Du bist tot
I tillegg til medaljer, får du også langt viktigere belønninger for å fullføre sekundære mål, nemlig ekstra liv. Dette bringer oss inn på en av de tingene Medal of Honor: European Assault ikke gjør særlig bra. I stedet for å tilby et system hvor du kan lagre spillet hvor du vil, eller med forhåndsbestemte sjekkpunkter, får du et system hvor du må fullføre hvert brett uten å miste alle livene dine. Greit, dette fungerte i 1989, og det fungerer for så vidt enda, men det er vanvittig irriterende å kjempe deg helt til slutten av et oppdrag for så å måtte begynne helt på nytt fordi du var uheldig nok til å stå oppå en granat i det den gikk av.
Dette problemet forverres av at Medal of Honor: European Assault ikke er et særlig lett spill. Havner du i kryssild forsvinner helsen din temmelig raskt, og de individuelle kartene tar dessuten rimelig lang tid å spille gjennom. På normal vanskelighetsgrad vil du utvilsomt oppleve å måtte starte mange av oppdragene på nytt flere ganger, og selv om det ikke-lineære gameplayet inviterer til gjenspilling, er det begrenset hvor mange ganger det er morsomt å kjempe deg gjennom de samme områdene om og om igjen. Etter hvert som frustrasjonen stiger og sinnet begynner å koke, glemmer du raskt de positive sidene ved spillet, og sender i stedet slemme tanker til EA Los Angeles.
Mens vi er inne på ting spillet ikke gjør særlig godt, kan vi ta en titt på flerspillerdelen, som er begrenset til kamper på relativt små og uinteressante spillområder, ved hjelp av delt skjerm. Det middelmådige forrige spillet i serien, Rising Sun, hadde i det minste kooperativ flerspiller, så her har faktisk Electronic Arts tatt et skritt tilbake. Det hadde vært skikkelig morsomt å få spille gjennom enspillerdelen av spillet med en venn, men i stedet får vi altså en begrenset flerspillermodus som kan fungere som grei tidsfordriv, men som raskt blir gammel.
Achtung!
Det finnes også enkelte andre småting som irriterer. Det er for eksempel fullstendig mulig å gå gjennom andre soldater, og ofte vil allierte soldater bestemme seg for å stå akkurat der du står (noe som ikke bare virker helt latterlig, men som også begrenser utsikten din). Stort sett er likevel spillopplevelsen god. De grunnleggende spillmekanismene fungerer jevnt over veldig godt, og kontrollsystemet fungerer glimrende. Fienden er akkurat passelig vanskelig å kjempe mot til at det er tilfredsstillende å overvinne dem, våpnene er velbalanserte og granatene er akkurat passelig gode i forhold til hvor vanskelige de er å bruke.
I tillegg har utviklerne gjort noen andre smarte trekk for å gjøre gameplayet dypere. Når en fiende faller, vil han generere en bonus (ekstra ammunisjon, granater eller en umiddelbar helsebonus). Denne vil imidlertid forsvinne etter en kort stund, og du må velge om du skal ta sjansen på å løpe ut i kryssilden etter den, eller håpe at du klarer å ta ut de andre truslene før den forsvinner. Det er også mulig å plukke med seg helsepakker underveis, og disse kan du bruke når som helst. Alternativt kan du gi dem til medsoldatene dine, og også her må du ta valg om hva som er best for situasjonen din. Vil du holde på helsen selv, og ta sjansen på å kjempe videre med en mann mindre?
Grafikken holder jevnt over et rimelig godt nivå, men er langt fra imponerende. Animasjonene er gode, våpnene ser autentiske ut, og mange av slagmarkene ser ut som ordentlige slagmarker. De er imidlertid ikke særlig detaljerte, og i tillegg er de rimelig kjedelige, både sett fra et teknisk og kunstnerisk standpunkt. Grafikken er ikke i nærheten av å kunne matche det vi finner i gode skytespill på PC og Xbox, og er heller ikke det beste vi har sett på PlayStation 2. Lyden er mye bedre, og med unntak av merkelige ting som en kvinnelig russisk soldat som snakker med mannsstemme, er lydeffektene profesjonelt utført og veldig autentiske. Musikken er svært godt laget, selv om den aldri byr på noen store overraskelser (har du spilt et Medal of Honor-spill før, vet du hva du får).
Zusammenfassung
Medal of Honor: European Assault er absolutt et skritt i riktig retning for serien. Kampene føles kanskje ikke like filmatiske som tidligere, men til gjengjeld er gameplayet langt dypere, med intelligente fiender og medsoldater, veldesignede spillområder og mange taktiske hensyn som må tas. Dette er definitivt ikke et spill for de som liker å leke Rambo, og hvis du ikke har vett til å holde deg i skjul, blir du raskt plukket ned. Noe av nytelsen ødelegges imidlertid tidvis av det faktum at du må spille gjennom hele oppdraget på nytt om du dør. Det er rett og slett for frustrerende til tider, og selv om ideen bak systemet er god, fungerer det ikke alltid like godt i praksis.
