Detaljer er krevende
Grafikken i Medal of Honor kan bare beskrives som uhyre detaljrik og meget forseggjort. Både spillermodellene og våpenmodellene er mange ganger bedre enn i RTCW og andre FPS- spill. Man kan faktisk se hva slags produksjonsnummer din M1 Garand rifle har. Trær, elver, himmelen og bygningene er fantastiske å se på. Dette må være det siste steget før vi går inn i en fotorealistisk spillverden. Trærne vaier i vinden og skjuler de tyske soldatene godt. Her må jeg imidlertid trekke frem et negativt punkt. Selv om du tror at du er i skjul av busker og kratt, kan tyskerne fortsatt se deg. Dette syns jeg 2015 burde ha rettet opp før de ga ut spillet. For tyskerne kan vel ikke bare se rett gjennom en busk med tett bladverk som om det var et vindu? Det kan også anmerkes at alle de grafiske detaljene krever en del maskinkraft. Jeg slet med å kjøre spillet med noe over 30 fps (bilder per sekund) i 1024*768 på de mest krevende brettene.
Eksplosjonene er noe av det mest realistiske jeg har sett i noen FPS-spill. Bombene som treffer for eksempel en båt, eksploderer i flammer, mens de som treffer stranda borer seg ned og vifter opp sanden. I disse kraterne kan du gjemme deg for maskingeværenes dødelige kuler, men ikke for lenge. Bombene faller nemlig på samme sted. Det jeg savner mest her er muligheten for å legge seg langflat på magen, slik som både dine allierte soldater og tyskerne kan gjøre. Men dette ble for mye jobb ifølge 2015. De planla å ha med den funksjonen, men ga opp fordi det ble for mange våpenmodeller å tegne. 2015 hadde knapt med tid, bare ett år, på å lage spillet. Derfor er handlingen ganske kort, og jeg rundet det på ca. 12 timer. Jeg anbefaler alle som har mye erfaring med skytespill å spille på det vanskeligste nivået.
Ikke bare en fryd for øyet
Medal of Honor er ikke bare en fryd for øyet, men også for øret. Jeg likte spesielt lydene til de forskjellige våpnene. Du kan høre at bazookaene er meget kraftige når de skyter ut rakettene fra røret på skulderen din. Den spesielle lyden som M1 Garand rifla di lager når den er tom for kuler er rett og slett storartet. Granatene får huset til å riste. Man kan virkelig føle at du blir beskutt under landgangen av Omaha Beach. Du kan høre at kulene treffer stranden, vannet eller en metallplate i båten. Musikken til spillet er med på å bygge en skummel og spennende atmosfære og gjør spillet til en film, der du er skuespiller og helt!
Som du kanskje har enset er Omaha Beach mitt yndlingsbrett. Bare dette brettet er nesten verdt å betale et par hundrelapper for. Hvis du liker action og 2. verdenskrigfilmer, anbefaler jeg deg å se Saving Private Ryan før du setter igang med selve spillet. Da får du en enda større spilleopplevelse.
I løpet av spillet svinger du (selvfølgelig) innom Trondheim i Norge. Her skal du nøytralisere en ubåt og den beste måten er ikke å skyte seg inn i basen. Du må selvfølgelig skyte litt, men din lille hemmelighet er at du opererer som alliert spion i tysk uniform. Noen ganger ber tyskerne om legitimasjon og papirer, men offiserene er ikke like lettlurte som de vanlige soldatene. Blir du oppdaget setter de i et vræl og tilkaller vaktene. Slike bråkmakere må man gi spesialbehandling, gjerne med en litt kaldt bly i nakken.