Klar for en bytur
Spillet vil sende deg inn i en mengde ulike områder, alle henter fra et realistisk New York-bybilde. Turen går mellom alt fra bygningsområder til villaer, og fra politistasjonen til et merkelig tvioli-lignende sted. Detaljene er der alltid, og det føles som om miljøet rundt deg puster og lever. Det er som det har vært der i mange år, og at du nettopp kom for å ødelegge dets fred og ro. Sivile leiligheter har typiske dagligdagse effekter som potteplanter og kjøkkenutstyr, og bygningsområder er fylt med gasstanker og plankestabler. Av og til tar Max Payne 2 en uventet retning og sender deg inn i Max sin drømmeverden. Og bare så du er advart - drømmene til en gal mann ute etter hevn er ikke et sted der du ønsker å være. I drømme-scenene blir bildet uklart og begynner å flyte ut, lydene tilspisses og atmosfæren går fra lite hyggelig til fryktinngytende skrekkelig. Det absurde tar overhånd, og dørene i leiligheten din fører plutselig til avstengte likhus hvor "leieboerne" taler navnet ditt i kor. Max Payne 2 gjør en kort sagt god jobb i å avløse de klare action-scenene, og episoder slik som disse drømmene oppleves som et godt og spennende avbrekk.
Figurene i Max Payne 2 oppfører seg svært troverdige, og kan skilte med en logisk og ekte kunstig intelligens. De dukker bak bokser og bord, og skvetter frem for å lande noen skudd på deg. De har ofte en tendens til å åpne dører, stikke ut maskingeværet, for så å lukke døren igjen. En slags taktikk, om du vil. Her kan du også overhøre morsomme samtaler i typisk No One Lives Forever-stil, mange hvilke kan gi deg verdifulle tips i din videre etterforskning. Spillets mellomsekvenser, de som foregår inne i selve spillmotoren, er troverdige og mesterlig skriptet. Figurene oppfører seg som ekte skuespillere, med troverdige ansiktsutrykk og et flott kroppspråk.
Det er ikke bare grafikken og de flotte fysikk-effektene som er med på å gjøre Max Payne 2 sin atmosfære så fabelaktig og uforglemmelig. Også lydbildet kan ta sin del av æren for dette. Musikken er det begrenset med, og er heller smakfullt satt inn på sentrale steder i spillet. Tittelmelodien er for øvrig nok til å få blodet ditt til å boble og bruse av følelser. Lydene i Max Payne 2 er fortreffelige. Alt føles ekte og mesterlig utført, slik som kulene som suser forbi hodet ditt i "bullet time", eller stabler av planker som suser i bakken etter å ha bli dyttet over ende. Heller ikke stemmene er det mulig å utsette noe på. Skuespillerne er talentfulle og engasjerte, og heldigvis har utviklerne fått tauet inn flere av de menneskene som tilførte sine stemmer til originalen - der i blant Max Payne selv. Også disse TV-ene som surrer og går i bakrunnen i mange av områdene er overbevisende. Plutselig står du der som en fryst istapp og hører på de spennende såpeseriene som summer på bildeboksen. Max Payne 2 er rett og slett en hyper-realistisk opplevelse som suger deg inn i et sammensurie av imponerende inntrykk.
Konklusjon
Den eneste logiske utsettelsen det er mulig å finne ved Max Payne 2 er varigheten. Spillet er skuffende kort, men likevel er de få timene du bruker i spillet første gang blant de beste spill-timene du noen gang vil oppleve. Dette er grå-sonen mellom film og spill, med en forrykende historie fortalt på en spektakulær måte, og hvor spillverdenen suger deg inn i de actionfylte handlingene. Med på å trekke ned varigheten er også mangel på en multiplayer-del. Der i mot er Max Payne 2 årets beste kanditat til "fungerer bare som solo"-utnevningen, med en historie som setter så sterkt inntrykk på deg at det ville vært merkelig å se en mengde Max Payne-er løpe rundt og blåse hodet av hverandre. Det er absolutt ingen tvil på denne siden av årtusenet om at Max Payne 2 er et forrykende, storslått og spektakulært skytespill. Å kalle det et skytespill er nesten en fornærmelse, da dette er hinsides det meste som er sett i sjangeren. Det er bare å innse det - du skylder deg selv å kjøpe en kopi av Max Payne 2.
