Hjembyene til Marvels superhelter er truet. Er det Al-Qaeda? Er det orkanen Wilma? Nei, det er den onde professoren Niles van Roekel som har forsøkt å lage sine egne superhelter. Forsøkene er tydeligvis lettere mislykket, og professorens skapninger går under kjælenavnet the Imperfects. En brokete gjeng med tidligere kriminelle, militære og balettdansere (!) har gjennom genmanipulasjon fått superkrefter. Enkelte kan teleportere seg, noen av dem har fått superstyrke, mens andre igjen danser ballett med døden. Denne brokete gjengen med misfostre finner en dag ut at de vil angripe Marvels superheltunivers, og da må våre overmenneskelige venner hjelpe til og rydde opp i avskummet.
Ensformig Tekken-forsøk
I bunnen av Marvel Nemesis: Rise of the Imperfects ligger det et slåssespill, ikke så ulikt det vi kjenner fra blant annet Mortal Kombat og Tekken-serien. Dette kommer best til uttrykk i versus-modusen i spillet, siden kampanjemodusen byr på en haug med innpakning som distanserer spillet fra sine Street Fighter-røtter. I versus-modus møtes man, mann mot mann, i en kamp om hvem som er den tøffeste, kuleste og råeste gutten i gata. Alle triks er lov, superkrefter inkludert, og til tider går dette veldig hardt for seg.
Det er mulig å spille mot venner eller mot den kunstige intelligensen, og det er også mulig å velge om man vil spille som superhelt eller antihelt, altså en av the Imperfects. De forskjellige figurene har selvfølgelig forskjellige sterke og svake sider, inkludert forskjellige superkrefter. Der Spider-Man kan bruke de klisset spindelvevene sine, kan Wolverine få knivblad til å sprette ut av hendene og Johnny Ohm kan kaste elektriske lyn på motstanderen. Samtidig har flere av figurene spesialevner når det gjelder hvordan de kan bevege seg. Noen kan løpe opp veggene, mens andre kan teleportere seg. Likevel blir aldri dette spesielt gøy. Hvorfor? Marvel Nemesis: Rise of the Imperfects er rett og slett for ensformig.
Noe av det som er gøy med slåssespill er forskjellige kombinasjonsangrep. Sjarmen ved Tekken-serien er at de forskjellige figurene har så mange forskjellige angrep de kan utføre, og at disse direkte påvirker hvordan man spiller og utvikler et forhold til figuren. I Marvel Nemesis: Rise of the Imperfects begrenser angrepsspekteret seg til noen få kombinasjoner av slag og spark, som også kan sprites opp med begrensede superkrefter. Dessverre føles nesten alle angrepene helt like. Uansett om man er Spider-Man eller et eller annet rart misfoster fungerer spillet ganske likt. Når man da blir overlesset med kamper som må kjempes, blir dette veldig ensformig. Ja, man låser opp nye figurer etter hvert som man spiller, og ja, alt som er på banene kan ødelegges og brukes som våpen, men faktum er fortsatt at dette blir altfor ensformig. Bra er det da at utviklerne har inkludert en kampanjemodus.
Cartoon Network-historie
I kampanjemodusen kan du velge forskjellige figurer, for øvrig de samme som i versus-modusen, og kjempe deg igjennom historien om kampen mellom Marvel-heltene og the Imperfects. Etter hvert som man skrider frem i spillet låses det opp flere figurer man kan spille som. Hver figur har en historie som skal spilles igjennom, men som oftest er det fullt mulig å velge imellom flere figurers historie. Hvis man står fast i en figurs handlingsløp kan man med andre ord forsøke seg på en annen figurs oppdrag imens. Dette er et tiltak som kutter kraftig ned på frustrasjonsfaktoren ved å sitte fast i et brett man kjenner fra mange andre spill.
