno enn dette kommer man sjelden. 
Resten av oppdraget kulminerer nær noen ruiner ved foten av noen bratte åser, der soldatene plutselig blir offer for et voldsomt bakholdsangrep. I løpet av noen få minutter tyter det Talibansoldater ut av sprekkene i fjellsiden, mens lagkameratene dine hyler om at dette aldri kommer til å gå bra. Det er overveldende og intenst, og for første gang i brettet føler man seg utsatt for fare. Uten dekning overlever man ikke lenge, med skudd fra mange titalls våpen fra alle kanter.
Faren stammer dog ikke fra en særlig koordinert eller smart fiende. Taliban-soldatene løper hodeløst mot deg, og på et tidspunkt hopper en av dem inn i en bil, og sender den, minst like hodeløst, avgårde mot deg og de tre-fire andre amerikanske soldatene. Actionfylt blir det i alle fall, og dette må sies å være den suverent beste delen av det undertegnede fikk prøve.
Både helikopteroppdraget og snikskytteroppdraget som følger gir en klar opplevelse av å bli geleidet gjennom en forhåndsdefinert sekvens. Man får ikke styre helikopteret selv, eller velge snikskytterposisjonene selv. Samtidig forteller indikatorer på skjermen både hvor man skal sende varmesøkende raketter som helikopterskytter, og hvor fiendens snikskyttere gjemmer seg i snikskytterbrettet som følger. Deler av det bærer definitivt preg av at man skal synes det ser stilig ut, enn at man skal synes at det er en spennende utfordring.
Les også: – Ikke et politisk spill
Gjør flerspiller-forbedringer
Helt løsrevet fra Danger Close og enspillerdelen har svenske DICE laget en flerspillerdel som byr på åtte kart, fire ulike spillmoduser og støtte for opptil 24 spillere. DICE har brukt en modifisert versjon av sin egen Frostbite-motor, og lover oss både hardcore-modus og dedikerte servere med mange valgmuligheter – i alle fall på PC.
Allerede i juni, fem måneder før slipp, slapp DICE tilhengerne løs på betaversjonen av spillet. Tilbakemeldingene var kanskje ikke overveldende, men ifølge dem selv var spillet ganske uferdig på dette tidspunktet. Flerspiller-produsent Patrick Liu forteller at de i lys av tilbakemeldingene gjorde betydelig forbedringer i forhold til våpenbalanse og registrering av treff, samt la på mer rekyl og la til flere våpen. Store forandringer skal også ha vært gjort på lyder, animasjoner, brettdesign og brukergrensesnitt.
Velkjente spilltyper
Det ferdige produktet vil ha fire forskjellige spilltyper. Den første er Team Assault, som er helt tradisjonell team deathmatch hvor to lag konkurrerer om å drepe hverandre flest ganger.
I Sector Control er en rekke kontrollpunkter spredd utover brettet, og to lag konkurrerer om å kontrollere flest mulig, lengst mulig.
I Objective Raid, som er noen hakk mer intens og hektisk, har det ene laget som mål å bombe to punkter i midten av brettet, mens det andre laget skal forhindre dem – ikke så ulikt Rush-modusen i Bad Company 2, men med kun to punkter å bombe, og helt uten ventetid når man dør.
Den fjerde og noe mer diffuse modusen er Combat Mission, som ifølge utviklerne er en større og tregere modus som i større grad skal gjenspeile et realistisk scenario og hendelsesforløp. Her har man ett og ett mål av gangen, som blant annet kan innebære å bombe noe eller ta kontroll over et område. I enkelte av brettene har den ene parten en stridsvogn til disposisjon i Combat Mission-modusen, noe som ikke er tilfelle for de andre spilltypene.
Felles for en stor overvekt av brettene som er testet er at de er relativt kompakte og labyrintiske, uten de helt store snikskytter-avstandene. Unntaket er enkelte av Combat Mission-brettene, som er hakket mer store og åpne.
Point streaks
I likhet med konkurrenten, som har sine «kill streaks», har også Medal of Honor sin form for premiering av gode prestasjoner underveis i kampene. Disse baserer seg på poengsummen man klarer oppnå uten å dø, og kalles, passende nok, «point streaks».
Når man oppnår visse poengsummer får man anledning til å velge enten en offensiv eller en defensiv egenskap. De offensive omfatter blant annet såkalte «mortar»-, «rocket strike»-, «strafe bomber»- og «hellfire»-angrep. De tre førstnevnte plasseres alle ved å finne frem en kikkert og markere målet, mens hellfire-missilet kan styres mot målet fra missilets synsvinkel.
Blant de defensive evnene finner vi muligheter for å sende opp en UAV-drone eller å gi hele laget kraftigere ammunisjon, påfyll av ammunisjon, eller beskyttelsesvester.
Klasser og våpentillegg
I flerspillerdelen kan man også velge mellom tre ulike klasser: rifleman, special ops og sniper. De tre har hver sine våpen, og man går opp i nivå i hver av dem separat. Etter hvert som man går opp i nivå låser man opp nye våpen og våpentillegg etter en forhåndsbestemt plan. Noen av nivåene låser opp såkalte veteranversjoner av våpnene, som er noe kraftigere utgaver av våpen man har fra før.
I menyene er det mulig å bestemme utstyret man ønsker å bruke til hver av de tre klassene. Sekundærvåpnene, som oftest en pistol og en kniv eller øks, er fast bestemt for hver av klassene, mens primærvåpenet velges fritt fra en liste. Her har man også mulighet til åvelge ulike sikter, ulike typer ammunisjon og andre tillegg som for eksempel ekstra magasiner.
Rent teknisk virker ting å være på plass. Registreringen av treff ser solid ut, mens våpenfølelsen også stemmer godt. På den andre siden har ikke spillet Bad Company 2s kjøretøyer og størrelse eller Modern Warfare 2s høye tempo og brede spekter av våpen og hjelpemidler. På overflaten, og etter et par timers spilling, kan det være noe vanskelig å se et spesielt unikt trekkplaster i Medal of Honor, bortsett fra selve settingen.
Konklusjon
I enspillerdelen har Danger Close tydelig gått for en tilgjengelig opplevelse hvor man blir effektivt ledet fra stasjon til stasjon og hvor man nærmest får beskjed hvor man skal skyte til en hver tid. Deler av det virker noe tamt, mens andre deler igjen er tydelig mer forseggjorte, intense og slående.
Så mye som utviklerne har snakket om at spillet er autentisk, er det også en anelse merkelig å oppleve at fokuset ligger på action, eksplosjoner og bølger av relativt lite intelligente fiender. Likevel spørs det om ikke denne blandingen av action og liksom-autentisitet er det som skal til for å vekke militærromantikken hos spillerne.
Flerspillerdelen, som på de fleste måter minner mer om konkurrentens Modern Warfare enn deres eget Battlefield, virker flere hakk mer imponerende. Den inneholder akkurat de elementene de fleste forventer av et online-skytespill. Såpass oppskriftsmessig er det likevel at det ikke umiddelbart er klart om DICE kan overgå verken seg selv eller andre konkurrenter.
Medal of Honor slippes 14. oktober til Windows, Xbox 360 og Playstation 3. En åpen beta til PC-versjonen skal avholdes mellom 4. og 8. oktober.
- Les også: Anmeldelse: Battlefield: Bad Company 2
- Les også: Anmeldelse: Halo: Reach
- Les også: Anmeldelse: Call of Duty: Modern Warfare 2
