Valg etter valg
Det du forhåpentligvis begynner å ane konturene av nå, er et spill preget av dilemmaer. Helt fra du skal velge hvilken rase du vil spille til den avsluttende fasen, må du ta stilling til en jevn serie med tidvis fryktelig vanskelige spørsmål. Viktigst av alt: Du må hele tiden velge bort ting. Du kan ikke få alt du har lyst på, og det er det som gjør det så strategisk utfordrende. Det er dette som – når alt kommer til alt – kjennetegner et skikkelig godt strategispill.
Samtidig er det som nevnt ikke slik at Master of Orion 2 er et overkomplisert beist kun en nerd kan elske. For det første har det et godt og stort sett selvforklarende brukergrensesnitt. Det har for eksempel en utrolig hendig liste over hvilke planeter du til en hver tid kan kolonisere, som alt for få romstrategispill har lånt. For det andre er det ikke gigantisk. Det har ikke millioner av stjernesystemer og planeter; selv det største universet får plass på én VGA-skjerm.
Spillet lar deg også hoppe over store funksjoner, slik som romskipsdesign og taktiske kamper. Som mange andre strategispill satt til rommet får du nemlig muligheten til å designe dine egne romskip ved hjelp av de ulike komponentene og teknologiene du har forsket frem, og dermed kan du bruke mye tid på å skreddersy skipene dine slik at de oppfører seg som du ønsker. Når de så må slåss, kan du styre dem selv i turbasert modus.
Dermed kan du begynne å planlegge kampstrategien din allerede når du designer skipene dine, og du kan gi de individuelle skipene egenskaper som passer med planene du har for dem når laserstrålene begynner å fly. Mange elsker denne delen av Master of Orion 2, og bruker store mengder tid på å perfeksjonere skipene sine – men er du ute etter en raskere og mindre komplisert opplevelse er det bare å skru denne delen av. Du får ikke oppleve all moroa spillet har å by på, men du får likevel en fullverdig strategiopplevelse.
Hissige romkrek
Etter hvert som du spiller viser det seg at Master of Orion 2 har nok et ess i ermet. Det har nemlig en haug genuint ekle drittsekker i en annen dimensjon, som etter hvert finner ut at de vil komme på besøk. De har totalt overlegen teknologi, og er du uheldig kan et eneste angrep fra dem utslette halve armadaen og den beste planeten din. Men heldigvis er det ikke bare deg de er ute etter. Alle får lide, og i starten ser de ut til å velge mål relativt tilfeldig (samtidig er det slik at jo farligere du er, jo høyere prioriteres du som mål).
Men disse dimensjonsreisende slampene introduserer også en egen måte å vinne på. Du kan nemlig forske deg frem til teknologi som lar deg bygge en portal til hjemplaneten deres, og sende skip gjennom for å ta knekken på dem. Dette er selvsagt svært vanskelig, og for å vinne må du bruke store ressurser på å bygge skip som skal sendes gjennom portalen. Hvis angrepet ditt feiler har alt vært forgjeves, og du har kanskje også åpnet deg opp for angrep fra dine mer ordinære konkurrenter. På samme måte som med skipsdesign og turbasert kamp, er forresten dette et element som kan skrus av om du ønsker det.
Master of Orion 2 kan også skilte med en annen av mine favorittfunksjoner, nemlig muligheten for at to spillere kan spille sammen på én datamaskin (i «hotseat»-modus, hvor man veksler på å ta turene). Da er det riktignok ideelt om man ikke titter på hverandres skjermer under spillingen, og det kompliserer jo situasjonen litt. Men etter utallige timer med «hotseat»-flerspiller kan jeg bekrefte at det fungerer godt likevel. Du behøver bare noe interessant å lese på mens motstanderen tar turen (samt utnytte det faktum at det er mulig for samme spiller å ta to turer på rad).
Det er forøvrig også mulig å spille via modem og nullmodemkabel (husker du dem?), men hvor lett dette er å få til med et gammelt DOS-spill er jeg litt usikker på. Det ser imidlertid ikke umulig ut.
Konklusjon
Master of Orion 2 er en bauta i strategisjangeren. For det første er det et underholdende spill som takket være et velfungerende brukergrensesnitt og en fin balanse mellom kompleksitet og tilgjengelighet fortsatt kan nytes av de aller fleste, men det er i seg selv ikke hovedgrunnen til spillets velfortjente klassikerstempel. Hovedgrunnen er i stedet at spillet var forut for sin tid – og på tross av at det er femten år gammelt, er det det fortsatt.
Det som imponerer mest med spillet er måten opplevelsen hele tiden formes av spillernes valg. Det starter allerede ved valg av fraksjonene. Mens selv det nyeste Civilization-spillet nøyer seg med å gi de individuelle fraksjonene små fordeler og kanskje en unik bygning, er egenskapene til de ulike rasene i Master of Orion 2 så grunnleggende forskjellige at de endrer hele spillopplevelsen. Du kan til og med designe rasen din selv – uten at spillet ødelegges eller føles ubalansert av den grunn.
I tillegg våger det å gi spillerne vanskelige valg. Når du forsker på nye teknologier, velger du ikke simpelthen hva du skal forske frem først. Du velger i stedet hvilke teknologier du ikke skal forske frem, noensinne. Vil du ha klonesentre på planetene dine? Da må du droppe både jordsmonnberikning og dødssporer. Alle tre er glimrende teknologier, men du må gjøre et hardt valg med endelige konsekvenser. Slik er det hele tiden. Det betyr at du noen ganger vil gjøre kostbare feil, men det betyr også at de gangene du gjør noe veldig lurt, føles det herlig.
Master of Orion 2 ble relansert på den digitale nettbutikken Good Old Games i fjor, og har deretter dukket opp på både GamersGate og Impulse. Uansett hvor du kjøper det får du originalspillet inkludert, og selv om det virker en god del mer primitivt er det mange som foretrekker det over toeren. Derfor er det jo greit at du slipper å velge, men får begge. Serien fikk også et tredje spill fra en annen utvikler, men selv om det også har fått noen tilhengere i årenes løp kjører det en annen og mye mer komplisert stil enn sine forgjengere.
