Livet som superhelt er ikke alltid like lett. Ikke bare skal du bekjempe superskurker i alle farger og fasonger, men du må også passe på ryktet ditt. Hva publikum mener om deg, kan være forskjellen mellom det å bli oppfattet som superhelt eller terrorist. Den tematikken tok Marvel Comics opp i serien Civil War, en historie som gikk over syv utgivelser i 2006 og 2007.
Vår historie starter et år før Civil War. Sjefen for S.H.I.E.L.D., Nick Fury, leder fire superhelter på et hemmelig oppdrag dypt inne i Latveria. Etter Dr. Dooms død har Lucia Von Bardas tatt over som statsminister. Nick oppdager at hun forsyner skurker fra hele verden med avansert teknologi. Etter tutorialen, som er første oppdrag, ligger Doomstadt i ruiner og Lucia er død.
Eller ikke
Et år senere gjenoppstår Lucia, denne gangen som en horribel blanding av menneske og maskin. Hun iverksetter et angrep på New York City, et angrep som superheltene indirekte blir holdt ansvarlige for. Det leder til et forslag om å registrere alle som besitter overmenneskelige krefter. Krangling oppstår, og det ser ut til at motstanderne av forslaget kommer til å vinne. Men etter at en kamp mellom superhelter og superskurker etterlater mange døde, går forslaget gjennom. Du må velge side. Er du for registrering eller imot? Hva du velger vil bestemme hvilke oppdrag du får, og hvilke helter du får ha med deg.
Gul spandex?
Styrken til et spill som dette ligger i figurgalleriet. Du har til enhver tid fire helter på laget ditt, og dette gir deg store muligheter til å skreddersy drømmelaget.
Hver helt har sine styrker og svakheter naturlig nok, og gjennom kampanjens 12-14 timer er det opp til deg å velge fire stykker som utfyller hverandre. Du kan når som helst bytte ut en av dem om du ønsker. Den største faren er at du velger de som du selv synes er kulest, og lar det bli med det. I utganspunktet har ikke det så mye å si for vanskelighetsgraden eller progresjonen, du kan spille med favorittene dine gjennom hele spillet om du vil. Derimot vil du noe få ganger treffe på fiender som tåler veldig mye av en type angrep. Om du ser at angrepene dine har liten virkning, er det på tide å bytte ut en av heltene.
Etterhvert som du mestrer de enkleste angrepene, er det på tide å bruke de mer avanserte metodene for å ta ut skurkene. Oppe i venstre hjørne er en staminamåler som i løpet av spillets gang blir en sentral del av blikkfanget ditt. Den viser hvor mye krefter du har igjen til å utføre spesialangrep.
I perioder konsentrerte jeg meg mer om den og helsemåleren enn selve kampen. Det ble nesten en taktikk i seg selv å hoppe ut av møljeslagsmålet rett før det gikk tomt. Etter en liten hvil, der Wolverines "healing" kom særlig godt med, var det bare å hoppe inn igjen.
Til tider kan skjermen være fylt av fiender, og det kan være smått frustrerende å finne igjen akkurat den figuren du styrer blant alt kaoset på skjermen. Selv om kameraet gir god oversikt over det som skjer, er det ikke alltid like lett å skille mellom de individuelle fiendene og heltene dine. Velger du en av de større heltene, The Thing for eksempel, eliminerer du det problemet. Det er likevel noe med de kaotiske kampene som er merkelig tilfredsstillende. En blir hele tiden visuelt belønnet med ødeleggelse og fiender som blir sendt i alle retninger når du pløyer gjennom dem. Det er kjapt gameplay, og det er herlig. Med de småvittige kommentarene til heltene dine, blir hele opplevelsen noe mer enn bare en button-masher. Du føler at du faktisk er i Marvel-universet.
No rest for the wicked
Gjennom hele spillet finner du små bonuser, i form av audiologger eller informasjonsmapper. Mellom hvert oppdrag får anledning til å lese gjennom all informasjonen du har samlet. Det finnes mapper på mange av heltene, samt informasjon om spesielle steder du har besøkt. Selv om denne informasjonen ikke er så veldig utfyllende, er det likevel kjekt å kunne lese om de forskjellige superheltene og superskurkene du nettopp har banket. Mange av figurene i spillet er av en heller absurd natur. Ta Penance for eksempel, som har på seg en drakt med 612 pigger som stikker inn i kroppen. Eller Deadpool, som tror han er med i et tv-spill.
Via en simulator kan du spille om igjen tidligere oppdrag, samt begi deg ut på spesielle utfordringer. Disse utfordringene kan være alt fra å ødelegge mest mulig før tiden går ut, til å finne alle endene. Ja, ender – som i kvakk kvakk. Det fungerer som et fint avbrekk til oppdragene hvis du går litt lei, og kan gi laget ditt ekstra erfaringspoeng og andre bonuser. Disse bonusene kommer i form av medaljer som du til enhver tid kun kan ha tre stykker av. Du kan også finne disse medaljene under oppdrag. Enten er de gjemt, eller så får du dem for å banke bosser.
