Stellaris var et fantastisk 4X-spill da det kom, men i forhold til andre Paradox-titler som Crusader Kings II og Europa Universalis IV, manglet det på dybde og politikk. Kanskje kan man ikke forvente de samme familieintrigene som de som preget middelalderens Europa, men Stellaris manglet virkelig det meste innen det politiske feltet. Med Utopia-utvidelsen går Paradox i strupen på kritikken, og selv om Stellaris fortsatt er gjenkjennelig, er nyvinningene med på å gjøre spillet enda litt mer likt sine strategisøsken.
Ja, enda dypere!
Stellaris byr allerede på strategiske ressurser og spillendrende valgmuligheter, men faktum er at etter timer opp og timer ned uten ordentlige innenriksspørsmål, er det enkelt å begynne å lure på hva som foregår. Til syvende og sist handler politikk naturligvis om mer enn bare krig og fred med utenomjordiske vesener; det handler om politiske partier og bevegelser som kjemper for sine verdier.
Hvis man er vant med Europa Universalis IV, kjenner man sannsynligvis til «estate»-mekanikken, som deler politisk makt mellom kirken, adelen og borgerskapet. Utopia introduserer noe lignende til Stellaris, nemlig politiske blokker. Idet man begynner et nytt spill og lager sin egen fraksjon, kan man skreddersy hvilke verdier og politiske systemer imperiet er grunnlagt på. Ved hovedspillets lansering valgte man forskjellige verdier som så ga deg en spesiell ideologi basert på valgene du tok. Man kan fortsatt plukke ut spesifikke verdier som staten skal følge, men med Utopias nye statsskaper blir det tydeligere hva slags stat man faktisk ender opp med. For eksempel kan man velge grader av demokrati og diktatur, noe som igjen vil påvirke kampanjen.
Det som imidlertid overrasker aller mest, er de nye politiske blokkene som dukker opp etter hvert som man utvikler riket sitt. Disse «partiene» kjemper for sin egen agenda innad i staten, og gjør en god jobb med å representere forskjellige politiske fløyer. For eksempel kan partier som ønsker å fremheve militæret eller samarbeide med utenomjordiske raser dukke opp.
Hvert parti vil ha sine egne hjertesaker som det er viktig å følge med på ettersom dette vil få konsekvenser for staten din. Forskjellige «pops» - populations – vil nemlig tilhøre disse partiene, og hvor lykkelige de er vil avhenge av hvor mye du har lyttet til deres saker. Har du oppfylt et visst antall av hjertesakene deres vil de nemlig ikke bare bidra med å gi planetene de tilhører mer «happiness», men de vil også hjelpe til med å øke inntjeningen av den viktige innflytelses-ressursen (influence).
Introduksjonen av disse partiene er med på å gjøre Stellaris mer likt sine strategisøsken Crusader Kings II og Europa Universalis IV, noe som er en utelukkende god ting. Med et lag innenrikspolitikk å tenke på får vi ikke mer å gjøre bare i fredstid, men på grunn av at partiene også kan være militaristiske og ha helt forskjellige agendaer, kan det virkelig endre spillets gang.
Tradisjoner, tradisjoner
Stellaris har allerede et stort mangfold ressurser man må tenke på, og kanskje er ikke enda en verdi noe man har ønsket seg. Med Utopia får vi imidlertid den nye «Unity»-ressursen, og denne må vi opptjene for å låse opp evner i den nye Traditions-menyen.
Traditions er i likhet med de politiske partiene et enormt steg i riktig retning for Stellaris. Ved å tjene nok Unity-poeng kan vi nå låse opp forskjellige forskningstradisjoner som gir staten diverse goder, og noen låser også opp unike evner og muligheter. Etter hvert som man har låst opp alle tradisjonene i et sett med tradisjoner, åpner det seg mulighet for å aktivere en såkalt «Ascension Perk». Disse er ekstra mektige bonuser for fraksjonen din, og tar derfor lang tid å låse opp. Jeg er svært positiv til dette tilskuddet, men slik som det er nå, virker det som – så lenge man orker og makter å spille i lang nok tid – at alle fraksjonene vil klare å låse opp de samme tradisjonene. Visse tradisjoner utelukker nemlig ikke andre, som gjør at de føles mindre unike. Dette står i motsetning til systemet i Paradoxs eget Hearts of Iron IV, og jeg mener et lignende «mutually exclusive»-opplegg ville fungert like godt i Stellaris.
Faktisk er det ganske imponerende gjort av Paradox at Unity ikke virker som en ressurs for mye, for den klarer å virke like naturlig og fundamental som de vi er vant med fra før. Unity tjener man for øvrig opp via egne bygninger, og som de andre ressursene sankes de inn månedlig.
Fraksjonen som imidlertid skiller seg fra andre er de som tilhører det nye Hive mind-styresettet. Hive minds operer veldig ulikt andre ved at de har én, udødelig leder. Hive mind-pops kan ikke leve side om side med ordinære romvesener, og visse Ascension Perks er låst for Hive minds, da de blant annet ikke trenger «happiness»-verdien for å lykkes. Å spille som Hive minds kan være en morsom opplevelse, men til syvende og sist er det nok fortsatt aller mest spennende å kontrollere fraksjoner med mulighet til å utnytte Stellaris’ mekanikker til det fulle.
Massive greier
En av grunnene til at Unity rett og slett er morsomt å opptjene, er nok at insentivene er så gode. Det er nemlig bare gjennom Unity og tradisjoner – og dermed også Ascensions Perks – at man kan låse opp mange av spillets kuleste deler. Et av disse aspektene er de nye mega-konstruksjonene Utopia introduserer.
Mega-konstruksjoner kommer i mange former, men én ting er sikkert: dette er heftige greier. Vil du samle ekstreme mengder energi fra soler, eller kanskje bygge romstasjoner på størrelse med en måne? Med de rette tradisjonene og opplåste Ascension Perks – og ressursene for å betale for konstruksjonen – kan du det. Enda en gang gjør Utopia-utvidelsen Stellaris dypere ved å muliggjøre slike tøffe scenarioer. Mega-konstruksjonene er det ultimate beviset på en mektig fraksjon, og det er noe helt eget ved å faktisk bygge en romstasjon rundt en sol.
Konklusjon
Ett år etter Stellaris’ utgivelse har vi fått en svært god grunn til å atter en gang ta steget ut i verdensrommet. Utopia tilføyer merkbare forbedringer, og mest av alt er det en aura av storhet rundt det hele. Mega-konstruksjoner og evnene som tradisjonene åpner opp for gjør at følelsen av å bygge et enormt galaktisk imperium er enda mer intens enn tidligere, og de politiske konfliktene som dukker opp er med på å gjøre det hele mye mer troverdig.
Stellaris mangler fortsatt et ordentlig godt diplomatisystem som tilsvarer de vi finner i andre Paradox-spill, og jeg skulle likt å se at visse tradisjoner gjorde det umulig å forske frem andre, ettersom dette nok vil føye litt ekstra personlighet til de forskjellige imperiene. Selv om Utopia dermed ikke forsøker å fornye det vi allerede har opplevd i Stellaris, er det nyvinningene som står for tur denne gangen, og det vi har fått er heldigvis også meget bra.
