Først litt oppklaring rundt Professor Martin Mystère sin identitet. Han er faktisk en vaskekte tegneseriefigur, og en relativt berømt en også. Hans ansikt er godt kjent blant annet i Frankrike, Italia og USA. Hvis et konsept er populært, så blir det før eller siden spill av det. Slik er dagens marked. Vår helt kan best beskrives som en moderne blanding av Indiana Jones og Arnold Schwarzenegger. Dessverre viser det seg fort at han mangler Indianas skarpe tunge og Arnolds brutale handlekraft. Herr Mystère fremstår litt for ofte som en ubesluttsom og inkonsekvent herremann, og han virker til tider mer opptatt av å se seg i speilet og kjøre sin blodrød Ferrari fremfor å løse mordgåter. Kanskje dette er et forsøk på humor, i så fall er det ikke spesielt vellykket.
Den gamle skole
Martin Mystère er et eventyrspill av den gamle skole, et såkalt pek og klikk-spill. Objekter må finnes, gjerne i riktig rekkefølge, før historien kan drives fremover. Dette er ikke noe problem i seg selv, men enkelte svært ulogiske løsninger skaper med jevne mellomrom hodebry for oss bak spakene. Faktisk er det å betrakte ting like viktig som å finne dem, vær derfor nøye med å snoke grundig rundt i hvert eneste område du befinner deg i. Musepekeren fungerer som ditt etterforskningsverktøy, den kan enkelt skiftes mellom fire moduser. Disse er dialogmodusen, undersøkelesesmodus, handlingsmodus og operatørmodus. Sistnevnte brukes i sammenheng med inventaret, der ting og tang ofte må kombineres for å oppnå ønsket resultat. Du kan også finne løsninger via dialog (avhør), så vær nøye med å utforske alle muligheter når du snakker med folk.
Selve historien i Martin Mystère er ganske bra, og det er spennende å følge dens utvikling utover i spillet. Uten å avsløre for mye kan vi si at Martin raskt utpekes som en potensiell verdensfrelser. Onde krefter fra gammel tid er nemlig satt i gang, og manifesterer seg tidlig som et mord på berømte professor Eulemberg i selveste New York. Da er det flaks at du bor nettopp her, og mordetterforskningen kommer derfor raskt i gang for vår politivennlige professor. Allerede i andre akt blir en reise til Mexico et faktum, ikke en ulempe for verdensvante Herr Mystère. Det eneste jeg savner er en litt mørkere stemning i spillet. Lystighet og sprakende farger passer ikke i forhold til historien som blir fortalt.
Ujevnt
Flere av miljøene er svært interessante, og tilbyr i sin tur en del spennende gåter som skal løses. Utgangspunktet ditt er et oversiktskart der alle tilgjengelige områder vises ved hjelp av polaroidbilder. Nye områder låses opp etter hvert som du demonstrerer dine uovertrufne detektivevner. Uheldigvis er noen av brettene på grensen til kjedelige og uinspirerte, og bidrar i sin tur til en ujevn spillopplevelse. Denne balansegangen blir en akilleshæl, mest fordi du risikerer å gå lei i de svakere partiene av spillet. I tillegg er det til tider særs vanskelig å finne løsninger som driver spillet framover, noe som igjen gir økt grobunn for frustrasjon. Gleden blir da naturlig nok desto større når du klarer oppgavene, men av og til blir det litt vel mye av det gode.
Lagrings- og lastetiden i spillet er redusert til et minimum, noe som er utelukkende positivt. Det er også helt nødvendig at vi slipper venting, for her er det mye farting fram og tilbake. For å løse gåtene kreves det at du utforsker samtlige områder nøye, gjerne flere ganger. Dette kan bli litt slitsomt i lengden, spesielt siden det blir mye langdryg spasering på de større brettene. Utviklerne burde laget ”smarte” snarveier eller noe slikt, for det er rett og slett ikke gøy å ta den samme heisen dusinvis av ganger på rappen.
