Ikke behov for internettspilling
Min personlige hunger for internettspilling er også heller laber, og igjen skal Vanguard være takknemlig – blottet som det er for slike muligheter.
Det nærmeste spillet kommer er den lokale flerspillermodusen, som tillater fire spillere på samme Wii eller PlayStation 2 å spille mot hverandre, og selv om dette fungerer helt OK, med et greit antall arenaer og moduser å velge mellom, klarer jeg ikke helt se for meg hvem det er som på ramme alvor vil ønske å bruke tid på dette. Du har ikke mulighet for å legge til maskinstyrt motstand, og brettene er for store til at de fungerer særlig godt med mindre dere er fire – og selv da er naturligvis spill som Battlefield: Modern Combat eller Halo 2 langt å foretrekke.
Det finnes imidlertid andre måter å få ekstra spilltimer ut av Vanguard. Spillet inneholder nemlig et belønningssystem, som gir deg medaljer for det du utretter. For eksempel kan du vinne medaljer ved å klare et oppdrag eller en kampanje uten å dø, eller du kan vinne medaljer for å drepe mer enn ti fiender med hodeskudd i løpet av et oppdrag.
Dermed har du et påskudd til å spille brettene du har klart om igjen, og interessant nok er de nesten morsommere andre gang. Denne gangen kjenner du bedre til både omgivelser og fiendeplassering, og du har et mål for øye i form av å sanke alle medaljene.
Men, kjære Kent William: Hva er det egentlig du er lei?
Jo, nå skal du høre.
Jeg er lei av å dø fordi jeg ikke er synsk. For det meste er Vanguard rimelig rettferdig i den forstand at det ikke rister fram fiender på steder hvor det tidligere var tomt, men noen steder blir man rett og slett overrumplet fra en vinkel spillets logikk tilsa var trygg. Hvis dette skjer etter at man har slitt seg gjennom tre kvarter med nervepirrende kamper, men før man har nådd neste lagringspunkt, er det til å bli rasende av.
Jeg er dessuten lei av at det hele føles så billig og lite gjennomarbeidet. Vanguard presterer å se dårligere ut enn PS2-spill gjorde for fem år siden, og bedre blir det ikke av at menyene føles treige og at introfilmen er tydelig komprimert. Man må dessuten gå ut av et oppdrag før man får lov å gjøre endringer på kontrolloppsettet, og med tanke på at man er nødt til å se gjennom den bedritne introfilmen hver bidige gang man starter på ny, vil det si masse unødvendig venting for dem som vil gjøre endringer på kontrollene.
Det at du ikke kan hoppe over mellomfilmer er imidlertid et enda større problem når spillet blir vanskelig, og du begynner å dø jevnlig. Å måtte bruke et halvt minutt før man kommer i gang på en dårlig regissert, liksom følelsesladd suppe er ikke hva jeg forbinder med moro. Å oppnå medaljer ved å klare en hel kampanje, uten å dø, er også pinlig vanskelig etter hvert, og da blir det ikke bedre av at spillet skal presse deg gjennom hver bidige mellomfilm til du blør. Når skal utviklere skjønne at enhver ikke-interaktiv sekvens må kunne hoppes over? Møkk.
Men framfor noe, framfor alt – er jeg lei PS2-utgaven. Jeg vil ikke en gang ta i den med ildtang etter å ha spilt Wii-utgaven. Greit nok at grafikken er to hakk kjipere og menyene mye mer hakkete, men den virkelige synderen er de treige kontrollene – som føles som en levning fra steinalderen.
Der Wii-utgaven tillater meg å bevege siktet rundt på skjermen raskt og effektivt er PS2-utgaven en studie i hvor kjedelig det kan være å vente på at siktet skal komme fram dit man vil ha det. Wii-utgaven gir deg følelsen av å holde et gevær på en måte som PS2-utgaven bare kan drømme om, og selv om det selvsagt ikke bare er spillet sin feil, men også maskinens, er realiteten enkel: På PS2 kjeder jeg meg når jeg spiller Vanguard, på Wii gjør jeg det ikke.
Kanskje er Vanguard et eksempel på at et middelmådig skytespill kan bli morsomt på Wii? Jeg tror ikke dét er så langt fra sannheten.
Konklusjon
Sammenliknet med ethvert virkelig godt skytespill kommer Medal of Honor: Vanguard til kort. Det ser billig ut, det er fullt av små irritasjonsmomenter, og det endrer aldri noe særlig på formelen – her er det dukking og skyting til hanen galer. Samtidig er det ingen tvil om at spillet er i stand til å underholde – ikke minst på de senere brettene, som er både drastisk vanskeligere og mer tilfredsstillende enn alt hva du har sett inntil da.
Når Vanguard bestemmer seg for å bli vrient handler alt om å mestre nerver og gevær, og om å være intenst på vakt for hvert skritt man tar. Enhver uoppdaget fiende kan bety den visse død, og en halv time spilling tapt. Men så, etter tre kvarter feilfritt spill, på andre eller tredje forsøk, når nervene dine knapt takler mer, lyser endelig den vidunderlige meldingen opp på skjermen: "lagrepunkt nådd". Tilfredsstillelsen vibrerer gjennom kroppen.
Vanguard er ikke på langt nær så gjennomført at jeg har lyst til å anbefale et kjøp, men hvis du skulle slumpe til å få hendene dine på et eksemplar, skal du vite at det byr på 10-12 timer solid underholdning.
