De siste par årene har skytespill basert på andre verdenskrig fått seg en real knekk. Problemet ligger i mine øyne ikke i at spillene blir dårligere, men snarere at de så til de grader har stagnert og kommet i utakt med resten av spillbransjen. Grafikken og flerspillermuligheter til konsollene har kanskje vært de eneste elementene som har sett et snev av utvikling. Det siste spillet jeg spilte av denne sorten var Hour of Victory, og etter en begredelig oppvisning er det lett å konstatere at sjangeren som i flere år har hatt dødsangst, endelig skal få sin fred.

Etter at Call of Duty nå har annonsert sin kapitulasjon fra andre verdenskrig, står Medal of Honor-serien til Electronic Arts med rak rygg som den eneste virkelige veteranen i serien. Problemet er at serien for mange år siden ble satt med føttene i en stamp sement, og har stått pal der lenge, med like stor mobilitet som en rullestol uten hjul. Jeg håpet sterkt at EA denne gangen hadde funnet på noe som kunne ta serien og sjangeren fremover, men det ble stort sett med håpet.

Inspirert

I Medal of Honor: Airborne tar du rollen som fallskjermsoldaten Boyd Travers i en syltynn historie om frigjøringen av Europa. EA har alltid vært dyktige til å spille på stringer som vi liker å høre, og de dramaturgiske likhetene opp mot den eksepsjonelt gode TV-serien Band of Brothers sitter ganske så løst, der både musikk og temaet er sterkt inspirert. Problemet er bare at det å formidle historie i spill er mye vanskeligere enn i film, og hvis du ikke får noen knagger og henge følelser og formeninger på, vil det aldri skapes noe ekte engasjement. Korte mellomsekvenser, militær sjargong og tildels lite dialog klarer ikke å totalformidle en god historie – spesielt ikke når spillet er såpass kort som det er.

Jeg hadde pakket med fransk lommeparlør samt litt ekstra klær for de smådisige morgenstundene den nordfranske kysten serverer en tidlig sommerdag. Normandie-Berlin er en velkjent rute for meg, og jeg har vært på de sagnomsuste strendene like mange ganger som min tante har vært på Mallorca. Det kom som et aldri så lite sjokk at jeg befant meg langt utenfor kjent topografi i det jeg hoppet ut av det sønderskutte flyet. Den varme middelhavsluften fylte lungene mine – jøss, er det andre verdenskrig her også?

Fra den utradisjonelle starten på Italias sydspiss bærer det gjennom spillenes oppdrag til mer kjente trakter, og spillet faller inn i en velkjent tralt. Oppdragsstruktur, grensesnitt og historiefortelling fungerer på samme måte som det stort sett alltid har gjort i disse spillene. EA er til tross for tidligere kritikk blant de flinkeste på dette området, så oppturen fra det skandaløse Hour of Victory er til å ta og føle på.

Den viktige illusjonen av frihet

Selv om oppdragsstrukturen er ganske lineær, får du i alle fall muligheten til å velge hvor du vil bli presset gjennom. Du blir som tittelen antyder innsatt i fallskjerm i alle oppdrag, og i hvert av disse kan du lande på ulike områder og gjøre flere av deloppdragene i den rekkefølgen du selv har lyst. Valgfriheten er egentlig ganske begrenset, men det føles i alle fall ikke som om du skal kveles.

Denne begrensede, men likevel tilstedeværende valgfriheten, sørger også for at du kan gjøre litt mer som du vil i måten å gjennomføre deloppdragene på. Du kan komme ned fra flyet og lande rett i fanget på den tyske generalen du skal ta av dage, men du kan også lande et stykke unna og prøve å ta han ut med snikskyttergevær fra et hustak noen små kvartaler unna.

Spillets våpenmodell er til tross for at den kanskje ikke er så teknisk velpolert, også et lite lyspunkt. Spillet fører statistikk på hvor mye du bruker de ulike våpnene, og disse blir oppdatert underveis. Det kan selvfølgelig diskuteres hvor realistisk det er at du plutselig får større magasiner eller bedre siktemidler mens du står med gjørme til knærne i en våt skyttergrav, men i et spill som nærmest syder over av lett arkadeunderholdning, må det være lov å spasere utenfor realismens grenser for å implementere ting som gjør spillet morsommere å spille.