I kampanjemodusen er ikke fokuset så sterkt på en mot en-kamper som i versus-modusen. Det er fortsatt noen brett som består i å overvinne en enkelt motstander, men de fleste brettene er mer varierte enn som så. Noen består enkelt og greit i å utrydde alle motstanderne på brettet, mens andre har mer innviklede mål, som for eksempel å ødelegge skjoldgeneratorer. Disse brettene er overstrødd med fiender som en og en er en ganske lett match for superheltene, men som i mengder faktisk kan være ganske tøffe å overvinne. Det at det er flere fiender samtidig gjør spillet mer underholdende, samtidig som disse banene gir større spillerom for eksperimentering med spillfiguren. Det blir plutselig mer hensiktsmessig å klatre på veggene og kaste biler rundt omkring, når dette faktisk gir oss en fordel overfor fienden. Samtidig er det utrolig hvor mye en liten historie gjør for å sprite opp et spill, selv om historien virker som den er kokt opp av en unge som har sett litt for mye på Cartoon Network.
Kjedelig flerspiller for oss dødelige
I PlayStation 2-versjonen av spillet kan man også gå i kamp med likesinnede via nettet. Dette blir som å spille sammen med en kamerat i versus-modus, bare ikke fullt så underholdende. Denne spillformen kan kanskje holde en blodhard Marvel-fan gående i noen dager. For oss vanlige dødelige er det begrenset hvor interessant flerspillerdelen er, særlig om man allerede har spilt en del i versus-modus med en kamerat.
Kontrollmessig byr ikke Marvel Nemesis: Rise of the Imperfects på de store overraskelsene. Både på GameCube og PS2 brukes de fire knappene til høyre på kontrollen til å hoppe, sparke, slå og blokke, mens kontrollene til venstre brukes til å bevege spillfiguren. Skulderknappene brukes henholdsvis til å bruke superkrefter eller klatre opp vegger / slenge seg i spindelvev / teleportere seg / (fyll inn det som passer).
Selv om våre trikotkledde venner blir kalt for superhelter, har de faktisk ikke ubegrenset med superkrefter. Et viktig taktisk element i spillet er hvordan man bruker superkreftene, og på hvilket tidspunkt i kampens hete disse blir brukt. Spillområdene er også ødeleggbare. Det betyr at om spilleren kaster en bil mot en vegg, eksploderer faktisk bilen og veggen blir ”bulkete”. En del av grafikken i forbindelse med dette er heller lite troverdig. For eksempel er det bare første gangen man slenger en bil inn i veggen at det blir en bulk der. Kaster man enda en bil på samme sted, vil ikke veggen forandre seg, og det er heller ikke mulig å ødelegge alt som er på banene. Men, det at man faktisk har mulighet til å røske opp lyktestolper og denge løs, er faktisk litt morsomt.
For lite trøkk
På grafikkfronten bringer Marvel Nemesis: Rise of the Imperfects lite nytt på banen. Grafikken er hakket hvassere på GameCube, men det ser heller ikke stygt ut på Sonys lille lokomotiv. Det kunne riktignok blitt smørt tjukkere på med grafiske virkemidler når man bruker superkrefter. Det er rett og slett litt lite futt i det som skjer på skjermen, og det er kun unntaksvis at det føles som man bruker superkrefter når man faktisk gjør det. Her kunne det også blitt gjort litt bedre arbeid på lyd-siden. Musikken i spillet er simpelthen eksemplarisk og leverer følelser og spenning slik superheltlydspor skal gjøre, mens lydeffektene blir tamme og anonyme. Her kunne man også trengt litt ekstra trøkk ved bruk av superkrefter. Store mengder bråk hadde rett og slett gjort seg!
Konklusjon
Marvel Nemesis: Rise of the Imperfects er enkelt og greit ikke bra nok. Spillet er helt ok, men skriker etter raffinement og variasjon for virkelig å bli en minneverdig opplevelse. Versusmodusen blir for kjedelig og ensformig. Historiemodusen klarer å holde på oppmerksomheten litt lenger, men det blir ganske ensformig i lengden å denge ned ansiktsløse lakeier i bøtter og spann uten noe særlig utvikling. Marvel Nemesis: Rise of the Imperfects bærer preg av å være resultat av utviklere som ser på spillsnekring som en vitenskap, ikke en lidenskap. Det føles mye kjedeligere å banke Spider-man, Wolverine eller the Fantastic Four enn man skulle tro.
