Det er mange gode grunner til å unngå Medal of Honor: Vanguard.
Kanskje er du lei skytespill. Kanskje er du lei andre verdenskrig. Kanskje er du opptatt av at grafikken skal være så god som overhodet mulig. Kanskje blir du sprø hvis ikke motstanderne dine oppfører seg over gjennomsnittet intelligent. Kanskje har du lyst til å kunne spille med venner over Internett.
Jeg, på den annen side, har det ikke sånn.
Ikke lei skyting
Jeg er ikke lei skyting, for eksempel. Og minst av alt er jeg lei den formen for skyting Vanguard serverer – med veltrimmede Wii-kontroller og et enkelt, men ypperlig system for å gjemme seg for kulene. Grunnoppsettet er som det var i Call of Duty 3: Du beveger deg med venstrestikka, og sikter med Wii-fjernkontrolleren. Hvis du holder inne høyre tommel kikker du ned geværløpet, slik at det blir enklere å sikte nøyaktig. Og endelig: Du skyter, naturligvis, ved å holde inne "avtrekkeren" på Wii-kontrolleren med høyre pekefinger. Det føles naturligvis helt, helt riktig.
Vanguard nøyer seg imidlertid ikke med standardoppsettet. Når du er i ferd med å finsikte, har du nemlig muligheten til å strekke deg litt opp, bøye deg litt ned eller lene deg til høyre og venstre ved å bruke venstrestikka du ellers bruker til bevegelse. Hvor mye du lener deg, eller strekker deg, avhenger naturligvis av hvor mye du beveger stikka, og resultatet – vel, det er at denne gjemmeleken blir flere hakk mer velsmurt. Du stikker hodet bare millimeter over hindringene for å speide om kysten er klar, eller du lener deg raskt rundt et hjørne for å fyre av en salve på tyskeren du vet står og venter. Effektivt.
Naturligvis er brettene skrudd sammen på måter som gjør denne finessen livsnødvendig. Medal of Honor: Vanguard er nemlig overraskende taktisk av seg, og etter kort tid lærer du deg til at det første du gjør før du entrer en skuddveksling, er å sørge for å ha trygt dekke, slik at så mye som mulig av kroppen din vil befinne seg utenfor fiendekulers rekkevidde. Som regel kan du knerte fiendene fra en rekke posisjoner, men her er også situasjoner hvor du må prøve litt hardere for å finne en vinkel hvor du kan treffe tyskerne uten at noen av lagkameratene deres samtidig gjengjelder tjenesten.
Ikke lei andre verdenskrig
Jeg er ikke spesielt lei andre verdenskrig heller, men spillet bryr seg ikke noe særlig om å slukke min tørst for kunnskap om krigen. Naturligvis er våpenutvalget akkurat som i alle andre spill av denne typen, og har du aldri sett en M1 Garand eller en MG42-stilling før er det selvsagt litt historikk å hente her, men ut over at tyskerne snakker tysk (om enn en karikert, sinna variant) er dette omtrent like ekte og lærerikt som Fox News. Og i et skytespill er naturligvis dét aldeles i orden.
Konseptet denne gangen er at man spiller en soldat i 82. divisjon av den amerikanske hæren. Deres spesialitet var å la seg slippe i fallskjerm over belastede soner som en slags fortropp, og for deg og meg betyr det at hver av de fire kampanjene begynner i lufta, mens man fortvilet prøver å styre fallskjermen inn mot en noenlunde trygg landingsplass.
Ut over dette fungerer spillet nøyaktig som alle krigsspillene du allerede har spilt, naturligvis – her har vi kapring av bunkere, storming av bakketopper og maskingeværstillinger, sabotasje av luftskyts og kanoner, og så videre. Du vil kjempe i bygater og i svære haller, og du vil få anledning til å bruke både snikskytterrifle og bazooka, hvor sistnevnte naturligvis er hendig til å ta av dage hissige stridsvogner.
Hvis det høres velkjent ut, så er det vel fordi det er det, men for meg er også denne biten helt grei.
Ikke avhengig av god grafikk
Ikke er jeg spesielt avhengig av god grafikk heller for å kose meg, og det skal Vanguard prise seg lykkelig for. Sjelden har jeg vært borti et spill som veksler så gjennomført mellom det heslige og det anslagsvis vakre.
Lyseffektene og fargene er på sin side ganske attraktive, og flere steder ser de relativt realistiske ut takket være fornuftig lyssetting. Den andre siden av virkeligheten er imidlertid dertil flau. Eksplosjonene og detaljnivået holder ikke til troende, selv hvis vi sammenlikner med et spill som Call of Duty 3. Teksturene varierer fra det brukbare til det grufulle, og selv om omgivelser, bygninger og den slags for det meste gjør en grei jobb, er dette langt dårligere enn hva vi vet er mulig både på PlayStation 2 og ikke minst på Wii.
Det mest alvorlige problemet for selve spillet sin del er imidlertid mangelen på detaljer. Vanguard er til tider så grumsete at det kan være vanskelig å se om noe er en fiende eller en busk. Noen steder fant jeg dessuten ut at det lønte seg å skru opp lysstyrken på TV-en til uante høyder for i det hele tatt å se hva som foregikk.
Ikke avhengig av intelligent motstand
Jeg er blant dem som mener man kan lage knallgode skytespill selv med rimelig dumme fiender, og Vanguard er herved et av mine eksempler på at det er mulig. Hele spillet er nemlig gjennomført forhåndsbestemt, alt er planlagt, og ingen – ikke en – av de tusentalls tyskerne du dreper i løpet av spillet har evnen til å tenke selv.
Her er hjernene deres uttrykket som et dataprogram:
10 Løp til den posisjonen hvor "manuset" sier at jeg skal stå
20 Titt fram fra gjemmestedet og se etter fiender
30 Hvis fiende: skyt!
40 Gå til 20
Vi har altså å gjøre med et spill hvor alt er planlagt på forhånd, og enhver fiendetropp vil plassere seg på samme sted hver gang. Underforstått betyr det at fiendene heller aldri vil komme løpende etter deg – det nærmeste de kommer er å kaste en granat i ny og ne. Når dette likevel ikke er noe stort problem for spillet, er det naturligvis fordi nazistene likevel kan være utfordrende både å se og å plukke av dage uten at du bukker under før dem.
Resultatet er at Vanguard er langt mer beregnelig enn mer elegante spilldesign, slik som Gears of War eller Resident Evil 4, men følelsen av å skyte intetanende nazier med rifle blir likevel aldri mindre enn god.
Langt mer enn de dumme fiendene synes jeg faktisk at de stokk dumme medsoldatene dine er et problem. Også disse følger et stramt manus om hvor de skal befinne seg til enhver tid, og det i så stor grad at de kan finne på å dytte deg ut i fiendens ild fordi deres forhåndsbestemte plass var der du tilfeldigvis befant deg. Mektig irriterende, naturligvis.
