Mario Power Tennis er et spesielt spill på mange måter. Marios tilstedeværelse er først og fremst i tittelen, og det er første gang jeg har snublet over kombinasjonen av tennis og rollespillelementer. Spillet er forholdsvis nært beslektet med utgivelsen under samme navn på Nintendo GameCube, men enspillerbiten har fått en kraftig oppgradering. I stedet for å kun dreie seg om turneringsspill, har Camelot introdusert en helt egen, liten verden rundt tennisspillinga di.
Historien starter med deg som nyantatt student ved et velrenommert tennisakademi, der du starter på bar bakke uten noe rykte eller kjennskap til tennisbransjen. Ved å utfordre spillere som er rangert rett over deg kan du klatre oppover på den interne rangstigen ved skolen, og etter hvert sendes de to best plasserte spillerene avgårde til det store øymesterskapet. Her får ditt eget akademi muligheten til å hevde seg overfor andre tennisskoler i området, og det gleder å dra hjem pokalen for felles heder og ære.
Rock 'n' rollespill
De første motstanderene dine er forholdsvis enkle, og selv spillere som ikke har satt seg inn i Power Tennis-seriens finurligheter klarer seg godt mot motstanderene. Etter hvert som du vinner kamper, samler du sammen erfaringspoeng på lik linje med det man gjør i rollespill. Disse poengene kan du fordele som du selv ønsker mellom deg og din dobbelpartner, og når poengene går over en viss grense får du muligheten til å øke kapasiteten innenfor en selvvalgt egenskap.
Denne koblingen med tradisjonelle rollespillelementer fungerer overraskende bra, og spillet forsøker så godt det kan å underbygge følelsen av at du oppnår noe etter hvert som du spiller deg gjennom de ulike nivåene og rangeringskampene. Ettersom du selv kan fordele poengene slik du måtte ønske, kan du ha en person som er verdensmester på å serve, men som samtidig får panikk og pusteproblemer i det ballen beveger seg litt utenfor forventet bane.
Tennisakademiet har også et eget treningssenter. Det har en haug forskjellige minispill som du kan benytte deg av for å bedre nivået ditt innenfor spesifikke egenskaper. I Power Tennis-serien har hver spiller to spesialslag, et som er aggresivt og et som kan benyttes som en defensiv siste skanse. Samtidig som en tenniskamp på liv og død utfolder seg, sparer deltakerene opp krefter til å gjennomføre et superslag. Dette kan brukes til å enten redde en ball som er langt utafor vanlig rekkevidde, eller til å sette inn et superslag så hardt og utspekulert at kun framsynte kan returnere det til avsenderen. Gjennom hard og nitid trening på minispillene kan du tilegne deg stadig bedre superslag, og oppgradere kapasiteten på de du allerede har. Du kan selv velge hvilke superslag du vil utstyre personen din med, slik at du kan tilpasse utvalget av slag til din egen spillestil.
Denne oppbyggingen av enspillerverdenen passer utmerket godt, og gjør at det faktisk blir en personlig stil over hvilken vei du velger framover i spillet. Selv om historien er pinlig lineær og forutbestemt, er det morsomt å kunne tilpasse spillerens kapasitet i forhold til ditt eget bilde av en overjordisk tennisspiller. Enkelte bonusobjekt er også blitt gjemt rundt omkring på skoleområdet, slik at du kan samle inn et par ekstra poeng ved å utforske og undersøke omgivelsene dine. Utseendemessig er utformingen av spillet av meget høyt nivå, med sin tradisjonelle rutebaserte stil og livlige farger. Grafikerene har fått mye ut av historien, og skoleområdet er overraskende stort og utforskningsvennlig.
Treige tekster
Det er imidlertid ikke alt her som er like spennende, og til tider kan det dessverre oppfattes som unødvendige hindringer for å komme deg videre til neste rangeringskamp. Dialogen mellom figurene i spillet bidrar dessverre også til denne tidvise langdrygheten, der de prater i vei om alt mulig rart og har lange pauser mellom hver setning eller hendelse som skal drive historien videre. Vi vet allerede hvor den går, og det er grenser for hvor morsomt det er å lese enkel engelsk tekst på en forholdsvis liten skjerm.
Skulle du ha et ønske om å finne på noe annet enn å dille videre med enspillerhistorien, kan du ta deg en rask kamp eller to med et rikt utvalg av tradisjonelle Nintendo-figurer og andre personer du låser opp underveis gjennom spillets gang. Her er både Mario og Luigi representert, selv om de har en forholdsvis anonym rolle når du spiller alene. Du fristes også med flerspillerstøtte for opptil fire venner, der dere kan slå i hjel både tid og baller med heftig dobbelspill. Minispillene som du låser opp i historiemodusen blir også tilgjengelig for fri nytelse fra startmenyen, og sammen med de opplåsbare personene i hurtigspill, gir de en følelse av progresjon og at man oppnår enkelte mål underveis. Du kommer til å bruke mellom åtte og ti timer på å sanke sammen de store pokalene i historiemodusen, både i enkel- og dobbelspill, noe som dessverre føles litt kort når du til stadighet oppgraderer din egen spiller.
Konklusjon
Mario Power Tennis på Game Boy Advance er et spill med både skjøre ytterpunkt og innertiere. Kombinasjonen mellom sportsspill og rollespill fungerer overraskende godt, og bidrar til å holde en personlig stil på utviklingen i spillet. Her er det både moro og kvalitet i mange timer, og spillet kan fronte et utseende som er både vakkert og funksjonelt. Dessverre har fortellerstilen sine svakheter, og områdene kan fort bli litt lite interessante. Det er imidlertid mange små, artige detaljer man ikke legger merke til før etter flerfoldige timer, og det gode utvalget av minispill gir deg både en variert og spennende opplevelse.
