Mens Medal of Honor: Allied Assault sørget for å gi spillerne et lite innblikk i Vestfronten og de alliertes invasjon av Normandie under andre verdenskrig, kastes de nå ut på de frodige øyene i Stillehavet og opplever de største og viktigste slagene mot japanerne. Medal of Honor: Pacific Assault er siste skudd i stammen fra Electronic Arts i den etterhvert så populære serien. Gjennom 25 brett opplever du angrepet på Pearl Harbour, deltar i slaget ved Tarawa-atollen og kjemper om Guadalkanalen gjennom øynene til menig Tommy Conlin.
En filmatisk opplevelse EA har lykkes med å skape en unik, nervepirrende stemning under spillets enspillerkampanje. De har gått grundigere til verks for å gjøre spillet til en mer filmatisk opplevelse. I motsetning til de første spillene i serien, og forsåvidt de fleste andre innen sjangeren, forteller Pacific Asssault en historie. Historien om Tommy Conlin, hans vei fra rekruttskolen og videre til Pearl Harbour, og gjenforeningen med gamle kamerater. Filmsekvenser dukker opp med jevne mellomrom og varierer mellom prerendrede, ingame-grafikk og ekte vare fra krigen. Hollywood-klisjéer blir riktignok uunngåelige og potensialet blir ikke utnyttet helt til det fulle, men dette er uten tvil et steg i riktig retning for førstepersonsskytere basert på andre verdenskrig
Flertallet av kampene kjempes kanskje på en mindre skala enn for eksempel de i Call of Duty, men utviklerne har likevel klart å gi spillerne følelsen av å være en del av noe større. Det er en god følelse du sitter igjen med når du sniker deg gjennom de tettpakkede junglene på nattestid sammen med dine medsoldater. Gjemt bak buskene kan du skimte de japanske soldatenes bajonetter før det fyres ild. Kameratene jubler når du får tatt ut japanernes offisér, samtidig som de skriker ut nye ordrer. Det er faktisk mulig å gi enkle kommandoer til resten av troppen selv, men når alt kommer til alt har det lite å si for utfallet av kampene.
Pearl Harbour står som et av de virkelige store høydepunktene i spillet og er Pacific Assaults svar på Omaha Beach i Allied Assault. Etter en relativ lang kjøretur gjennom havnen sammen med generalen (som forøvrig utnytter enhver anledning til å flørte med sykepleierne) braker det løs med flyangrep og eksplosjoner. Den ellers så fredelige morgenen blir om til et eneste stort inferno. Uten å røpe for mye, kan jeg si det er et overveldende syn som først møter deg når du omsider kommer deg ombord på et av de synkende skipene. Det er med andre ord snakk om god, gammeldags Medal of Honor-formula. Pacific Assault er en lineær opplevelse, med skriptede hendelser og relativt liten frihet til å gjøre som du selv ønsker.
Helse kommer ikke lenger i form av feltflasker og førstehjelpsskrin. I stedet har du til alle tider en sanitetssoldat med på slep som en hjelpende hånd. Selv når du ligger på dødens rand, synet er uklart, hjerteslagene tunge og helsen ligger på null er det fremdeles ikke for sent å rope etter hjelp. Ved et enkelt tastetrykk kan du tilkalle sanitetssoldaten når som helst, så sant han ikke er opptatt med noen andre. Naturligvis vil det være begrenset hvor mange ganger han kan brukes (som oftest fire ganger per oppdrag). Om ikke en kjempenyhet, så er det i det minste en lekker liten detalj som sørger for litt avveksling fra det klassiske systemet.
Kamikaze for full musikk Det gjelder også å bruke sanitetssoldaten til rett tid og rett sted, da fiendene faktisk er i stand til å gi en god porsjon motstand. De organiserer seg i grupper og gjør sitt aller beste for å prøve å flankere spilleren. Om du virkelig gjør dem sinna, kommer de løpende i mot og gyver løs med bajonettene. Den aggressive oppførselen kan fort bli for mye av det gode og lede til mange frustrerende så vel som morsomme situasjoner. Noen ganger kan den kunstige intelligensen virke for god, da fienden har evnen til å se gjennom selv den tjukkeste busk. Å bli skutt når du har null mulighet til selv å se fienden er ikke bare urettferdig, men også på grensen til det irriterende. Når det er sagt, har EA klart å balansere den kunstige intelligensen på en tålig måte på de fleste andre områder. Det kreves at spilleren tenker kjapt og spillet byr uten tvil på utfordringer, spesielt på de høyere vanskelighetsgradene.
