Mannen som er hardere enn betongen som omkranser Oslos undergrunn er tilbake i håndholdt form, klar for å la seg styre gjennom vinternatten av dine fingerbevegelser. Konverteringen av den kritikerroste suksessen fra PC og konsoller til en langt enklere og mindre kraftig plattform er ingen liten utfordring. Det skal etter hvert vise seg at selv om ikke forsøket kvalifiserer til verdensrekord, er nok både personlige og nasjonale rekorder i faresonen.
Valgfritt våpenlager
Detaljerte skjermbilder fra det vi selv klassifiserte som et av tidenes beste grafiske spill, sitter som et irrende bilde i bakhodet da vi møter Max igjen. Det dynamiske og livaktige 3D-miljøet har på magisk vis tryllet seg om til en isometrisk verden, ikke ulikt det vi ble kjent med fra spill som Syndicate på 90-tallet. Max har som alltid et godt utvalg av forskjellige våpen i baklommen, og ikke overraskende fylles lommen til randen etter hvert som spillet går sin gang. Her er det hagler, automatpistoler og granater i flere varianter og helt sikkert tilfredsstillende for enhver merkelig fetisj. Konseptet med å kunne senke hastigheten i spillet er selvfølgelig bevart over til denne plattformen og også denne gangen fungerer det meget tilfredsstillende. For de som ikke kjenner spillserien fra tidligere har man her muligheten til å kjøre det hele i sakte film i små perioder, slik at man får bedre tid til å tenke seg om og reagere på det som skjer.
Den verste snøstormen i New Yorks historie møter Max i det han setter føttene utenfor den lune, varme tilværelsen. Enkelte lugubre individer har sørget for at nok et forferdelig narkotikum har sneket seg ut på markedet, og Max konkluderer med at oppgjørets time har kommet. Spillet benytter seg av enkle utendørseffekter og rapporter fra radio og TV underveis mens man utforsker bygningene, noe som bidrar til at man får satt en god ramme rundt spillet og historien som utspiller seg. Max tar seg i tillegg meget godt ut i sine klassiske positurer i de ulike mellomsekvensene i spillet. Sekvenser som i tillegg er fyllt opp med bilder og pratende stemmer. Det er ikke så ofte man opplever lengre fortellinger i full stemmeprakt på håndholdte enheter, men Max Payne på GBA er et hederlig unntak. All hoveddialog er lest inn og skuespillerene gjør en absolutt godkjent jobb.
Middelaldrende menn og hærverk
Miljøet rundt Max er til en viss grad dynamisk, i form av at det er fritt fram til å ødelegge og massakrere en del av objektene som befinner seg rundt om i lokaler og utendør. Knus vinduer, en PC eller spreng en gassbeholder eller to, bare fordi du har lyst. Max hadde vært stolt av deg! Egenskapene hans begrenser seg ellers til å skyte skumlinger, hoppe rundt på kasser og over faretruende fallgruver, samt å operere forskjellige kodelåser og verktøy underveis.
Et irriterende moment som går igjen i spillet er at det kan være vanskelig å se og forstå hvem som skyter på deg. Ettersom verdenen man beveger seg rundt i er langt større enn det som kan vises på skjermen til enhver tid, vil man stundom oppdage at de slemme kara står utenfor det som er synlig for en stakkars spiller. Da griper panikken fort tak i nakkeskinnet ditt og sentrifugerer deg rundt med en kraft kun tangert av Ådne Søndreål på 500m under OL. Et raskt trykk på R og farten senkes, tankene klarner litt opp og du skyter et par runder i tilfeldige retninger. Med litt flaks har du i tillegg hoppet i riktig retning, slik at styggingene biter i gresset kjappere enn nevnte skøyteløper smalt i vantet. Men noen ganger går det enkelt og greit ikke raskt nok og da er det rimelig frustrerende å bli slått ut av en eller annen usynlig kar med en pinglepistol uten like.
Ni liv.. nei, fem liv.
Mellom de ulike lagringspunktene i spillet har du fem liv til rådighet, liv som må brukes for å komme seg til neste lagringspunkt. Skulle du være riktig så udugelig (eller uheldig som undertegnede mener han var), er det bare å gjøre seg klar for å ta enkelte spillsekvenser på nytt. Et problem er at dersom du stryker med vil du ikke begynne med restituerte evner for å oppleve verden i sakte film, og i visse situasjoner kan det hele oppleves som at om man først mister et liv, blir det vanskelig å ikke miste et par til. Motstanderene dine er farlig skumle i sanntid, men desto mindre farlige når hele verden beveger seg i et tempo du kan forstå. Dersom det blir mange av ondskapens slaver i bildet samtidig, opplever man også at spillet begynner å slite med å holde en jevn og god representasjon og det blir tilløp til småhakking når vår staute heltekar løper rundt som et iskaldt varskorop til alle som har planer om å tjene seg rike på dop og faenskap.
Skulle Max rote seg inn bak et objekt i det isometriske perspektivet, mister vi heldigvis ikke helt kontrollen på han. Som en svart skygge kan vi fortsatt øyne hvor han gjemmer seg og samtidig klare å holde oversikten over hvor slemmingene er. Konseptet fungerer flott i praksis og bidrar absolutt til at spillopplevelsen blir såpass god som den blir. Musikalsk sett er dessverre spillet langt fra noen nytelse, men enkel bakgrunnsmusikk har klart å snike seg inn her også. Ikke så veldig mye å rope tre ganger hurra for, men man har nå uansett forsøkt. Og det skal en jo få litt positiv tilbakemelding på, om ikke annet.
Konklusjon
Etter å ha tilbrakt en kveld eller to med dette spillet, har du etter all sannsynlighet kommet deg igjennom det som er å komme seg gjennom. Det er til tider en ganske engasjerende opplevelse som fort fanger deg i et par timer om gangen, men det hele tar slutt forholdsvis fort. At man til tider blir beskutt av tilsynelatende usynlige fiender er frustrerende og sørger gjerne for at enkelte skjellsord om spillet blir ytret. Det hele koker imidlertid ned til et godt actionspill på en plattform hvor man skulle tro at slik var vanskelig. Med enkelte gode, visuelle effekter og med min hittil beste opplevelse innenfor stemmebruk på en GBA, bygger man opp en god ramme rundt en historie som man mer enn gjerne vil fortelle. Max får pluss i margen for denne innleveringen og kan nok regne med at han blir flyttet opp til neste klassetrinn i slutten av året.
