4 linjer av et dikt møter deg før ditt første oppdrag. Bokstavene blir svakere og svakere for så å bli helt borte. Du befinner deg i et landgangsfartøy på vei mot stranden i Normandie. Alt du kan gjøre er å vri litt på hodet og betrakte omgivelsene. Medsoldater står rundt deg på alle kanter, og kapteinen din skriker ordre. Ikke alt er like greit å få med seg, siden tyskerne skyter på dere med maskinegevær og både allierte og tyske fly suser over deg. Uten forvarsel eksploderer omgivelsene dine og du slynges ut av båten. Kuler fyker forbi deg fra alle sider, og soldater rundt deg blir slaktet ned. Etter litt om og men kommer du deg frem til kapteinen din som skriker ordrer til deg. Du befinner deg på stranden. Du er alene. Du er i krig.
Helt fra første stund forsøker Medal of Honor: Frontline å skape en realistisk stemning. Spillet begynner med å vise deg arkivfoto, og menyene skaper inntrykket av et rotete skrivebord med notater og papirlapper. Dette gir spillet et brukt og slitt preg, men mangelen på klar tekst og logiske valg gjør det unødvendig vanskelig å finne frem. At menyene er i en slags 3D gjør at det ikke alltid er like greit å vite om en skal trykke høyre eller venstre. Du kaster derfor bort en del trykk på å komme deg frem. Underlig at man enda ikke har lært å lage enkle og oversiktlige menyer, men når alt kommer til alt går det ikke utover spillet.
Kuleregn
Oppdragene du mottar i spillet er oppfinnsomme og varierte. Du må innta posisjoner rundt omkring i byer for å redde lagkameratene dine, du må snike deg rundt på fiendens baser og du får se tyske ubåter fra innsiden. Det mest imponerende er uansett ditt første oppdrag, landgangen i Normandie Det er nemlig her spillet viser seg fra sin beste side. Under hele gjennomføringen av oppdraget skjer det ting. Tyskerne skyter på deg fra sine posisjoner, fly kretser over deg og granater slenger opp jord ved siden av deg. Overalt hvor det skytes kaster jord opp i luften, og sandsekker lekker hvis de skytes på. Når granatene slår ned i nærheten av deg rister bakken sammen med kontrolleren din. Du blir desorientert, og mister en hel del med helse. Tar du deg tid til å kikke deg rundt kan du se medsoldatene dine kjempe seg fremover. Noen blir truffet av fiendtlige kuler og segner om. Andre blir slengt høyt opp i luften av granater, mens andre igjen mister hjelpen takket være en farlig kule. Etter hvert inntar du selv de tyske bunkerne, og når du står og ser utover stranden hvor dine allierte kjemper glemmer du tid og stund. Etter at kjeven igjen har lukket seg beveger du deg videre i spillet og videre i krigen. Den høye intensiteten åpningsnivået byr på blir ikke gjenskapt i resten av spillet, men krigsfølelsen er der også i de andre brettene.
I Frontline er det tydelig at EA har satset på autentitet, og dette gjenspeiles i alle spillets elementer. Våpnene er troverdige, og oppfører seg slik du forventer. Naturligvis beveger du deg en del kjappere rundt enn du kunne forventet når du sleper rundt på arsenalet ditt, men dette er et spilldoge vi har lært å akseptere. Fiendene dine ser ut slik du har sett tyske soldater i utallige filmer, og de har en drøss med animasjoner de gjennomfører når du gjennomhuller dem med kulene dine. Sniper du vakter fra vaktårn høyt over bakken kan det hende de faller over rekkverket og styrter ned mot betongen. Andre ganger kan du skyte en fiende som står ved en trapp, og se han rulle nedover trappetrinnene helt til han stopper i etasjen under.