Du samler erfaringspoeng gjennom å kverke stygginger og knuse biler, esker og annet utstyr som tilfeldigvis kommer i veien for deg. Enkelte steder kan se skikkelig ødelagte ut etter du har vært der, noe som viser at det kanskje er like greit at superheltene ikke trenger å stå ansvarlig for arbeidet sitt. Erfaringspoengene kan du bruke på nye krefter eller angrep. Å mikrostyre dette etter hvert som du spiller kan bryte veldig med flyten i spillet. Jeg valgte derfor å la spillet selv styre dette. Men det er uansett kjekt at du kan velge mellom å gjøre det selv eller la det gå automatisk, så kan de som foretrekker å styre hver lille detalj få lov til akkurat det.
Marvel har over et halvt århundre med tegneserier å hente figurer og historier fra. Det krever derfor en stødig hånd å formidle dette gjennom et annet medium enn tegneserier. Batman: Arkham Asylum putter nesten alt Batman-universet har å tilby i ett spill og lar hver del spille sin rolle. Ultimate Alliance 2 gjør det samme. Her vil du finne alle de kjente superheltene som Spider-Man, Iron Man, Hulken, Fantastic Four og Wolverine. I tillegg vil du også finne flere mindre kjente helter som Ms. Marvel, She-Hulk og mange andre. Hver helt tar med sin egen spesielle væremåte til laget, og historien forøvrig, noe som gjør kampene spesielt stilfulle. Fra Wolverines dyriske angrep, til Deadpools elegante kontroll over sverd og pistoler. Det hjelper derfor veldig at spillet til tider kan se veldig pent ut.
Men...
Selv om spillet de fleste steder ser veldig flott ut, finnes det steder som bringer tankene tilbake til 90-tallets 3D-grafikk. Udetaljerte og utvaskede bakgrunner står ikke i stil til heltene dine, og enkelte av bossene er også preget av å ikke ha fått like mye programmeringstid som figurene du kan spille. Det er selvfølgelig synd når du opplever slike kontraster mens du spiller, for det er noe du legger merke til, og som kan bryte innlevelsen din i spillet.
Det raske og kaotiske gameplayet har også en bakside. Etter hvert som du kjemper deg gjennom horder av tankeløse fiender, oppdager du hvor ensformig det å være superhelt kan være. Stort sett består det av å trykke X fortest mulig, gjerne i kombinasjon med O for komboer. Time etter time hamrer du løs på kontrollen din med tommelen. Det er ikke før du legger kontrollen fra deg at du oppdager hvor sliten du faktisk er, både i høyrehånda og hodet. Det skjer så mye hele tiden, at du ikke får tid til å slappe av.
Når man er inne på ensformighet: Noen av oppdragene føles ut som om de er forlenget i siste liten for å skape et lengre spill. De fremstår veldig fantasiløse, og det virker som om utvikleren har kopiert og limt inn korridorer. Med så mange fiender du må kverke for å komme videre, og så lang tid det kan ta å kverke noen av minibossene, føles det mer som en jobb å redde verden enn som moro. Og slik skal ikke et spill være!
Det eneste som bryter opp den monotone slåssinga er et spesialangrep som kalles Fusion. Den figuren du styrer og en annen på laget går sammen i et storslagent angrep for å enten gjøre ekstra skade på én fiende eller for å ta ut mange på en gang. Enkelte ganger kan disse være meget spektakulære, som når The Thing river en stor steinblokk opp av bakken og Deadpool klistrer en bråte med eksplosiver på den, før en uheldig fiende får den i fanget. Det finnes tre forskjellige typer Fusion-angrep som passer til hver sine situasjoner. I tillegg til å gi tommelen en liten pause, bringer det også et taktisk element inn i kampene, spesielt mot bossene.
Konklusjon
Det som til syvende sist redder Ultimate Alliance 2 fra middelmådigheten, er historien. Man får litt assosiasjoner til Watchmen etter hvert som historien utspiller seg, og det er spennende å se om Iron Man og Captain America vil utrydde hverandre til slutt. Figurene i spillet har sitt opphav fra et detaljrikt univers, og det er gjerne ikke like lett å formidle dette i et spill. Likevel skal utviklerne ha kudos for å virkelig frembringe særegenhetene til figurene, både i filmsekvensene og i spillet forøvrig. Til og med skaperen til mange av heltene, Stan Lee, har en aldri så liten cameo i spillet. Det viser at det ligger mye kjærlighet for både Marvel-universet og tegneserier i dette spillet.
Selv om mange av heltene og skurkene gjerne er litt obskure for oss som ikke eier hvert eneste eksemplar av Fantastic Four, lærer man fort å like dem. Mange av disse heltene har tross alt overlevd over 50 år i tegneserieformatet. Og det er ikke uten grunn.
Ensformighet til tross, liker du slåssing og/eller superhelter, er dette en liten sjarmør som bør være i spillbiblioteket ditt.
