Av alle heltene i X-Men-universet er hardbarka Wolverine min favoritt. Jeg tror ikke jeg er alene, for nå har Raven Software laget spill om tøffingen – samtidig som det kommer en film med samme hovedperson. I spillet får du servert historien om hvordan Logan i Hugh Jackmans skikkelse ble som vi kjenner ham i dag. Klisjeene er selvsagt mange, halvslappe replikker hagler og blodet spruter veggimellom. Dette må man ta for det det faktisk er, enkel og renspikket action.
Folkemord
Poenget med X-Men Origins: Wolverine er å slåss, hva ellers? Du styrer mini-Jackman fra brett til brett, og svinger selvsagt de knivskarpe bladene som stikker ut av hendene over en lav sko. Fiendene er mange, veldig mange og volden hensynsløs og spektakulær. Hvis du hater fargen rød, eller ganske enkelt innvoller, er ikke dette noe for deg – her har man ikke spart på noe i drapsprosessen.
Den første delen av spillet, litt i overkant mye, går med til å lære seg alt Logan er i stand til. Her er det nemlig overraskende mange elementer å sette seg inn i. Det er mengder av kombinasjoner når du skal angripe, av typen trykk to ganger X og én gang på Y. Her kan du mikse og trikse som du vil, selv om det raskt blir til at det samme angrepet brukes hver eneste gang. Du får nemlig ikke noen spesielt store utfordringer før du kommer mot slutten av dette spillet, og det enkleste er jo ofte det beste.
Da er det en god nyhet at vår venn også har en rekke spesialegenskaper. Det mest oppsiktvekkende her er nok evnen til å fly titalls meter gjennom luften i voldsom fart og på den måten bruke deg selv som torpedo mot intetanende fiender. Dette er faktisk et av spillets høydepunkter, og blir raskt et favorittangrep.
Nå kan det diskuteres om flygingen er litt for mektig i dette spillet, men moro er det! Du kan også bruke objekter i miljøer for å krydre slåssingen og gjøre den enda mer spektakulær. Hvis du sliter med å finne veien er det bare å aktivere sitt rovdyrsyn, så blir miljøene så mye mer avslørende. Da ser du både hvor du skal gå og hvilke objekter du kan bruke til egen fordel.
Du tjener hele tiden erfaringspoeng i X-Men Origins: Wolverine, jo mer variert du angriper jo flere poeng. Det betyr selvsagt at Logan også utvikler seg og går opp i nivå. I starten gjøres dette automatisk, men etter hver tjener du ferdighetspoeng som skal fordeles. Her kan du utvikle helsen, klørne og sinnet ditt. Du har nemlig en egen liten måler for opptjent sinne, som igjen kan brukes til mektige angrep. Disse angrepene kan også utvikles ved hjelp av ferdighetspoeng, så her er det litt av hvert å holde styr på.
Mye vil ha mer
Vi har allerede fått mye rør for pengene, men vent! Det er mer! Du kan også finne såkalte mutagens rundt omkring i miljøet. Man kan bruke tre om gangen, som igjen gir det en eller annen fordel. Et eksempel her er en mutagen som gir deg mer erfaringspoeng i slåsskamp, eller én som gir deg litt mer helse.
I sum virker det som man kanskje har lesset litt vel mye på tallerkenen i dette spillet. For å i utgangspunktet være et rent actionspill er det litt i overkant mange baller i luften samtidig, og det stykker opplevelsen mer opp enn det skaper flyt og fremgang.
Wolverine kan imidlertid mer enn å slåss. Spillet suppleres nemlig med akrobatiske sekvenser, der du må holde balansen eller henge flere hundre meter over bakken i tynne rep. Videre har man slengt med litt lett gåteløsning innimellom også. Dette er ikke akkurat noe som setter de små grå på prøve, men variasjonen i en ellers lineær og forutsigbar verden er velkommen.
Det er nemlig forutsigbarhet som er X-Men Origins: Wolverines største problem. I starten er det moro å slakte ned bølger av fiender, men etter hver som timene går føles det som om alt går i ring. Du klarer liksom å gjette alt som skal skje, og med trening klarer du å takle fiendefloraen ganske greit. Miljøvariasjonen burde også vært langt større, etter en god start blir det hele litt blast.
Sjefskamper, som liksom skal være et høydepunkt, blir for enkle og lite spektakulære. Disse går som regel ut på å kvitte seg med gigantiske monstre ved å hoppe opp på ryggen deres og hugge til. Kamper mot andre mutanter er litt mer interessante, og krever noe mer av dine ferdigheter, dessuten får man gjerne litt mer dialog og dybde med på kjøpet i disse kampene.
Kjedelig historie
Uten flerspiller bør historien være en drivkraft om holdbarheten skal få kvalitetsstempelet, det gjør den ikke. Enkelte mellomsekvenser fungerer helt greit, men slappe dialoger og bløte klisjeer tar fullstendig over. Underveis i spillet kan du få et inntrykk av hva som skjer ved å høre på arbeidslogger rundt omkring på brettene. Historiene her er uinspirerte og klarer aldri å fange deg som spiller, dermed er det stort sett det du kan gjøre fysisk med Wolverine som er interessant her.
X-Men Origins: Wolverine kjører på Unreal 3-motoren, og for å være et filmspill ser det faktisk ganske pent ut – dog uten den store sjarmen. De miljøene du ferdes i her helt kurante, og kampene formidles på en intens og fartsfylt måte. Ødeleggbare miljøer krydrer kampene på en fin måte, og grei fysikk gir tilfredsstillende resultater av dine eskapader. Dessuten er kameraføringen stort sett solid, slik at man slipper frustrasjon i denne avdelingen.
Mellomsekvenser får vi mye av, faktisk så mye at spillet stykkes i overkant mye opp til tider. Dessuten er stemmegivningen til de ulike figurene ganske dvask, og vi har vært inne på at det som sies ikke akkurat tar deg med storm – det er fyllmateriale. Hakking vil du også oppleve, både i skriptede sekvenser og når fiendene blir mange, men dette blir aldri et stort problem.
Konklusjon
Det føles som man har stappet pølsa litt full i X-Men Origins: Wolverine. Spillet er i utgangspunktet et rent actionspill, men Raven Software virker å ha slengt med en rekke elementer bare for å være på den sikre siden – uten en stor plan eller visjon. Man kunne kanskje bare holdt seg til de intense og morsomme kampene?
Mye av det vi får servert i denne tittelen makter nemlig å underholde, det er jo herlig å fly 30 meter gjennom lufta før du spidder en slemming så blodet farger hele skjermen rødt. Slåssingen er stort sett morsom og spektakulær. Etter noen timer føles det imidlertid som at du har gjort det meste før og repetisjonen suger litt for mye spillelyst ut av deg. Hakkene i platen er for mange, og da blir ikke Wolverine så interessant og fengslende som han burde vært.