Intuitive og enkle kontrollere

Et annet og vellykket nytt element innenfor våpenbehandling er den såkalte jernsikt-funksjonen (ironsight). Dette er et intuitivt og enkelt system som lar spilleren dukke, lene seg ut og opp fra dekning kun ved å bruke noen få knapper. Jeg benytter meg ikke så veldig mye av for eksempel muligheten til å lene meg ut fra dekning i slike spill, men enkelheten kombinert med de gradvis tøffere oppdragene gjorde at funksjonen var et kjærkomment tillegg.

Oppdragene starter relativt lett mot ikke fullt så kampdyktige italienere i knebukser, men geværpipa får fort en annen lyd når du nærmer deg Tyskland. SS gir deg alt annet enn en varm velkomst. Den kunstige intelligensen i spillet er meget god, og du ser sjelden fiender som kommer i hodeløse fremspring over åpne områder uten å søke mot dekning. De gjemmer seg godt bak dekninger, dukker frem for å skyte i et variabelt mønster, og reposisjonerer seg under skuddvekslingene. Du føler at de er der for å slåss, ikke for å være testfigurer for det nye geværet ditt.

Spillets ulike områder holder en imponerende detaljgrad og er visuelt prangende. Jeg skal ikke si at du ikke har sett det meste før, men det skader ikke at spillet er penere enn de fleste andre i denne sjangeren. Detaljgraden og de, etter forholdene svært omfattende brettene, hjelper sterkt til med å gi deg en frihetsfølelse. Hvis du på toppen av dette legger en særdeles god lydside, viser Electronic Arts at de er gode på å få frem de lett sansbare ting i spill. Stemningsfull musikk og stressende lydeffekter gir en ekstra dimensjon av tilstedetværelse i spillet, og det er få lyder som er penere for øret, enn klinget til et tomt M1-magasinklips som forlater geværet.

Skuffende flerspiller

Medal of Honor: Airborne er en langt mer fornøyelig affære for de som ønsker å spille alene. Flerspillerfunksjonen er av klassisk standard med vanlige kamper mellom lag, alene eller flaggkamper med inntil 12 spillere. Dessverre benytter EA seg av sitt svært krøkkete grensesnitt for å finne kamper, og dette er spesielt irriterende i Xbox 360-versjonen. Det kan ta forferdelig lang tid å finne noen å spille med, og når du endelig er inne, kan du være så uheldig å havne sammen med personer som holder på med et verdensrekordforsøk i dårlig ping.

Våpnenes ubalanse og dårlige treffbilde kommer til sin rett i flerspillerdelen, og dette er svært sjenerende i spill som tross alt sentrerer rundt at dette skal fungere. Detaljgraden later også til å være kraftig justert ned, og etterlater ujevnheter som minner om et uferdig maleri. Veggene inne i ulike hus står for eksempel ikke i detaljmessig stil med uteområdene hvor mesteparten av striden finner sted og så videre. Jeg er heller ikke videre imponert over flyten i flerspiller på Xbox 360, og det lugger tidvis litt vel mye.

Konklusjon

Medal of Honor: Airborne er milevis unna å være noe dårlig spill. Når det er sagt, i en krigstrett sjanger er det dessverre slik at man fort biter seg merke i svakheter som alltid har vært til stede. Spillet er lett det beste på veldig lang tid, og tilbyr om ikke veldig nyskapende, så i alle fall luftig og god underholdning i enspiller. Flerspillerdelen er noe trøblete, og med så mange skytespillalternativer som enten er eller kommer på markedet, tviler jeg på at så mange vil klamre seg fast til dette.

Jeg var veldig i tvil om karakteren, og selv om jeg midt i skyterusen kanskje synes det fortjener en bedre karakter, er jeg blitt så kresen og grinete at de negative elementene i denne opplevelsen krever for mye oppmerksomhet. Det ender med en moderat anbefaling til de som liker skytespill og har mye penger denne høsten, mens entusiaster som ikke får nok av nazister og de amerikanske luftbårne, har et av de beste spillene på lenge foran seg.